99 Problems: 17 – Heksejaktlisens


17: Fellertallet

17: Fellertallet

I det siste har det vært en populær sport i media å prøve å latterliggjøre Fremskrittspartiet.  Nå er jo ikke det noe nytt,  men etter at FrP kom i regjeringsposisjon har det tatt seg opp.  En av grunnene er at det tross alt er et lett bytte: Ikke overraskende kom de nødvendige feilskjærene som følger med når en organisasjon går fra populistisk opposisjon til ansvarlig styrende parti.  Det samme skjedde når Sosialistisk Venstreparti måtte lære seg at man bare kan bruke skattekroner én gang.

La meg dessuten innrømme at sannsynligheten for at jeg noensinne skulle stemme på FrP er like marginal som sannsynligheten for at jeg skulle stemme på Arbeiderpartiet.  (FrP er jo i praksis bare Ap med snusleppe og en rar hatt.)  Men fremfor alt er FrP et enkelt parti for enkle mennesker.  

Det som likevel er bekymringsverdig er at media tilsynelatende vil undergrave et parti som nær en femtedel av befolkningen støtter.  Det er et demokratisk problem!

ved første øyekast er det lett å tro at FrP og journalister går sammen som hånd i hanske.  I følge tradisjonelle fordommer snakker vi i begge fall om kjederøykende og lett alkoholiserte tilfeller med en hang til å bruke store ord, overforenkle problemer, manglende innsikt i det man uttaler seg om og en stor vilje til å snu kappa etter vinden or å score enkle poeng.

I en artikkel i aftenposten våren 2013 presenteres det som en nyhet av «flertallet av journalister er borgelige for første gang på mange år».  Det er jo tilforlatelig, all den tid befolkningen generelt har en borgerlig overvekt, jamfør Stortingsvalget. Men går vi det litt nærmere etter i sømmene ser vi noe rart.

(Faksimile - Aftenposten)

(Faksimile – Aftenposten)

For i «Journalistenes Storting» glimrer landets tredje største parti med sitt fravær.  Og partier som Senterpartien og Kristelig Folkeparti er nesten utradert de og. Samtidig er kvasikommunistene i Rødt tilsynelatende godt over sperregrensen, og et rent tøyseparti som «Miljøpartiet» De Grønne er kjempestore!

Nå er ikke nødvendigvis en krise. En viss skjevhet finner du nok de fleste steder.  Hadde du spurt norske industriarbeidere hadde antagelig Ap og FrP fått 50 % hver med noen slengere til Rødt. Norske lærere og akademikere hadde gitt Venstre rent flertall, bedriftseiere hadde betydd et blå-blått storting, og hadde du spurt landets prester…

Poenget er likevel at i motsetning til bedriftseiere, prester og industriarbeidere har jounaliststanden en samfunnsoppgave der de skal filtrere informasjon og presentere den *objektivt*.

Hvor lett er det å være objektiv ovenfor et parti ikke bare du, men ingen av kollegene dine, stemmer på?

Resultatet er en salig miks av selvfølgeligheter som at Justisminsteren forhører seg med eget embedsverk om hva han kan, eller ikke kan gjøre. Eller at kulturministeren følger eget partiprogram (og dermed mener kunstnere i utgangspunktet burde leve av det de har valgt som yrke.) Eller bomben «Finansministeren vil ikke bryte menneskerettighetene».  Kjære vene.  Hadde vi rødgrønn regjering så lenge at vi glemte at det tross alt er forskjeller på hva en partileder kan si som kjappe, spissede soundbites til media, og hva som er offisiell politikk når samme individ er i maktposisjon?

Nettopp fordi journaliststandenikke har den samme muligheten til å forstå intern sjargong eller programsyn er det viktig at de forsøker å holde seg pinlig nøyaktige og objektive,  fremfor å tolke ethvert utspill i verste mening.  Alle politiske parti har sine svin på skogen.  Men kanskje det er lettere å skjønne at seksuelle overgrep mot barn (Vågåsaken)  eller tidligere partileders ekstravagante «gaver» og moralske skavanker (Stoltenbergs skattefrie båt og den berømmelige «bulkegate«) ikke er symptomatiske for hele partiet, men enkeltsaker, som bør behandles som sådanne.  Det er kanskje ikke like lett å se skogen for bare trær når det er de proverbiale landsbyidiotene det gjelder.

Men for demokratiets skyld håper jeg likevel de gjør ett forsøk…