Kosmorama’15 dag 3: Massegraver, buskete øyenbryn og fotografier som kan forandre


Hu hei.  Noen ganger blir det veldig kant-i-kant,  men det betyr jo bare mer film pr tidsenhet, og det skal vi vel ikke klage over?

Lik nr 9

Pussig, jeg fikk plutselig trang til å utbryte "to be or not to be"? (Kosmorama)

Pussig, jeg fikk plutselig trang til å utbryte «to be or not to be»? (Kosmorama)

Dagens ble startet, som i går, med massegraver.  Denne gangen i Peru. NN  tar for seg rettspatologen Fidel.  Hans team jobber med å identifisere ofrene fra militærjuntaens regime. Men hva skjer når de plutselig finner et lik for mye?  Fidel sliter med å holde den nødvendige avstanden til jobben, og bedre blir det ikke når en kvinne som tror det er henne forsvunne ektemann de har funnet, melder seg.  Dette er en treg film, med lange dvelende kameraføringer,  og en tvers i gjennom dyster koloritt. Det er kanskje ikke så rart temaet tatt i betraktning.  Jeg synes likevel den kanskje innimellom feilfokuserer,  og veldig kjapt etablerer noen premisser, før det igjen er tilbake til det sendrektige.

Filmen er på New Directors-programmet og jeg må innrømme den ikke fikk mer enn en svak 3’er fra meg.

Ingen liker å bli lurt

Film nummer to var An Honest Liar, et artig portrett av James «The Amazing» Randi. Tryllekunstneren og utbryterkongen som vier sitt liv til å avsløre sjarlataner, svindler, lurendreiere, medier, engleskoler og slikt.

Ironisk nok ser han stadig mer og mer ut som en trollmann (Kosmorama)

Ironisk nok ser han stadig mer og mer ut som en trollmann (Kosmorama)

Det er morsomt å se hvor mange ganger han stakk kjepper i hjulene for vekelsespredikanter, så vel som lettlurte forskere.  Både medie «Carlos», Prosjekt Alfa, og den evige krigen med Uri Geller vies plass.  Til gjengjeld er det også ganske imponerende hvordan Geller klarer å sprette tilbake uansett hvor grundig han avsløres, og tilsynelatende ikke bærer særlig nag.

Det vies selvsagt også en del plass til Randis personlige liv, og hans livspartner, uten at jeg skal avsløre for mye om du ikke kjenner hele historien her.  (Det var en del detaljer som var ukjent for meg i alle fall!)

Dit, og tilbake igjen

El Niño er en durkedreven spansk politi-og-smugler  film.  Settingen er Gibraltar og omegn, og de ti kilometrene over sundet til Marokko.  På den ene siden har vi politietterforskerne Eva og Jesus.

Regjerende sørspansk mester i øyenbryn for tredje år på rad. (Kosmorama)

Regjerende sørspansk mester i øyenbryn for tredje år på rad. (Kosmorama)

I  to år har deforsøkt å få tatt innersvingen på «Engelskmannen»,  en importør som operere fra britisk territorium.  Det hjelper ikke at han tydeligvis har fått nye, skruperløse kosovoalbanske sjefer.  På den andre siden har vi ungguttene Niño og Compi,  som via Halil, en misfornøyd løpegutt for smugleren Rachid,  kaster seg ut i bransjen på egen hånd.  Det er ikke nødvendigvis så populært! Det hjelper heller ikke at Niño for et godt øye til Halils søster Amina,  spilt av den særdeles veldreide Mariam Bachir.

"Overkill" kaller man sånn casting! (FHM-espana)

«Overkill» kaller man sånn casting! (FHM-espana)

Det hele er polert, gjennomført og ganske så spennende, akkurat slik en god politithriller skal være. Du kan ikke unngå å håpe de håpefulle hurraguttene kommer seg unna med skinnet i behold, samtidig som du krysser fingrene for at politiets felle omsider klapper i hop.

Maler med lys

Tdi for mer dokumentar.  Sebastião Salgado har du kanskje hørt om, hvis du er interessert i fotografering.  Han ble født i Brasil under krigen, men rømte til Paris med kona i 1969 på grunn av den anspente politiske situasjonen i hjemlandet.  Der bestemte han seg for å satse alt på å bli fotograf, og la den lovende karrièren som internasjonal økonom ligge.  Han begynte raskt å fokusere på «Jordens Salt«, menneskene, og deres skjebner.  Han reiste jorden rundt, fra det glemte Amerika til sultkatastrofene i Sahel-beltet, fra  brønnslukkingen etter den første Irak-krigen til krigsområder i Afrika.  Men jo mer han fotograferte, jo mer motløs ble han.  Menneskehetens kapasitet for uhyrligheter er utømmelig, og til syvende og sist var det opplevelsene i Rwanda og Kongo som knakk ham.  Han mistet lysten på å fotografere mer.

Et av bildene fra Kuwait (Sebastião Salgado)

Et av bildene fra Kuwait (Sebastião Salgado)

Det var da kona foreslo at de skulle gjøre noe med den utarmede og golde farsarven,  en gård der hugst og erosjon hadde ødelagt det engang frodige landskapet. Sammen startet de  Instituto Terra og begynte det møysommelige arbeidet med å replante regnskog på den 600 hektar store farmen. Resultatet var over all forventning og ga Salgado arbeidslyst igjen.  Men han valgte ikke å fokusere på menneskehetens ødeleggelser av naturen, men heller fokusere på at over halvparten av jordoverflaten er uberørt av menneskelig tilstedeværelse.  Prosjektet Genesis  gikk fra 2004 til 2011, og fokusere på villmark, jordens undre og urbefolkninger, upåvirket av det moderne samfunn.  Samtidig som de sprer kunnskapet de lærte av gjenskapingen av regnskog. Det tar tid, men det viser at alt er mulig, og det som engang var en gold og oppgitt farm, er nå en nasjonalpark, der de opprinnelig 150 artene de plantet ut har fått selskap av nye arter spredd fra uberørt skog,  og der dyrelivet har returnert.

Wibbely wobbely, timey wimey stuff

Årets Ramaskrik-program er ikke så verst.  Dagens dessert var Time Lapse,  en riktig smart liten fabel om determinisme og clairvoyance.  Kjæresteparet Finn og Cassie deler leilighet med døgenikten Jasper.  Han er en mislykket kunstner som sper på inntekten med jobb som vaktmester for boligfeltet, mens hun er servitrise.  Jasper nøyer seg med mislykket gambling hos den shady bookmakeren Ivan. En dag oppdager de at den forsvunnen naboen over veien hadde en hemmelighet.  Han har skapt en maskin som kan fotografere fremtiden!  Og for å teste den har han fotografert panoramavinduet inn til stuen til de tre. Så hva gjør man når man plutselig får et daglig snapshot 24 timer inn i fremtiden?

Faen, jeg er ikke fotogen for fem flate øre... (Kosmorama)

Faen, jeg er ikke fotogen for fem flate øre… (Kosmorama)

Historien er faktisk godt skrudd sammen, uten noen åpenbare plotthull og noen fine twister underveis.  Ikke hverdagskost når tematikken er tidsparadokser og slik.  Det som trekker ned er et kjent problem i slike filmer: Hovedrolleinnhavere som etter tur tar et solid grep om idiotballen og løper for en touchdown. Altså, at en rollefigur kan opptre irrasjonelt er akseptabelt, men når hele plottet avhenger av at alle etter tur tar dårlige beslutninger, blir det litt slitsomt. Jeg skal ikke røpe mer av plottet,  og det er en severdig film, men den fikk meg til å stønne oppgitt et par ganger.

En morsom bit trivia jeg fant på IMDB: «The decision to have the camera be instant film vs digital was because it made sense for an aging retired scientist to build the steam-punk-like Polaroid machine out of the old tech that he had lying around his apartment. But because Polaroid film is no longer available, the art department for the movie actually had to fake thousands of Polaroid pictures by shooting them on digital, color correcting them in Photoshop to look like instant film, cutting the insides out of old Polaroids they got on Ebay, and then sliding the printed digital pictures into the instant film sleeves.»

Cassie spilles forøvrig av Danielle Panabaker som mange nok kjenner igjen som Caitlin Snow i TV-seriene Arrow og The Flash.

Tallenes tale 3 av 7 dager

  • Antall filmer sett i dag: 5
  • Antall «biljakter» mellom helikopter og RIB-båt: 1
  • Antall filmer på programmet sett: 13
  • Språk hørt i dag: 4 (spansk, amerikansk,arabisk,fransk)
  • Språk totalt: Norsk, tysk, engelsk/amerikansk, nederlandsk, japansk, islandsk, serbisk, russisk, indonesisk, fransk, arabisk, hebraisk, spansk, dansk, navajo (15)