Leselystig 3: Den bakvendte familieboken (ved 3 av dem)


Faksimile av forsiden

Faksimile av forsiden

De siste dagene har jeg vært på jakt i bokhyllene mine etter en bok jeg vet jeg har et sted, jeg vet bare ikke helt hvor.  (jeg hadde tydeligvis glemt «kjøpe fler bokhyller» på 2do-listen min forrige dagen, det og «bestille flere barberblader»).

Boka det er snakk om er et stykk fremragende 50-talls satire.  Altså ikke satire om 50-tallet, men fra 50-tallet.  Nærmere bestemt «Den bakvendte familieboken»  utgitt på Cappelen i 1951, og forfattet av d’herrer André Bjerke, Odd, Eidem og Carl Keilhau.

Først noen ord om hva en familiebok er for noe rart.  I riktig gamle dager hadde man ikke Wikipedia,  i stedet hadde man leksikon i skinninnbinding i dusinvis av bind, gjerne utgitt over en tidsperiode over flere tiår.  Noe som førte til at befolkningen var langt mer oppdatert på temaer som kommer i slutten av alfabetet, siden de verkene var nyere,  mens de gjerne hadde god kjennskap til over land som begynte på A og ikke eksisterte lenger (som for eksempe Kongeriket Albania og Grevskapet Anhalt.)

En familiebok, også kjent som en konversasjonsleksikon var en forenklet utgave av slike bokverk, gjerne presset ned til et enkelt bind. Med andre ord droppet man oppslagsord som Hypofyse og Assurbanipal  til fordel for mer dagligdagse temaer.  Hvis for eksempel  mor og far over middagen kom i en hissig ordveksling om grisen var et klovdyr eller et hovdyr kunne lille Per (alltid sønnen i huset, husk, vi er på 50-tallet)  løpe til bokhyllen i finstuen, hente konversasjonsleksikonet og fastslå at grisen tvert i mot var en fisk. (Jeg sa ikke at disse bøkene var feilfrie, gjorde jeg?)

Så, tilbake til den bakvendte familieboken.  Det er noe så festlig som et satirisk og humoristisk leksikalt verk, som får en dobbeltbunn for en moderne leser, siden alt selvsagt fremlegges og presenteres i tråd med daværende tidsånd.  Tenk Lille Lørdags «brødrene Alvestad».

Boken dekker oppslagsordene fra «Alkoholisme» til «Ådselsgribb»  og som de tre forfatterene notere i sitt forord har deres tanke vært å skape et oppslagsverk gjennomsyret av «en helhetstanke… Man må helt tilbake til de store franske encyclopedier og til Arbeiderns leksikon for å finne lignende eksempler på hvordan et grunnsyn gjennomstrømmer et oppslagsverk  av denne art.» 

Helhetstanken de har valgt er undring  eller som de sier: En naturlig følge av dette grunnsyn er at redaksjonens tre medlemmer likeledes står undrende og uforstående ovenfor hverandre… I enkelte tilfeller har denne kløften blitt så dyp at redaksjonen har måttet gå til det skritt å skrive to artikler over samme oppslagsord, for dermed på markere sine avvikende oppfattninger (de art. «Atlanterhavspakten», «Heimevernet»)

Første oppslagsord setter vel kanskje tonen:

Alkoholisme: henfallenhet til nytelse av alkohol. Særlig utbredt i de nordiske land, hvor a. er blitt fremmet av de tiltakene myndigheten har truffet for å bekjempe den.  ved siden av mange påviselige skyggesider ved a. skimtes også lysere trekk, hvorav kan nevnes glede. Ifølge en utbredt oppfatning er den samlede norske kunst og litteratur et resultat av a. (osv)

Faksimile fra boka,  oppslagsordet er Gallup (jeg jobber jo i Norstat så det er vel passende.)

Faksimile fra boka, oppslagsordet er Gallup
(Jeg jobber jo i Norstat så det er vel passende.)

Oppslagsordene er rikt illustrert med upassende illustrasjoner og klisjeer, hentet fra ymse kilder. Med andre ord,  her er det tøys og tull fra ende til annen, og et lysende eksempel på at crazykomikk ikke var noe som ble oppfunnet av Monty Python.

Enn så lenge har jeg ikke oppsporet mitt eksemplar, men heldigvis er boka lagt ut på bokhylla.no  så hvis du er fristet til å se hva folk lo av på 50-tallet er det fritt frem til å lese den!