En liten tur til London, del 1


I fjor gjorde  jeg og broder’n Milano, så i år tenkte vi det passet med en uke i en av verdens morsomste byer: London.

Avreise onsdag, og hjemkomst onsdag,  med Norwegian selvsagt. Flyturen gikk for seg uten nevneverdige hendelser, det eneste var at vi hadde et lite «men er det ikke?  Jo det er det!» øyeblikk når vi oppdaget at Richard Ellef Ayoade tydeligvis hadde vært på familieferie i Norge. (Han har jo norsk mor, så kanskje ikke så rart.)  Norwegian flyr til Gatwick, så etter landing ventet en drøy halvtime på tog inn til Victoria Station, og derfra var det to stopp på Victoria line opp til Oxford street og en liten spasertur bort til hotellet.

Hotellet var bomaskinen St.Giles midt i smørøyet.

St. Giles Hotel

St. Giles Hotel

Et steinkast unna British Museum, et kvartal unna Tottenham Court Rd på Central Line på tuben, og med en Saintsbury’s rett utenfor til å kjøpe frokost og snacks.  Særlig mer sentralt en WC1 er det vanskelig  komme.  Bloody marvelous.

Vi ankom sent på ettermiddagen, og slo derfor bare et lite slag ned til Seven Dials for å finne en ok restaurant. Det ble det relativt nyåpnede The Noodle House på Shaftsbury Avenue.

Det var jo åpning av The Commonwealth Games i Glasgow, så morgenene ble brukt til en kjapp oppdatering på resultatene derfra, mens vi spiste frokost. («Meal deals» fra Saintbury, Boots o.l.  To smørbrød, en drikke og en pose med oppskåren frukt for ca 35 kroner.)

Broder’n er en stram resledare, så selv om vi hadde droppet den planlagte utfarten til Portmouth,  (2 timer i British Rails varetekt når temperaturen viper oppunder 3o fristet ikke), var det mye som skulle sees.

Torsdag

Vi startet med en klassiker:  The Imperial War Museum,  åpnet i 1920 til minne om den store krigen.  Nå er det som alle vet 100 år siden den startet  og helgen før vi ankom hadde IWM åpnet sin storslagne minneutstilling.  I likhet med de fleste museer i London er det fri inngang, men vi måtte få en billett siden innslippet til den nye avdelingen blir gjort i puljer.  Det er egentlig en fin løsning.  Fri inngang, men du oppfordres sterkt til  donere noen pund til museet, eller handle flittig i museumsbutikken.  I tillegg er det mange steder £1 for kart.  (En myntbøsse ved kartdisken, briter er ærlige folk og regner med at turister også er det.)  Jeg brukte heller en solid slump penger i de ulike butikkene,  og donerte stort sett bare småmynt ved siden av.

En påminnelse om at verden ikke har stått stille siden sist jeg var på IWM: En ståldrager fra World Trade Center...

En påminnelse om at verden ikke har stått stille siden sist jeg var på IWM: En ståldrager fra World Trade Center…

Fra "The Lord Ashcroft Gallery: Extraordinary Heroes" En samling med medaljene til over 150 mottagere av Victoria Cross

Fra «The Lord Ashcroft Gallery: Extraordinary Heroes» En samling med medaljene og biografiene til over 150 mottagere av Victoria Cross

IWM var naturligvis en opplevelse,  og den nye utstillingen er absolutt verd å få med seg. Alt i alt gikk det vel med 4 timer,  hvorav 2 i den nye utstillingen. Vi hadde tatt Bakerloo-linjen ned til Lambeth North på morgenen,  og tok nå den samme opp til Charing Cross for å finne et sted å ta lunch (Det ble Assagetti  som var helt greit) før en rundtur på The National Gallery.  Det er nasjonalgalleriet sitt det!  Blant høydepunktene var bildet ofte kalt «Arnolfinis bryllup».  Det er nesten utrolig hvilket kvantesprang malerkunsten tok fra de stiliserte, religiøse kunstverkene bare drøye hundre år tidligere og frem til dette.  Van Eyck signerte dessuten bildet, og gjemte et selvportrett i refleksjonen i speilet på veggen bak Arnolfini og hans kone.

Arnolfini Portrait (1434( Jan van Eyck

The Arnolfini Portrait (1434) Jan van Eyck

Vi ble til det stengte klokken 18, før vi slentret tilbake til hotellet, med en avstikker innom morobutikkene The Orcs Nest og Forbidden Planet.

Vel hjemme på hotellet sløvet vi litt og lot føttene ta seg inn igjen etter 8 timers trasking.  Da passer det bra at UK har den fortreffelige kanalen Dave som dessverre kun er tilgjengelig på de britiske øyer.  Nonstop repriser av program som Mock The Week, 8 out of 10 cats og Have I Got News for You.   Vi gjorde den enkelt med middag,  den døgnåpne dineren VQ lå i samme bygg som hotellet, og hadde gratis WiFi,  just what the doctor ordered!

"Take 2 Gigabytes and call me in the morning"

«Take 2 Gigabytes and call me in the morning»

Fredag

Sir John Soanes

Sir John Soanes

Det var meldt utrygt for regn, så vi byttet litt om på planene og startet dagen på Sir John Soane’s Museum.  Dette er huset med det rare i!  Soanes var en berømt arkitekt som innredet hjemmet sitt som et museum med saker og ting han fant interessant.  Det er selvsagt mange modeller av kjente byggverk fra antikken, i spedd datidens kunst (han var en kjenner som blant annet bestilte verk hos Turner.  Som professor i arkitektur brukte han også hjemmet sitt som et læringsredskap. Etter at konen døde og de to sønnene viste seg som en stor skuffelse  (ingen av dem valgte en karriere innen arkitektyret, og gjorde heller ingen suksess innen andre respektable yrker) donerte han hele huset og samlingen sin til offentligheten via en Act of Parliament  i 1833 med det provisoet at samlingen skulle holdes samlet i huset.  Det gir en helt spesiell atmosfære side det meste er arrangert slik han forlot det.  Med en egyptisk sarkofag i krypten, hans eget lille lønnkammer for utvalgte gjester dekorert som en middelalders munkecelle og små karnapp og hyller fylt opp med krimskrams og skatter.  Det ble beskrevet litt som huset til Indiana Jones ville sett ut m han levde på 1700-tallet og det var en god allegori!  Oxford Dictionary of Architecture omtaler det som «one of the most complex, intricate, and ingenious series of interiors ever conceived»

Etter Soanes krypinn tok vi turen til The Wallace Collection i Marylebone. Dette er også et museum som startet som en privat samling.  Richard Seymour-Conway, 4th Marquess of Hertford (1800–1870), er hovedansvarlig for samlingen, som bygget på det de første tre første markiene hadde samlet opp av kunstskatter, Han hadde ingen livsarvinger så han overdro samlingen og huset til sin uekte sønn Sir Richard Wallace (1818–1890).  (Tittelen arvet hans grandnevø.) Sir Wallace fortsatte samlingen, særlig bygget han  opp en av Europas flotteste samlinger av rustninger og våpen. Når hans enke døde i 1897 testamenterte hun hele samlingen til den britiske stat som et museum.

Samlingen innholder blant annet den største samlingen av Marie Antoinettes møblement i samme rom i verden, og

Samlingens kanskje mest kjente mesterverk er bildet kjent som «The Laughting Cavalier»  av Frans Hals. Et av de ypperste eksempler på barokk portrettkunst:

The Laughting Cavalier

The Laughting Cavalier (1624) Frans Hals

Bildet kjøpte den 4. markien etter en massiv budkrig mot Baron de Rothschild, en budrunde som endte på seks ganger utropssummen og mer eller mindre restituerte Frans Hals rykte som en av de stor flamske mestre. Navnet på bildet er en viktorianske konstruksjon, og er misvisende siden det ikke er en Cavalier (altså tilhenger av Charles den 1.)  og han ler ikke.  Men han er utvilsomt i utmerket humør og har en meget optimistisk mustasj!

Samlingen inneholder dessuten en rekke bilder fra mestre som Rembrandt og Weenix, Turner, Landseer og Gainsborough, Rubens, Titian og Canaletto.  Det går fryktelig fort noen timer her!

Det hadde brygget opp til en tordenskur mens vi var inne, så vi løp mellom regndråpene til et sted som så ut som det kunne by på en akseptabel lunch.  Vi endte opp på Carmina Cafe  som var høyst middelmådig, men det var tørt i det minste!

Vi rundet av dag to med et besøk på selve British Museum, som er åpent til halv ni på fredager. Jeg er sikker på at man kunne klart å bruke en hel uke her, men vi tok en intensivtur, innom noen av de største høydepunktene.

Rosettasteinen, som har blitt et ordtak i seg selv.

Rosettasteinen, som har blitt et ordtak i seg selv.

det eldste objektet i samlingen, en 2 millioner år gammel steinøks fra Olduvai Gorge i Tanzania.

Det eldste objektet i samlingen, en 2 millioner år gammel steinøks fra Olduvai Gorge i Tanzania.

Parthenon-frisene

Parthenon-frisene

Det som er litt av moroa med BM er jo at det gir et så bra tverrsnitt av verdenshistorien siden det er få steder på jordoverflaten Stor-Britannia ikke har hatt mer eller mindre kontroll på en eller annen gang siden museet ble etablert i 1753, og der man hadde kontroll kunne man drive litt kirsebærplukking av interessante antikviteter og sikre de for ettertiden.

Wasabi

Wasabi

Middagen ble veldig enkel: Sushi på Wasabi i Tottenham Court Road. Dette er en kjede jeg inderlig gjerne skulle hatt til Norge. Kjempegod og rimelig sushi og bento som du enten kan ta med eller spise der og da.  En stor porsjon kostet ca £ 7,  selv om den lokale aleo vera-teen var mer spesiell enn god.

Og det oppsummerer de to første dagene i London… del 2 kommer i morgen!