Leselystig 2: A Void (George Perec)


Perec: A Void

Perec: A Void

Juni, juli august. Bruk tida til bok! Kan du unngå slik kos, kunnskap og moro i sola? Galimatias!  Hvor du bor, uansett, boka bør få bli nr. 1 i din bag. Vi har utnytta tida fra Dragvoll til fritid til haugvis av «fin lit’ratur», som man kan si. Som t.d. julklapp fra i fjor: «A Void», boka fri for vårt futharks hyppigst utnytta bokstav.

Ok, var det en litt rar paragraf?  La du merke til noe spesielt? Den var fri for bokstaven «e».  (Prøv selv, det er ikke så lett å skrive noe som henger på greip uten!).  Vel,  George Perec var en fan av lipogrammer,  som slike tekster heter.  Men han stoppet ikke ved en enkelt paragraf, eller et essay.  Han skrev like godt en hel roman på nesten 300 sider uten å bruke bokstaven «e».  Og han gjorde det på fransk.  

Nå er ikke jeg sååå stødig i fransk, så jeg nøyde meg med Gilbert Adairs prisbelønte engelske oversettelse av boka, den er naturligvis også kjemisk fri for e’er. Så vær forberedt på at du vil støte på ganske mangel underlige ord du ikke har sett før. Adair hadde antagelig en tykk thesaurus og synonym-ordbok hendig når han gav seg i kast med oversettelsen.  Det hjelper nok også litt at, for å parafraserer James Nicholl «[English] don’t just borrow words; on occasion, English has pursued other languages down alleyways to beat them unconscious and rifle their pockets for new vocabulary.»

Det er ikke akkurat lettlest. Plottet spretter hit og dit, nærmest etter innfallsmetoden. Jeg mistenker dessuten Perec for å ha innarbeidet småtekster han alt hadde konstruert, for å padde teksten litt.  Men likefullt er det en surrealistisk who-dunnit, med en ganske overraskende twist på slutten. Postmodernistisk treretters der her.

Et lite utdrag er kanskje på sin plass, så du skjønner hva jeg mener:

Noon rings out. A wasp, making an ominous sound, a sound akin to a klaxon or a tocsin, flits about. Augustus, who has had a bad night, sits up blinking and purblind. Oh what was that word (is his thought) that ran through my brain all night, that idiotic word that, hard as I’d try to pun it down, was always just an inch or two out of my grasp – fowl or foul or Vow or Voyal? – a word which, by association, brought into play an incongruous mass and magma of nouns, idioms, slogans and sayings, a confusing, amorphous outpouring which I sought in vain to control or turn off but which wound around my mind a whirlwind of a cord, a whiplash of a cord, a cord that would split again and again, would knit again and again, of words without communication or any possibility of combination, words without pronunciation, signification or transcription but out of which, notwithstanding, was brought forth a flux, a continuous, compact and lucid flow: an intuition, a vacillating frisson of illumination as if caught in a flash of lightning or in a mist abruptly rising to unshroud an obvious sign – but a sign, alas, that would last an instant only to vanish for good.

Så om du trenger noe lettlest i sommervarmen kan du antagelig lete ett annet sted i bokhylla,  om du derimot fascineres av konseptet dekonstruert litteratur, og/eller vil utvide det engelske vokabularet, (eller franske, om du gir det i kast med originalversjonen), er denne boka varmt anbefalt.