99 Problems: 15 – Boksing


Hvis dommeren rekker å telle til 15 har du i hvert fall tapt!

Hvis dommeren rekker å telle til 15 har du i hvert fall tapt!

Stortinget vedtok tirsdag med 54 mot 48 stemmer å oppheve loven fra 1981 som forbyr proffboksing i Norge. Høyre, Frp og Venstre stemte for. Rett før Stortinget tok juleferie sørget de altså for å oppheve loven som siden 1982 har medført en strafferamme på 3 måneder for boksing her til lands. Det har naturligvis avstedkommet en del reaksjoner.  I første rekke selvsagt fra norske boksere, som på sett og vis er renvasket. Kanskje ikke helt som de homofile følte da §213 ble opphevet i 1971, men sikkert ganske deilig for det. I samme slengen ble vel i praksis idretter som Muay Thai, MMA og andre fullkontakt-grener tillatt.  (Så det er ikke bare bokserne som jubler.)

Jeg skal ikke harselere med at det nå kun er nasjoner vi ikke liker å sammenlikne oss med, som Nord-Korea, Iran og lignende som har forbud mot boksing.  Derimot vil jeg gjerne trekke frem en del av de helsemessige innvendingene som har kommet.   Men først en liten historieleksjon:

Så lenge menneskelig sivilisasjon har eksistert har det vært mer eller mindre vennlige kappestrider om å vise hvem som er best, sterkest, kraftigst, raskest og så bortetter.

Jack Depsey , "The Manassa Mauler", et av de største sportsikonene på 1920-tallet (Britannica)

Jack Dempsey  «The Manassa Mauler» Et av de største sportsikonene på 1920-tallet. Hold tungvektstittelen i boksing fra 1919 til 1926. (Britannica)

En av de tidligste forløperne vi kjenner fra boksing er grenen Pankration, som ble introdusert på de olympiske leker i år 648 før vår tidsregning,  altså for ca 2650 år siden.  Dette var en idrett som var en mellomting mellom boksing og bryting, der de eneste reglene i praksis var forbud mot biting og å stikke ut motstanderens øyne.

Vi har faktisk enda tidligere spor av boksing, det tidligste er antagelig et 5000 år gammelt sumerisk relieff (kilde:  Encyclopædia Britannica). Men moderne boksing slik vi skjenner det springer ut av den britiske tradisjonen med pris-kamper (prizefighting)  på 1600-tallet. Det var også kjent som bare-knuckle fighting, (dette blir relevant senere).

I begynnelsen var dette relativt lovløse affærer, som kunne vare i timesvis.  Det ble riktignok etablert et regelverk kalt «Broughton’s rules» i 1734, oppkalt etter mesteren Jack Broughton, i et forsøk på å beskytte utøverne. De ble så avløst av «The London Prize Ring Rules» i 1834.  Dette var tre grunnregler:

  • Kamper skal gjennomføres i en kvadratisk «ring» med sidelengder på 24 fot (7,3 m), omgitt av tau.
  • Hvis en utøver blir slått i bakken, må han reise seg i løpet av 30 sekunder uten hjelp fra utenforstående, for å få lov til å fortsette.
  • Biting, hodestøt og treffer under beltet ble erklært ulovlig.

I over hundre år regulerte dette regelverket, med noen revisjoner, ur-boksing.  Det var så i 1867  John Douglas, 9th Marquess of Queensberry, offentliggjorde sin støtte til et revidert regelverk utarbeidet av John Graham Chambers. Dette er de så berømte «Queenberry Rules».  Et begrep som har gått inn i engelsk dagligtale som et synonym til fair play. Omtrent samtidig oppstod konkurranseformen catch-as-catch-can som er forløperen til moderne fribryting.

Fra øverst venstre: Boksing (Vitali Klitschko - Cristobal Arreola),  MMA (Cro Cop - Frank Mir), Gresk-Romersk bryting (Olga Butkevych - Lissette Alexandra), Fribryting (Daniel Bryan - Cesaro)  Alle kan føre sine linjer tilbake til Pankration.

Boksing (Vitali Klitschko – Cristobal Arreola), MMA (Cro Cop – Frank Mir)
Gresk-Romersk bryting (Olga Butkevych – Lissette Alexandra), Fribryting (Cesaro – Daniel Bryan)
Alle formene kan føre sine linjer tilbake til Pankration.

Ett problem oppstod for pugilistene som fulgte markiens regelverk:  Det innførte nemlig hansker.  Rent instinktivt skulle man tro det var noe positivt, men egentlig ikke. Et menneskehode er en ganske kompakt og hardt mål,  og en knyttneve er langt mer sårbar enn man skulle tro.  Så i den opprinnelige boksingen hadde den overveldende majoritet av slag blitt slått mot kroppen.  Selv om en bokser kunne «varme ørene» på motstanderen, eller lande slag mot ansiktet,  var det i stor grad mest for å irritere og distrahere, så man kunne lande et solid kroppslag. De fleste kamper ble avgjort når en bokser var for sliten og utkjørt til å fortsette. Harde slag mot ribbeina for å gjøre det tynger å puste,  eller slag i leverregionen (noe som gjør deg veldig uvel) var de viktigste angrepsvåpnene.  Med hansker ble det en annen dans.  Nå kunne man i større grad sette inn slag mot hoderegionen uten å risikere fingerbrudd. At kampene nå fikk en tidsramme, og ikke ble en utmattelseskamp gjorde også denne strategien viktigere. Sist men ikke minst, en bokser kunne tidligere kunne ta en time-out, ved å gå ned på et kne (og så i gangsette en telling på 30 sekunder). Det var sett på som noe umandig og usportslig, men det hadde ingen direkte innvirkning på kampavgjørelsen.

Queensberry rules regulerte altså det som ble kjent som «The Noble Art of Self-Defence».

(Digresjon: Jeg synes det er fantatisk at British Pathé har lagt ut over 80.000 historiske klipp fra arkivet sitt, det er så mye snedig man kan finne om man leter litt!)

Ok,  tilbake til Norge!

At deler av legestanden er meget skeptisk til alle idretter som kan medføre hodeskade er ikke noe nytt.  Men denne diskusjonen avspores fort av folk som enten synes voksen folk ikke burde få ta egne valg,  eller har en eller annen moralsk eller etisk villfarelse om at boksing er forkastelig av prinsipp. Noe av dette tror jeg kommer av en villfarelse om hva boksing egentlig er.  Mye mulig deres kjennskap til sporten stort sett begrenser seg til en gjennomseeing av Rocky II på VHS.  Det grunnleggende prinsippet bak å vinne en boksekamp er nemlig ikke å «knocke» motsanderen, men ved å lande flere slag på ham, enn han gjør på deg, og dermed vinne på poeng.  KO og TKO kommer kun i spill hvis en av deltakerne i kampen blir satt ut av spill. (Enten fordi han ikke kommer seg på bena i løpet av 10 sekunder om han går i kanvasen, eller om dommeren mener han ikke er i stand til å forsvare seg.)

Det er faktisk veldig mange aktiviteter som øker risikoen for hodeskade eller plutselig død.  Blant idretter har vi en rekke motorsporter, fridykking, rugby og amerikansk fotball, for ikke å snakke om de alpine grenene!  Ja selv «vår» fotball  kan medføre  dødsfall eller lemlestelser.  (Jfr. Dagfinn Enerly)

Av andre helt unødvendige aktiviteter som kan drepe deg kan vi nevne motorsykkelkjøring, fallskjermhopping, båtsport og fjellklatring. (Det er definitivt større statistisk sannsynlighet for at du dør om du forsøker å bestige Mount Everest enn om du går en boksekamp, og jeg er ganske sikker på at det er flere fjellklatrere med slike drømmer, enn proffboksere i Norge.)

For ikke å snakke om alt de dagligdagse som øker risikoene for for tidlig død:  Tobakk, alkohol, sukker og transfett, manglende fysisk aktivitet…

Jø å fyse, det å leve er faaarli' det! (Aukrust)

Jø å fyse, det å leve er faaarli’ det! (Aukrust)

Likevel har vi altså ikke følt noe behov for å forby motorsykler, fjellturer eller å gå luftetur med hunden når isen ikke er strødd.   Selvfølgelig vil boksing medføre en økt risiko for skader.  Men det er faktisk noe boksere må få lov til å avgjøre selv om de vil utsette seg for. Vi bør ikke, kan ikke og skal ikke ha et samfunn der politikere og lovverk er barnehagetanter som skal passe på oss. Så enkelt er det!

Det som derimot er et reelt problem er at ingen av de fire store forbundene innen boksing etterfølger WADAs strenge dopingreglement.  Jeg har ikke noe moralsk problem med bruk av prestasjonsfremmende midler som sådan, men skal en konkurranse utgi seg for å være en rettferdig kappestrid, så må alle stille til start på like vilkår.