H#1:AD 178 – «You have now subscribed to catFACTs!»


NXT har begynt å treffe det gyldne middelpunktet av ferske fjes, kombinert med gamle traverer som skal forankre historiene i en helhetlige WWE-mytologien.

Keltisk dødsgud vs. Kattenes beste venn

Ukas åpningskamp er et godt eksempel på det.  På den ene siden har du den etterhvert allstedsnærværende Tyson Kidd, som veksler sømløst mellom passiv-aggresiv skyggeboksing med sin bedre halvdel og stadig nye bevis på at han er en sann katteelsker. Finn Bálor på den andre siden har hittil vært kjennetegnet av den mest spektakulær intromusikken, og egentlig vært mer show enn substans.  Som Brandon Stroud beskrev han en «Lovecraftian ballerina».

"Ask him in FRENCH!" (NXT)

«Ask him in FRENCH!» (NXT)

Men her får han visst at hypen er velbegrunnet.  Mot en så god motstander som Kidd kan han hente frem alle triksene fra skreppet, og delte ut en  inverted Bloody Sunday som gir rullestolfabrikanter vann i munn og dollartegn i øynene. Kidd fremstår ikke som en klumpete jobber han heller, men selvgodheten går han til hodet, og kan klarer ikke ta hjem seieren når han har overtaket.  Det betyr at på to uker har både Bálor og Itami tatt seire over etablerte WWE-utøvere. Og i motsetning til kommentatorteamet så vet jeg akkurat hva manøveren han brukte underveis heter: En Tanahashi sling blade!

Adelskapet består

WHARRGARBL! (NXT)

WHARRGARBL! (NXT)

Kamp nummer to var det definitive slutten på feiden mellom Bull Dempsey og Baron Corbin.  Det var ingen overraskelse over at Corbin gjorde det med fynd og klem.  Problemet er egentlig at det er Bull Dempsey som både har fremstått som mest sympatisk i det siste, og utvilsomt er en bedre teknisk wrestler enn Corbin. Dette betyr vel at Bull skal resirkuleres inn i en ny gimmick,  om han ikke tar hele veien til Mojo-land. Jeg tror at han klarer seg bedre om han får en gimmick han i større grad kan gjøre til sin egen, i stedet for en lunken lapskaus at uttrykk og slagord fra indywrestlere WWE ikke har sett seg tjent med å signere.

The Boss!

Tysons enerverende fruentimme skal agere Charlottes tag-partner mot Team BAE, bedre kjent som Sasha Banks og Becky Lynch.  Det er en ganske tynn forklaring å hvorfor Nattie og Charlotte tagger,  så det skinner egentlig gjennom at det er primært fordi NXT er tynt besatt på face-diva fronten nå.

Heldigvis er NXT-Nattie noe helt annet en RAW-Nattie.  Her fremstår hun både smidig, klok og har timingen på plass.  Det ble nevnt underveis at Becky og Nattie hadde vært tag-partnere i Japan i 2006.  Det hørtest litt voldsomt ut,  men jeg sjekke det opp.  Og Becky Lynch (da som Rebecca Knox) var på en turne i japan i 2006 som 18-19 åring.  Natalya var jo land og strand rundt før hun kom til WWE.  Så det er ikke utenkelig at de kan ha hatt en kamp sammen for ni år siden! Understreker vel bare at man skal tidlig krøkes som god krok skal bli.

Canada represent! (NXT)

Canada represent! (NXT)

Seieren gikk til Sasha, som med en håndfull av thighsen til Charlotte, stjal en pin mens Natty var opptatt med Irlands stolthet utenfor ringen.

Får-i-Kål

NXTs avslutningskamp var Adrian Nevilles rematch mot Sami Zayn. De leverte varene, samtidig som de spilte videre på erfaringene fra første kamp. Jeg liker at de har blitt en etablert sannhet at Zayn kun kan bruke sin «gjennom ringrep-tornado DDT» én gang per motstander.  På andre forsøk har de alltid ett mottrekk.

"Fool me once..." (NXT)

«Fool me once…» (NXT)

Det var selvsagt Zayn som forsvarte tittelen sin her.  Noe annet vill vært veldig rar booking. Men han fikk ikke feire seieren lenge før Kevin Owens dukket opp for å pisse på paraden hans.  Som jeg skrev i gjennomgangen av Lucha Underground:

Jeg synes det er litt interessant at de to beste wrestlingproduktene på det amerikanske markedet (NXT og Lucha Underground) begge hadde bemerkelsesverdig like avslutninger på sine show denne uka. Sammendrag: En intens mesterskapskamp (det første forsvaret av en tittelen) mellom fansens favorittmester kontra en hederlig men dedikerte face-motstander mesteren har en bakgrunnshistorie med. En kamp hvor mesteren vinner etter en hard kamp, bare for å bli slått ned av en massiv, ny heel som representerer anti-tesen av promosjonens ethos. Cage er en overmuskuløs og kompakt brawler i en promosjon full av fargerikehigh-flyers. Kevin Owens er en bister og kjip slagbjørn som ikke bryr seg en tøddel om noen andre enn seg selv, og ikke er i NXT for å lære, eller imponere, men bare rydde unna all motstand på korteste vei mot toppen.

Buuuuuuuuu! (NXT)

Buuuuuuuuu! (NXT)

Dessuten er det de små detaljene.  Som når Kevin sparker vekk tittelbeltet.  For ham er en tittel ikke et mål i seg selv, kun et middel for å klatre videre mot toppen. Med andre ord det stikk motsatte av Sami Zayns innstilling.  Det er det som gjør Owens til en perfekt heel.  Han har ingen kvaliteter som unnskylder ham, han er ikke «cool» eller «edgy» han er bare kjip og atal, og det vet publikum å verdsette.