Kong Eirik Sagtann og den store Glemmedagen


«All good thing must come to an end» sang Nelly Furtado for noen år siden.  Så også juleferier. Dermed var det bare å vende nesa nordover. Norwegian har redusert tilbudet mellom Torp og Værnes, men jeg var så tidlig ute med å bestille at det ble rimelig lell.  Kofferten med de tyngste julegavene ble sendt avgårde,  mens jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen uten viderverdigheter.  Jeg hadde kanskje litt tung håndbagasje, men sammenliknet med noen av de andre ombord på flighten reiste jeg lett. Crewet var småstressa ettersom flyet hadde blitt forsinka på Værnes før de dro sørover.  Men jeg var så trøtt at med Abba på øret bar det lukt til drømmeland.

Fløy med fintfolk gjorde jeg og, selveste Bjørstjerne B. "Up, up and away". (Planespotter.net)

Fløy med fintfolk gjorde jeg og, selveste Bjørstjerne B. «Up, up and away». (Planespotter.net)

En liten forsinkelse spiller ingen trille så lenge ikke snøvær og dritt forhindret at vi kunne lande.  (Heldigvis er flytrafikk ikke like sårbar for slik som jernbanen,  så det gikk bra.)

Men så da,  mens jeg stod og ventet ved bagasjebåndet, oppdaget jeg plutselig at mobiltelefonen hverken var i bukselomme, jakkelomme eller i PC-veske eller håndbagasjen.  Hadde jeg klart å glemme den igjen i sikkerhetskontrollen på Torp?  Eller hadde hardhendt pakking av hattehyllene på flyet gjort at den falt ut av jakken der?  Heldigvis var ikke gode råd særlig dyre.  En hyggelig betjent (eller hva man skal kalle ham) henviste meg opp i andre etasje til Avinordesken.  Der stod verdens blideste og mest hjelpsomme frøken.  Hun forsøkte å kalle opp flyet,  men fikk ikke svar,  så hun la på sprang for å sjekke personlig og ba meg møte henne nede i ankomsthallen.  I mellomtiden hentet jeg kofferten min, og ikke før hadde jeg fått den, før den samme jenta kom jublene i mot meg med hånda i været, med den savnede mobilen. (Selv om jeg fikk penger til ny mobil til jul, så hadde det vært litt kjipt å miste kontaktlister, bilder og slik..) Hun bare beklaget at det hadde tatt litt tid, siden flyet var låst!  Det må trygt kunne kalles strålende service!

Good job!

Good job!

Men hele spetakkelet første jo til at jeg kom hjem til leiligheten en time senere enn planlagt.  Det betydde at etter å ha forsikret meg om at Watson, Calvin og Hobbes hadde overlevd tre uker alene,  og gitt de tre litt sårt etterlengtet vann,ble det ikke til at jeg hverken fikk bestilt legetime eller fylt opp busskort. I stedet tok jeg en time på øyet siden jeg hadde vært sent i seng, tidlig opp og sovet heller dårlig.  (Ironisk nok fordi jeg var redd for å glemme noe viktig som batteriladere eller nøkler.  Takk og pris så unngikk jeg akkurat den glemmingen!) Det var så vidt jeg registrerte at lyset var gått på badet,  eller husket å ta med meg nøkkelkortet til jobb før jeg dro.

Bortsett fra at jeg glemte handlelisten hjemme på kjøkkenet gikk de neste 5 timene smertefritt.  Likevel, på tross av manglende handleliste husket jeg å kjøpe det jeg trengte på butikken etter jobb.  Det jeg derimot glemte var å få med meg alle varene.  Ikke var det en liten ting som lå igjen heller, men et digert lysstoffrør!  Jeg oppdaget det først når jeg pakket ut varene hjemme.

Det var en distinkt mangel på noe langt og lysende.

Det var en distinkt mangel på noe langt og lysende.

Siden badet var mørkt, så b le det til at jeg designerte mandag som leg-day  og vasset bort til Rema igjen for å hente røret. (Hva skal dere med all denne fordømte snøen, trøndere?)  Det lå og ventet på meg, så omsider kunne jeg la det bli lys på de indre gemakker og komme meg i sving med både middagslaging og utpakking. Utrolig nok var ingenting av det jeg hadde tenkt å få med meg nordover glemt igjen hjemme! Så med det håper jeg den store Glemmedagen er over for å år, og jeg kan notere datoen i glemmeboken for denne gang.

Ja, forresten, jeg glemte én ting: Da jeg dro på jobb glemte jeg å sette nettbrettet mitt til lading…  Jeg håper virkelig morgendagen blir mindre glemsom!