En liten tur til London, del 2


Camden Lock

Camden Lock

I går glemte jeg å nevne at vi selvsagt også slo et slag langs Oxford Street for litt shopping.  Jeg bruker ikke akkurat hyllevare-størrelser, men på M&S fant jeg i hvert fall en praktisk sommerhatt og en pakke billige ankelsokker. Broder’n er litt mer A4 (eller i hvertfall A3) så han slo seg mer løs.

Lørdag

Vi startet dagen med en tur på Northern Line opp til slusene ved Camden Town. Her er det tett i tett med gjøglepønkere, brukthandlere, krimskramsforretninger, smågoth, økologisk og veldig rettferdig fingermat og selvsagt souvernirbutikker. Annen hver butikk kunne tilby tatoveringer og/eller piercinger i kjeller’n samt de samme 8 t-skjorte designene.

Tacky?

Tacky?

Men mest av alt er jo dette et sted du drar for å se på folk, mer enn for å handle!  Men The Stables, de gamle stallene der de innkvarterte gampene som før i tiden hjalp til med å trekke elvebåter eller frakte varer fra jernbanen og inn til byen, er verd å få med seg.

Et lite skår i gleden var at det gode gamle kameraet mitt tok kvelden underveis. (Noe som forklarer hvorfor det ikke er så mange egentatte bilder i gårsdagens post,  jeg må få hentet de ut via den gamle laptopen min i Trondheim.)

Etter Camden  var det tid for å besøke et annet berømt marked: Covent Garden. Færre pønkere, desto flere turister.

Tid for en Pimms-pause!

Tid for en Pimms-pause!

Det ble ikke så mye shopping her heller siden vi hadde blinket oss ut en utstilling på The Courtauld Gallery. Både de første impresjonistene, samt en sommerutstilling med trykk fra den store samlingen.

Lunchen tok vi i den tilstøtende kafeen. Vi var for tidlig ute for Afternoon Tea, så det ble Soup du Jour i stedet,  noe som i hvert fall jeg satte pris på siden den var helt nydelig!

Vi spaserte så hjem fra Somerset House og til hotellet  for en dusj og en pause før vi slo et slag sør for Oxford Street på jakt etter noe å bite i.  Det endte med libanesisk: Tasty Lebanon er et helt upretensiøst gatekjøkken som laget en heidundrande shawarma.  Typisk sted som lokalbefolkningen benytter seg av,  gratis WiFi var det også.

Tony Stark would approve!

Tony Stark would approve!

Søndag

Omsider var det tur til Greenwich som stod på planen.  På tross av en trist nyhet hjemmefra, som jeg ikke skal gå inn på nå, var det to fornøyde turister som troppet opp ved Cutty Sark fem på ti, etter en tur med DLR. Det var kjekt med litt «sightseeing» gjennom Docklands som har endret seg ganske mye fra sist gang jeg var i Metropolen.

Cutty Sark

Cutty Sark

Cutty Sark trenger vel helt sikkert kke noen introduksjon, det er verdens mest kjente te-clipper. Den nye presentasjonen av skipet, etter en omfattende rekonstruksjon og restaurering etter brannen i 2007.

De var mye mindre i gamle dager,  lavt under taket!

De var mye mindre i gamle dager, lavt under taket!

Etter å ha sett det berømte skipet, et av tre gjenværende komposittskip (tre over et indre skjelett av stål) gikk vi gjennom Old Royal Naval College frem til Greenwich Park.  Jammen hadde de ikke klart å reparere alle skadene etter at Thor grisebanket Malekith her for noen år siden… 😉

Ikke en jotne å se...

Ikke en jotne å se…

Selve observatoriet ligger på en liten bakketopp, så det kreves et kvarters spasertur opp i høyden.  Vi hadde kjøpt billetter til «the grand tour» som inkluderte Cutty Sark, Observatoriet og spesialutstillingen på det maritime museet, så vi kunne vandre rett inn.  Det er i år 300 år siden britene etablerte the Board of Longitude så mange av utstillingene er sentrert rundt dette temaet.  Det var derfor sjøfartsmuseet hadde sin utstilling «Ships, Clocks & Stars,  the Quest for Longitude» som vi skulle se til slutt.  Men før det var det selve observatoriet med de opprinnelige teleskopene, kvadrantene og andre vitenskapelige instrumentene som stod for tur.   Ja og spesialutstillingen «Longitude: Steampunk’d»  da!

Det kongelige observatoriet hadde i anledning jubileet nemlig invitert noen av Englands fremste steampunkere til å gi sine tolkninger og forslag til hvordan problemet med lengdegradsberegninger kunne løses.  Blant de kreative forslagene var «Prosjekt Ikaros» der dekksgutter ble sendt til værs ved hjelp av enorme raketter  (en løsning som fort viste seg upraktisk og ble kassert, til stor skuffelse for oppfinneren, men til enorm lettelse for dekksguttene) og frem-maning av Cthulhu for å spørre om veien (et katastrofalt feilgrep).  Blant andre forslag fant vi:

Flygende herskapshus utstyrt med enorme fyrlykter...

Flygende herskapshus utstyrt med enorme fyrlykter…

...og kiwier som bruker sin buddhistiske opplysthet til å vite hvor de var, og kunne overtales til å notere det ned så lenge de får kake.

…og kiwier som bruker sin buddhistiske opplysthet til å vite hvor de er, og kan overtales til å notere det ned så lenge de får kake.

Og naturligvis må man benytte anledningen til å ta et bilde med en fot på den østlige og en på den vestlige halvkule.

Og naturligvis må en benytte anledningen til å ta et bilde med en fot på den østlige og en på den vestlige halvkule.

Etter Observatoriet tok vi turen ned til Queens House.  Dette var et godt gammeldags galleri, gratis så klart,  der hovedfokuset naturlig nok er på maritime bilder.  I tillegg er jo selve bygningen en severdighet. Arkitekten Inigo Jones tegnet den for Dronning Anne av Danmark,  Kong James I sin kone, og det var den første bygningen i klassisistisk  stil i England. Dronningen døde lenge før bygningen var ferdigi 1636, og det ble kun brukt som bolig i 7 år før den engelske borgerkrigen betydde slutten for et tradisjonelt hoffliv i kontinental forstand.

Queens House i Greenwich Park med London i bakgrunnen, fotografert fra stien ned fra Royal Observatory

Queens House i Greenwich Park med London i bakgrunnen, fotografert fra stien ned fra Royal Observatory

Personlig synes jeg kanskje den beste delen av utstillingen var samlingen av maritime bilder malt under 1. og 2. verdenskrig av  de offisielle malerne krigsdepartementet sendte ut i feltet.  Det komplimenterte nemlig samlingene i Imperial War Museum vi hadde sett på torsdagen, som i stor grad tok for seg armé-livet.

Til slutt fikk vi med oss sjøfartsmuseet,  som i stor grad er bygget opp veldig pedagogisk og lærerikt.  Med andre ord,  ganske kjedelig!  Men separatutstilingen av de første kronografene og fremstillingen av jakten på lengdegraden var veldig fin.  Det er rart å tenke på at for 300 år siden mente mange at det å skulle kunne måle lengdegrader var minst like håpløst som å skulle kunne oppfinne en evighetsmaskin!

Det var noen andre interessante avdelinger og på museet, bevares.  Vi fikk selvfølgelig med oss utstillingen om den nasjonale helten Admiral Horatio Nelson, men alt i alt var dette museet en liten skuffelse etter Cutty Sark, Royal Observatory og Queens House.

Jakken Nelsom ble skutt i.  Det var kanskje ikke et sjakktrekk å få sydd på mest mulig bling-bling når fienden har skarpskyttere i alle mastetopper?

Jakken Nelsom ble skutt i. Det var kanskje ikke et sjakktrekk å få sydd på mest mulig bling-bling når fienden har skarpskyttere i alle mastetopper?

Etter mange timer på bena fant vi første og beste pub for en kald cider og noen smørbrød, før vi tok DLR tilbake til sentrum.

Så mange timer i sola førte til at vi pent måtte ta et pit-stop innom Boots før vi kunne ta en time på øyet. Etter det dro vi ut for å finne søndagsmiddag. Britene har sin Sunday Roast,  men det er egentlig ikke så mange som spiser det lenger.  Vi valgte derfor å gjøre det briter egentlig pleier å gjøre, og gikk for indisk. Sartaj var autentisk indisk uten å koste skjorta.  Og når de sier «this is a quite hot dish»  så tuller de ikke!  Men jeg liker jo mat som smaker litt,  og det sies vel at å spise sterk mat i varmen er lurt, så joda!

Med det var dag 3 og 4 unnagjort og et var kun sjarmøretappen igjen. Vi tok en tidlig kveld, siden mandagen var satt av til RAF museet på Colindale!