«A day that will live in infamy» – Airfix Aichi D3A1 «Val» ferdigbygget


D3A1 "Val"

D3A1 «Val»

I høst ble det ikke så mye tid ved byggebordet og jeg har fortsatt en airbrush som er veldig tempramentsfull (så snart finansene tillater blir det nok en oppgradering på den fronten).  Så derfor er det en god følese å gjøre ferdig et sett som har ligget halvferdig i månedsvis (også når du ekskluderer juleferien).

Flyet

Aichi D3A (Alliert kodenavn: Val) var et japansk stupbombefly utviklet for aktivitet fra hangarskip, med et mannskap på to. Først utviklet for den keiserlige japanske marine i 1936 var designet på vei til å bli utdatert når Japan gikk inn i den andre verdenskrig i 1941.  Det hadde ikke vært en enkel fødsel, og det var først i desember 1939 de første flyene ble bestilt under navnet Navy Type 99 Carrier Bomber Model 11. Det var tregt (så tregt at man  for enkelhets skyld valgte et fast landingsstell), og på tross av forbedringene Aichi gjorde underveis i prosessen, slet det fortsatt med dårlig retningsstabilitet. Først når de reduserte vingespennet, fikk på plass en kraftigere motor og monterte en ryggfinne, ble man kvitt barnesykdommene. Da hadde man til gjengjeld et svært manøvreringsdyktig og relativt raskt og veloppdragent fly med god rekkevidde.

En D3A1 fotografert i lufta i 1941

En D3A1 fotografert i lufta i 1941

Det var såpass rørlig at det i nødstilfeller kunne brukes til avskjæringsoppdrag med en viss suksess. Som bombefly flest var det ikke så egnet,  særlig ikke med en bestykking på to 7.7mm maskingevær fast montert fremover, og ytterligere ett bakoverrettet maskingevær i samme kaliber kontrollert av observatøren.  Bombelasten var normalt en bombe på 250 kg montert i en trapese under buken (trapesen som svingte frem og sikret at bomben ikke tok med seg propellen når den ble sluppet. I tillegg kun det festes to 60 kg bomber under vingene.

Flytypen var et viktig våpen i hele Japans kampanje i Stillehavet.  Fra Pearl Harbour, til den bitre slutt, først fra hangaskip, og etter at de ble satt ut av spill, fra landbaser.  På Wikipedia kan du finne en imponerende liste over skip senket av Val-fly,  og det regnes forsatt som den flytypen hos aksemaktene som senket mest tonnasje i løpet av krigen. Total bygget Japan 1,486 fly av denne typen, hvorav 470 var D3A1-modeller, som dette settet.  Betegnelsen D3A1 forteller at dette er første versjon av den tredje modellen hangarbasert stupbombefly og utviklet av Aichi.

Boksen.  Airfix har fått dreis på illustrasjonene sine!

Boksen. Airfix har fått dreis på illustrasjonene sine!

Byggesettet

Dette var en «pinsegave» fra opphavet,  og det er normalt sett en modell jeg ikke hadde satt øverst på handlelisten, kanskje feilaktig.  Dette byggesettet har nemlig noen år på baken.  Første gang Airfix utgav dette settet var i 1965!

Tidslinje fra Scalemates.com

Tidslinje fra Scalemates.com

Men det har blitt gitt ut en rekke ganger siden da, og det er et bevis på at Airfix ikke akkurat gjør noe halvgjort når de lager formene sine, for det er forbausende lite flash eller skavanker på delene.

Hva er det største ulempene med et så gammelt sett?  Vel, cockpiten er omtrent ikke-eksisterende,  det er i praksis kun to seter og to (gode) pilotfigurer.  Cockpithetten er tykk og fordreier lyset, men det fører egentlig bare til å kamuflere det forrige problemet. I tillegg er det selvsagt hevede, ikke forsenkede panellinjer (noe som var vanlig helt frem til 80-tallet,  men de er fine og presise.  Litt verre er det at naglerekkene er overdrevet,  ikke det verste jeg har sett fra Airfix, men påtagelig.  Jeg kunne naturligvis pusset det helt ned, men da måtte jeg risset opp alle panellinjer på nytt.  Siden jeg uansett skulle male det med pensel lot jeg det være, og det ser ikke så ille ut. Detaljene er litt forenkelt, men ikke mer enn mange andre sett i denne skalaen. På den positive siden er formen bra, du gjenkjenner lett flyet modellen representerer.  Passformen er upåklagelig, med unntak av den før nevnte cockpithetten. (Hva som fikk Airfix til å lage den i tre deler får vi nok aldri vite, siden den uansett kun kan monteres lukket på grunn av tykkelsen.)

I profil

I profil

Ja og så er det Airfix siste ess i ermet: Dekalarket er produsert av Cartograf.  Det betyr at de er tynne, fargesterke, smidige og perfekte.  Bildene av modellen viser hvor godt dekalene har «sugd» seg fast, og fremstår som påmalt. Airfix er egentlig en «billig» produsent. Det er ikke å overdrive når man sier at sammenliknet med ettermarkedet, så er det i praksis mange som kjøper et dekalark fra de beste i bransjen, og får med ett byggesett på kjøpet…

Modellen

Ikke for stort, ikke for lite

Ikke for stort, ikke for lite

Dekalene ja.  Settet har dekaler til to fly som er godt beskrevet, og har vært modell for mange ulike sett. Fra Airfix beskrivelse:

  • BI231, Kaigun Shōsa(Lieutenant Commander) Egusa Takeshige, Carrier «Soryu», Imperial Japanese Navy Air Force | Dark Green over Light Grey Green (December 1941)
  • AII-256, Carrier «Kaga», Imperial Japanese Navy Air Force | Light Grey Green (December 1941)

To fly som deltok i angrepet på Pearl Harbour altså.

Lt.Com. Takeshiges fly er en fargerik affære, mørkegrønt med rød halefinne og stabilisatorer, og gule striper. (Se bildet øverst, der de pryder lokket på esken.) Det andre flyet er ensfarget.  Likevel valgte jeg den profilen.  Ikke kun fordi det ville være en utfordring å få de mange og store dekaler til den første profilene til å sitte pent, men og fordi jeg liker å bygge litt rank-and-file maskiner,  og jeg hadde ingen ensfargede japanere i samlingen fra før.

AII256 var "posterboy" for Hasegawa utgivelse i 1:48 for noen år siden blant annet...

AII256 var «posterboy» for Hasegawas utgivelse i 1:48 for noen år siden blant annet…

Litt søk på nett avslører nemlig at AII-256 ble ført av Ittōsuihei Shinsaku Yamakawa (pilot) & Ittōsuihei Katuzo Nakata(radiomann/skytter). Ittōsuihei er en japansk rang som tilsvarer øverste grad for ikke-offiserer. I tillegg er det et interessant merke på flykroppen bak hinomaru’en.

Kan du lese japansk?

Kan du lese japansk?

Fra hva jeg kan finne ut beskriver det hvordan dette flyet er en innsamlinggave  (En vanlig prosedyre i de fleste nasjoner i krigstid.)

«Hokoku presentations are gifts from businesses, individuals, or by gatherings of monies on the street corner to purchase some military item for the Japanese Navy. AII-256 was one of Eight D3A1 Type 99 dive bombers received Hokoku numbers 521 to 528 on 20 September 1941 at Haneda Field, Tokyo. All eight Hokoku were gifts from ‘all Japan’, meaning monies gathered from street corner cups; temples; or other places where such could be gathered. AII-256 has the (55 All Japan number) in Kanji numbers and letters.»

Var det et morsomt sett å bygge?  Absolutt! Selv om det ikke har alle finessene og detaljene et moderne sett byr på, og krever litt mer innsats, er det slett ikke noen uoverkommelig oppgave, enten du velger å bygge det OOB som en adspredelse, eller du legger ned noen ekstra timer i å forbedre og tilpasse utgangspunktet. Personlig valgte jeg kun en åpenbar forbedring, ved å bore opp eksosrørene ser de straks mye bedre ut.  Det neste logiske stedet ville vært å pusse ned de litt overdrevne naglene (og risset opp panellinjer på ny, om du er eventyrlysten). Dekalene oppførte seg pent, det eneste jeg måtte gjøre med dem var å «skjøte» litt på stripene som går over ryggfinnen. (Antagelig er de en millimeter eller to for langt tilbake på flykroppen i forhold til Airfix design, siden jeg brukte en annen publisert profil som ledetråd.)

Fra en annen vinkel

Stripene jeg snakker om

Jeg kunne brukt litt rødmaling og dekket skjøten, men jeg skar heller ut to rektangler av en av de røde dekalene til den andre profilene i settet, så fargene skulle matche perfekt. Det som fremfor alt trekker ned inntrykket er nok dessverre den dårlige kvaliteten og passformen på de klare delene.  Det finnes sikkert press-støpte erstatninger å få (eller man kan lage selv om man er litt nevenyttig) men da blir det straks et mye mer omfattende prosjekt.

Den begredelige cockpithetta ble ikke så ille til slutt med det krevde litt superlim for å kamuflere skjøtene!

Den begredelige cockpithetta ble ikke så ille til slutt med det krevde litt superlim for å kamuflere skjøtene!

Ikke til forkleinelse for byggesettet, det er lettbygget uten å være enkelt eller «lekete», og du får en god kopi av Japans svar på Stukaen om du gjør deg flid.

Beklager rotet i bakgrunnen...

Beklager rotet i bakgrunnen…

På vei inn i utstillingsmonteret.

På vei inn i utstillingsmonteret.