Viktig melding: Lytt på radio


(serialpodcast.org)

(serialpodcast.org)

Dagen i dag har vært en behagelig slapp dag. Jeg har knapt gjort halvparten av det jeg egentlig tenkte å gjøre.  Men noen ganger er det greit det og.  Badet er vasket, klesvaska hengt opp og jeg har fått skrevet litt å oppgavene til neste gang jeg skal være quizmaster på Piasquiz.

Men jeg har en god unnskyldning: Jeg hadde nemlig en binge-lytting av de fem første episodenen av SERIAL.

Om du ikke har fått med deg anbefalingene før, så skal jeg med glede føye til min.

Det er et radioprogram/podcast som gjennom ukentlige episoder forteller historien om en drapssak.

13. januar 1999 forsvant Hae Min Lee, en elev på Woodlawn High School i Baltimore County, Maryland. En måned senere, dukker kroppen hennes opp i en park i byen. Hun hadde blitt kvalt. Hennes 17 år gamle eks-kjæreste, Adnan Syed, blir arrestert for forbrytelsen, og i løpet av kort tid ble han dømt til å tilbringe resten av sitt liv i fengsel. Saken mot ham ble i stor grad bygget på forklaringen til ett vitne, Adnans venn Jay, som vitnet at han hjalp Adnan begrave Haes kropp. Men Adnan har alltid hevdet at han ikke hadde noe å gjøre med Hae død. Noen mennesker tror at han forteller sannheten. Mange andre tror ham ikke.

Journalisten Sarah Koenig fikk vite om saken når hun for et års tid siden fikk en epost fra en kvinne som hadde kjent Adnan og mente saken slett ikke var så klar som politi og påtalemyndighetene ville ha det til.  Koenig gikk inn i saken uten forutinntatte meninger og begynte å nøste opp saken. Resultatet er denne serie.  Her er det en fin blanding av fortelling, Koenigs egne undersøkelser,  kildeopptak fra rettsaken og forhørene, så vel som nye intervju med de involverte. Fra Adnan selv til mulige vitner og pårørende.

Det er bunnsolid radiohåndverk, og veldig lett å la seg trollbinde. Faste lesere vet sikkert at jeg er glad i radio.  Da mener jeg ikke det rælet som ruller og går på kommersielle radiokanaler som tydeligvis bare har 80 låter de må rulerer gjennom.  Jeg foretrekker radioprogram der musikken ikke er formatert, men heller plukker fritt, så man kanskje kan oppdage nye artister og sjangre.

Men i Serial er det jo ikke musikk som er målet, men historien.  Jeg vet ikke med deg, men for meg er det gravejournalistikk som på et vis er den råeste, mest spennende delen av journalistikken. Ikke til forkleinelse for krigskorrespondenter, men når jeg var liten så var det den gravende journalisten som var det en aspirerte til.  Det kan neppe være særlig gøy å skulle tjene til livets opphold med å bringe agurknyheter til torgs, eller måtte forfatte en epistel om Mette Marits nyeste pelskåpe, eller hvem som ligger med hvem i «Skal vi danse». [Spoiler: Det er alle.]

En ekte journalist skal være en mellomting mellom en kronikør og en privatdetektiv. Kjennetegnet på en god nyhetssaker at det er noe noen helst vil holde hemmelig, har jeg lært. Det  er jo derfor pressen kalles den fjerde statsmakt. De skal være motvekten til maktapparatet,  kunne løfte på steiner og grave i søpla og finne frem til det som ikke holder vann i de offentlige historiene.

Det er nettopp det som gjør det så forstemmende at «aviser» i dag i praksis er ukeblader som kommer ut daglig på dårlig papir.  Jeg kan såvisst se verdien i å ha en nyhetsfeed som oppdaterer fortløpende på hva som skjer her i verden, men den må til en viss grad kunne tilpasses egen interesse og nedslagsfelt. Slik rapportering er i begrenset grad «journalistikk».  Om Statoil skal si opp 10.000 ansatte eller Siv Jensen skal inngå partnerskap,  fint det, men hvordan på virker det a) Verden og b) Meg?

Uansett,  jeg håper kanskje internett har vokst av seg noen av barnesykdommene.  La plebeierne kose seg med klikkbasert underholdning om «kjendiser»  rikelig krydret med lettkleddedamer, sladder og resirkulerte vitser fra 4Chan som har blitt så utvannet at de er ufarlige.  Så kan heller den gode journalistikken få vokse frem i underskogen, finne sin tone, og utnytte de mulighetene podcast-teknologien gir.  Det krever absolutt mer av lytteren eller leseren, men det er kanskje ikke så farlig? Kanskje det bare betyr at de som produserer høykvalitetsmateriale må innse at 90 % aldri vil finne frem til det, men de 10 % som gjør det er de 10 % som virkelig vet å sette pris på det.

Det er en moderne feilslutning at kjennetegnet på kvalitet er hvor mange som konsumerer det.  Det er kanskje et tegn på kommersiell suksess, men det sier absolutt ikke noe om kvalitet. Sputnik solgte jævlig mange kassetter men ingen vil påstå at han produserte objektivt god musikk.

Jeg runder av der, før jeg havner helt ute i digresjonsland, men jeg vil avslutte med en innrømmelse: Jeg sa at SERIAL ikke dreide seg om musikk.  Det er ikke heeelt sant.  For kjenningsmeldodien er skummelt lett å få på hjernen!