Drømmetyding 4: Party hard


Galskap, sier jeg deg!

Galskap, sier jeg deg!

Det er en stund siden jeg hadde åndsnærværelse til å skrible ned noen stikkord om drømmene mine når jeg våknet.  Resultatet er jo at når du stiger ut av dusjen så husker du bare løse bruddstykker som så svinner hen i hukommelsen i løpet av dagen. Men natt til lørdag hadde jeg en skikkelig surrealistisk drøm, som jeg bare måtte notere ned.  Jeg er sikker på at det var flere sammenhenger og detaljer som jeg ikke har fått med, men som vanlig er det mer enn rart nok det som ble igjen!

Ovenfor Oslogryta, omtrent der Ekeberg ligger, er det en underlig fjellhylle. Oppe på dette platået ligger et stort hvitt herskapshus i engelsk stil.  Her er det meningen at det skal være en stor fest.  Ikke egentlig en russefest, for vi er ikke russ, men det er en skoleklasse-følelse over det hele.  Tenk et utendørs raveparty på midten av 90-tallet.

"Nice place for a brewski or ten"

Fin kåk!

Dette herskapshuset er en form for gårdsbruk, og vi starter ferden i den lille rødmalte stua i et boligstrøk rett i nærheten av festområdet. Der bor det et middelaldrene ektepar som arrangerer hele eventen.  Det er kanskje en leirskole av noe slag?

Jeg husker ikke egentlig hva som skjer rundt huset, men jeg husker at i enden av hagen, der man kom opp på området via to store steintrapper,  er det et lysthus,  nærmest en musikkpaviljong, der det er DJ-booth og masse lysanlegg.  Foran lyshuset er den en stor fontene i granitt, som er blitt et improvisert svømmebasseng. 

Av en eller annen grunn skal jeg tilbake til det lille røde huset for å hente noe.  Da jeg kommer frem er det stor ståhei på tunet, fordi en ku har slått seg vrang. Den står på stive ben og fråder, men jeg er ikke redd  for den, så jeg snakker den til fornuft.  «Den må nødslaktes»  sier bonden.  Så vi må få den inn i en gammel rød Volkswagen Transporter.

"Ample seating for five passengers and one bovine"

«Ample seating for five passengers and one bovine»

 Kua er veldig fornøyd med å kunne sutte på ermet på den sorte skinnjakka mi, så av en eller annen grunn havner jeg i passasjersetet foran.

Før vi kjører avgårde hører vi budeia fortelle til alle som står rundt å ser på at det egentlig er fint at vi får se at livet ikke bare er en fest, men også død og alvor,  det er en del av livets gang.  Alle rundt står og nikker og er enige. 

Men jeg skulle jo ikke ned til byen alt nå, så jeg overtaler bonden til å slippe meg av i sentrum før han drar videre med kua.  Der møter jeg en asiatisk fyr jeg i drømmen kjenner fra før.  Han sier at han er sliten så han skal hjem å legge seg, selv om mopeden hans står igjen oppe ved festområdet.  

Jeg bare vet det er en Tempo Corvette, men den var rød

Jeg bare vet det er en Tempo Corvette, men den var rød

Jeg sier jeg er tom for drikke, men har tenkt meg tilbake på festen.  «Ta denne, jeg trenger ikke mer» sier han og rekker med en dressingflaske med noe blank væske i. Jeg tar den for ikke å såre ham, men tenker at noen andre skal nok få smake på den før meg, i tilfelle det er GHB og ikke sprit. 

På vei bort til Konserthuset, husker jeg at jeg tenker det er synd på alle de som må skynde seg på jobb i småregnet og grålysningen, der de farer over fotgjengerovergangen på grønt. Særlig siden det er søndag. 

En av vaktmestrene, illustrert av Kjell Aukrust

En av vaktmestrene, illustrert av Kjell Aukrust

Vel fremme i Konserthuset forsøker jeg å finne riktig gang, men jeg går meg vill i gangene og finner et lite rom der det sitter to vaktmestre.  begge er små og krokryggete, i grå kjeledress.  Han ene har et enorm høreapparat, mens han andre er veldig skjeløyd og har tykke briller.  Så klart de kan vise meg veien, men først må de tømme salen,  kunne jeg tenke meg å hjelpe?  Joda,  jeg bærer stablestoler og sammenleggbare bord,  sammen med en del andre festdeltagere som tydeligvis er ute i samme ærend. Vi blir fort ferdig med sjauingen og  finner vi den rette veien, og via en heis og noen trapper kommer vi opp trappa inne på kjøkkenet i den røde stua.

Det er færre folk nå, og jeg rekker akkurat å si vinke ha det til en indisk jente som heter Charoline.  «Klokka er snart syv, så jeg må hjem for å sove» sier hun og vinker god natt  «Jeg skal nok hjemover om ikke så lenge, jeg og» lyver jeg, før jeg går i retning festplassen.

Der oppdager jeg til min forbauselse at selv om sola gryr er det fortsatt mye liv og høy musikk fra musikkpaviljongen.  Men å komme seg dit er en utfordring:  I den ene steintrappen er det nemlig tett i tett med barn som forsøker å leke med en, ja hvordan skal jeg forklare?  Du vet slike ping-pong-racketer med en ball festen i en strikk?  Vel, tenk deg tre slike, med hver sin ball, laget i neonfarget plast, og montert som et trekkspill.  Barna er ganske dårlige på håndtere dette tullet, men en veldig entusiastisk jente i solskjerm, pologenser og kort shorts roper oppmuntringer over høyttaleranlegget.  Hun har på et headset med mikrofon og danser rundt som en tornado. Det virker som om det er en eller annen konkurranse på gang eller kanskje alle får premie?  Barna virker frustert, men ikke like frustert som foreldrene som ser på og sikkert kjøpte de glorete racketene alt for dyrt i en eller annen bod i nærheten, i et misslykket forsøk på å være først ute med årets trend-leketøy.

Jeg legger så merke til at det er en liten kiosk like ved trappene, en sånn kvasinasjonalromantisk i tjæret treverk og med gress på taket, som alle campingplasser med respekt for seg selv har.  Den har nå tydeligvis åpnet nå siden det henger skitne Diplom-is flagg utenfor døra.  Det var kanskje meningen man skulle kjøpe billetter til festen der, kvelden før, men jeg antar at nå som den nesten er over er det bare dumt å gjøre dem oppmerksom på at jeg ikke har noen billett.

Men som sagt, vanskelig å komme seg frem. For i den andre trappen holder en judoklasse på.  De er også ganske unge, og har visst en form for eksamen. Rett som det er kommer en trener løpende,  gratulerer dem, og tar av dem judobeltet.  Det spjærer han på langs så det skifter farge,  så tar de det på seg igjen, og fortsetter med en ny rutine.  Jeg tenker at det er rart at så små barn får være her så tidlig om morgenen, særlig når det er så mange rusa ungdommer og høy musikk.

Dette er da ikke noe sted å lære ungene Judo?!

Dette er da ikke noe sted å lære ungene Judo?!

Eller er det kanskje festen som egentlig skulle vært avsluttet for lengst, og en risikerer å bli sjanghaiet for å rydde opp om en henger rundt noe særlig lenger?

Med den tanken våknet jeg opp,  og lurte på hvor jeg hadde glemt sekken min, før jeg husket at det bare hadde vært en drøm.