RAFmuseum del 2- Revell Hawker Hurricane Mk. I 1:144


LE-D (Via Clavework Graphics)

LE-D (Via Clavework Graphics)

For noen uker siden gjorde jeg ferdig den første av de to modellene jeg kjøpte med fra souvernirbutikken på RAFmuseet på Hendon i sommer.  Omsiden hadde jeg en frihelg og fikk gjort ferdige den andre.

Som den første modellen er dette en reutgivelse av en modell fra tidlig 70-tall i Revells «Microwings» serie.  Det betyr en god dash flash og behov for litt putty her og der.  Dessuten var det litt for godt gjennomsyn så jeg satte inn en pappskive når jeg limte sammen vingene som dannet «cockpitgulv» og «hjulbrønntak». Erfaringen fra Messerschmitten var at det er ganske umulig å se noe særlig i cockpiten s jeg droppet å lage instrumentpanel eller sete på denne modellen.  Og sm sist laget jeg en ny antenne av strukket støpetapp. Jeg er ikke helt overbevist om at Revell har truffet helt på formen,  det er noe rart med cockpitposisjonen, så flyet ser litt «sammentrykket» ut.  Men det er lett å se at det er en Hurricane, så jeg skal ikke klage for mye.  Jeg antar Eduard kjenner sin besøkelsestid etterhvert!

Det var kun en profil på dekalarket

  • LE-D (V7467) 242. Squadron RAF, August 1940, pilot: Sqn.Ld. Sir Douglas Bader

Det var ingenting å utsette på dekalene, de er tynne, fargesterke, har minimalt med ekstra film, og synker godt på plass.  Men som på Messerschmitten er det noen dekaler som mangler.  At det mangler hakekors kan jeg nesten forstå, mange selskap unngår dem, eller tilbyr dem som to dekaler som må settes sammen, så i 1:144 ville det uansett vært standardprosedyre å ty til ettermarked-sett.

Men at både skvadronledervimpel og Baders karakteristiske «noseart» mangler er ikke bra.  Jeg hadde heldigvis en ekstra vimpel fra et eduard-sett,  riktignok triangulært, ikke kvadratisk, men det duger.  Nesepryden derimot malte jeg frihånd,  det ser ikke så verst ut på en liten armlengdes avstand, så det holder i massevis på en så enkel modell som dette.

Ferdigbygget!

Ferdigbygget!

Sir Douglas Bader var litt av en mann,  bokastavelig talt.  Han fullførte RAFs 2 årig pilotutdannelse i 1930, men året etter hadde han en spektakulær styrt mens han drev luftakrobatikk.  Det kostet han begge bena og mot hans protester ble han dimittert av medisinske årsaker selv om han tok flyveprøven på nytt.  Så i 1939 var Storbritannia i krig, og Bader så sitt snitt til å krangle seg inn i RAF igjen.  Utstyrt med proteser ble han fort klarert som pilot, og sommeren 1940 tok han sin første av i alt 20 beskreftede seiere i luftkamp over Dunkirk.  Han steg i gradene til Squadron Leader og fikk ansvar for 242. skavdron, som var satt opp i 1939 med kanadisk personell, og hadde fløyet de nye Hurricane jagerene siden februar 1940.

Med reorganiseringen av RAF ble 242. skvadron en del av 12. Air Group, og stasjonert på Duxford.  Bader var en nær venn av  Air Vice-Marshal Trafford Leigh-Mallory som kommanderte 12. Air Group, og hans Big Wing strategi. Den bestod i korte trekk på at de ulike skvadronene i en Wing burde sendes i kamp sammen, og dermed skape et potensielt tallmessig overtak i et begrenset luftrom, i stedet for at enkeltskvadroner ble sendt i kamp pø om pø.

Newzealenderen Air Vice Marshal Keith Park var kommandant for 11. Air Group som hadde ansvar for det sydvestlige England, og han var seltt ikke fornøyd med at Leigh-Mallory og Bader blandet seg inn i hans te-selskap!  På tross av at de mest fremskutte flyplassene hos 11. Group lå så nærme Frankrike at de hadde store problemer med å få sine skavdroner opp i kamphøyde når de tyske angrepene kom!

RAFs fire Group sectors  i 1940.

RAFs fire Group sectors i 1940.

Bader ble forfremmet til fungerende Wing Commander i mars 1941.  Han ledet nå tre skvadroner (145., 610. og 616.) og gikk fra Hurricane-jagere til de nye Supermarine Spitfire Mk. V.  Så, den 9. august 1941 ble han skutt ned over det okkuperte Frankrike, under uklare omstendigheter.  Han ble tatt til fange og etterhvert sendt til det beryktede Kolditz-fengselet. Før den tid hadde han blitt kjent med det tyske jageresset General Adolf Galland. Galland som sørget for at Bader fikk sendt en ny benprotese fra England, siden han hadde mistet den ene når han hoppet ut i fallskjerm.  Göring ga klarsignal til at RAF skulle få fri baen for å kunne slippe erstatningsbenet i fallskjerm over St.Omer lufthavn i Frankrike, og RAF gjorde det.  Tyskerne var ikke like imponert over at flyene som leverte benet også prøvde å bombe en kraftstasjon på tilbakeveien.

En pussig ende på historien var at Bader sommeren 1945 møtte igjen Galland, sammen med de to andre tyske essene Günther Rall and Hans-Ulrich Rudel som  krigsfanger på RAF Tangmere.  Rudel var i samme knipe som Bader hadde vært, han hadde mistet sin benprotese i all viraken i forbindelse med krigsslutt,  så Bader gjorde opp for seg ved å skaffe Rudel et nytt ben.  (Han skrev også forordet til Rudels memoarer, noe han kanskje ikke hadde gjort om han hadde visst hvor høyreekstrem Rudel var til sin dødsdag. )

Bader havnet forresten i Kolditz rett og slett fordi han gjorde ustanselige forsøk på å rømme fra de vanlige Stalag Luft han ble sperret inne i. Tilslutt ga tyskerene opp og satte ham inn i den rømningssikre festningen, der han satt til amerikanske styrker ankom i april 1945.

Douglas Bader fotografert sittende på sin Hurricane i september 1940 på RAF Duxford.  (Wikipedia)

Douglas Bader fotografert sittende på sin Hurricane på RAF Duxford i september 1940. (Wikipedia)

Etter krigen gikk han tilbake til aktive tjeneste i RAF, men dessverre for Bader, hadde jagerflyets rolle nå vokst betydelig, og han tilbrakte mesteparten av sin tid med å instruere i bakkenangrep og samarbeid med bakkestyrker. Bader kom heller ikke så godt overens med den nyere generasjon av Squadron Leaders som anså ham å være «utdatert» etter 4 år i fangenskap. Til slutt tilbød Air Marshal James Robb Bader en rolle som kommandant over North Weald sektor av 11. Group. Det er sannsynlig Bader ville ha slått seg til ro i RAF i lengre tid hadde hans venn og  mentor Leigh-Mallory ikke blitt drept i en flystyrt i november 1944 . Baders entusiasme for videre tjeneste i RAF var svekket. og 21. juli 1946 pensjonerte han seg med graden Group Captain for å ta en jobb hos Royal Dutch Shell.  De ga ikke det beste lønnstilbudet, men de tilbød en stilling der han fikk fri tilgang til Shells private Percival Provost fly, og det fristet! Dessuten så han på det som er æressak, siden det var Shell som hadde ansatt ham i 1923 når han hadde blitt dumpet ut av RAF på grunn av manglende ben.

På tross av kun et drøyt år i aktiv krigstjeneste samlet han opp 20 luftseiere, og det kunne vært fler om han ikke konsekvent nektet å kreve seiere han ikke selv hadde sett gå ned med egne øyne.  (En teori om Baders utmerkede ferdigheter i luftkamp er at han klare å dra høyere G i luftkamp, siden han ikke hadde noen ben blodet kunne trekkes ned i!) Han døde av et hjerteattakk i 1981.