Fare, fare krigsmann, døden skal du lide… igjen og igjen og igjen


Ikke noe å utsette på taglinen i alle fall! (Warner Bros)

Ikke noe å utsette på taglinen i alle fall! (Warner Bros)

Jeg kan være litt sløv, særlig i sommerhalvåret, til å få med meg alle de filmene jeg egentlig vil på kino.  Så sånn sett var det på håret at jeg rakk å få med meg Edge of Tomorrow.  Skal man la sjansen til å se pretty-boy Thomas Mapother III då tusen smertefulle døder, gå fra seg liksom?  Vel,  traileren hadde tydet på at dette var en film som fortjente å sees på kino. (Traileren løy ikke.)

Edge of Tomorrow er basert på  romanen «All you need is kill» av Hiroshi Sakurazaka (som også ble en manga etter at filmproduksjonen startet.  Jeg har ikke lest boka, men de som har det, sier at de endringene som nødvendigvis er blitt gjort, stort sett er til det bedre.  (I boka er for eksempel hovedpersonen Cage japansk,  men «Full Metal Bitch» fortsatt er amerikansk.)

Storyen er stort sett din vanlige «rominvasjon, menneskeheten slår tilbake uten full forståelse for hva de kjemper mot, det er opp til en mann å løse floken».  Men med en dash av delvis ufrivillig tidsreise.  Tenk Starship Trooper møter Groundhog Day/Source Code om det gir mening. (Merk også at jeg så den i 2D så jeg kan ikke uttale meg om 3D-kvaliteten.)

Cruise spiller hovedrollen som major (senere menig) Cage som driter seriøst på draget og havner i første bølge av en planlagt siste støt mot fienden, passende nok på Normandie-kysten. Der skjer det noe (jeg skal ikke røpe hva) som gjør at han havner i en tidsloop, som på den ene siden betyr de før nevnte utallige dødsfallene,  på den andre siden kan være menneskehetens eneste håp.  Særlig når han finner «Engelen fra Verdun» a.k.a «Full Metal Bitch» ,  sersjant Rita Vrataski, (gestaltet av Emily Blunt på sitt mest besnærende) og begynner å skjønne hva som foregår.

Action girl bad ass ahoy! (Warner Bros)

Action girl bad ass ahoy! (Warner Bros)

Jeg skal ikke røpe for mye,  men bare si at det er svært fornøyelig å se hvordag Cage tilpasser seg fortløpende og lærer av sine feil.  Det er litt som et dataspill på 90-tallet, der det var langt mellom Save-punktene!

Det er dessuten prisverdig at filmen klarer seg unna massive plott-hull, siden det er rikelig med rom for at slike kan oppstå en såpass intrikat setting med stadige repetisjoner.

Og nei, at en luftbåren landingsstyrke lander på en strand er medregnet, det er tydelig fra oversiktsbildene at det tyngre utstyret fraktes med massive hovercrafter...

At en luftbåren landingsstyrke lander på en strand er inkludert, det er tydelig fra oversiktsbildene at det tyngre utstyret fraktes med massive hovercrafter… (Warner Bros)

Jeg humret  litt over birollene til Noah Taylor («Locke» i GoT)  og Tony Way. Sistnevnte klarte jeg lenge ikke å plassere inntil jeg innså at han hadde en liten birolle i sesongpremieren på Doctor Who som jeg så i går!

Kanskje forklaringen på hvorfor sommerfugleffekten tilsynelatende er opphevet så Cage og Vrataskis permutasjoner ikke medfører større endringer i hver iterasjon, (Klarte jeg nettopp å bruke to matematiske begrep korrekt i en formativ setning om en popcorn-film med Tom Cruise? Oh yes I did!) er at tiden som vi vet er «wibbly wobbely, timey-wimey stuff». La oss spørre doktoren:

"It's a set piece in time. Nothing I can do. I'm so, so sorry"

«It’s a fixed point in time. Nothing I can do. I’m so, so sorry»

Nuvel.  Om det er noe å trekke for så vil jeg fremheve en relativt uinspirert design på disse romlingane.  Det er som en Sentinel fra Matrix-triologien (du vet, de akkar-droidene) har gjort usømmelige ting med Scorponoc fra Transformers 1. Slutten er også veldig amerikansk. Det ble filmet en lang dystrere alternativ slutt som ble skrotet som for mye av en downer.  (Og ja, jeg har lest den og den er i overkant dystopisk for lettbent sommerunderholdning…)

Alt i alt var det snaut to timer med fortreffelig sci-fi som ikke strakk den teknologiske troverdigheten lenger enn den tålte. (Exoskjelett og firemotors tiltrotorer er ikke så far fetched.) Tidsløkkene følger dessuten den indre logikken i filmen slik de er beskrevet, stort pluss i boka!  Dette er ikke grensesprengende fortellerkunst, men det er heller ikke hjelpeløs CGI-runking uten noe substans i bunnen.  Anbefalt!