Fremtiden er ikke hva den engang var (X-Men)


X-Men: Days of Future Past

X-Men: Days of Future Past

Vi som liker supre filmer har mye å velge i om dagen.  I kveld var det X-Men: Days of Future Past som stod for tur. Det er forunderlig hvor mye flinkere 20 Century Fox har vært til å forvalte Marvel-franchisen sin enn Sony.  Dette er kanskje det råeste kapittelet i mutant-sagaen hittil.  Det er tydelig at Marvel har en hånd på rattet nå, for her er det dypdykk i historiens annaler.  En styrke med filmen er at handlingen finner sted parallelt i 1973 og i en ikke helt spesifisert nær fremtid (ca.2023)  Dermed hopper man elegant over alle underbeviste spørsmål om hvor Avengers & co har gjemt seg.  Om det er slik det skal være så er jeg faktisk ikke så trist over at Marvel ikke lager disse filmene selv,  mutantgjengen har alltid kledd å holde seg litt separat fra andre kontinuiteter.  (Selv om det selvsagt  hadde vært et full fanboy-mark out om de hadde klart å bli enige om en avtale som åpnet for noen små cameoer…)

Filmen bygger på en klassisk X-men historie, Days of Future Past, som første gang stod på trykk i Uncanny X-Men 141-142 i 1981.   I 2001  kåret tegneseriefans det første nummeret av denne historien til den 25. beste Marvel tegneserien gjennom tidene.  I en nær fremtid har en planlagt holocaust av Homo Superior ved hjelp av intelligent kamproboter (sentineler) løpt løpsk og redusert verden til en ruin.  Kitty Pryde sender sin bevissthet til en yngre utgave av seg selv, og får nåtidens X-Men til å  forhindre denne fremtiden. Filmen gjør en liten vri ved at det i stedet er Kitty som sender Wolverines personlighet tilbake i tid til sitt yngre jeg.

..noe som åpner for en morsom vri på "ung/gammel" karakterposterene denne filmen bruker

..noe som åpner for en morsom vri på «fortid/fremtid» karakter-posterne til filmen

Wolverine må overbevise en skeptisk og desillusjonert ung Charles Xavier om at de må handle, for  stoppe Raven/Mystique fra å henrette vitenskapsmannen Tyrion Lannister Bolivar Trask. Trask er sentinelenes oppfinner og ansvarlig  for mange mutanters død, men attentatet det medføte at hun ble tatt til fange og brukt som forsøkskanin for å utvikle den neste, dødelige generasjonen kampmaskiner som ble menneskehetens endelikt.

Underveis må man befri Erik Lehnsherr, og får hjelp av den sølvhåret kjappingen Peter Maximoff.  (I scener som danser på tåspisser rundt avtalene mellom Marvel og 20 Century Fox.) Selvsagt rikt krydret med nikk til tegneseriekontinuiteten. «Oh you can control metal?  Cool,  my mum used to know a guy who could do that»,  eller den samme morens forskrekkede oppsyn når  hun ser nyhetssendinger fra Washington DC med Magneto.

Det utvikler seg selvsagt til en kamp mellom Erik og Charles om Raven/Mystiques hjerte og sjel.  Hun har nemlig ikke ligget på latsiden, men driver sin helt personlige frigjøringskamp for mutantene, og har fulgt blodsporet etter Trask og hans håndlanger Major Stryker etter som de har tatt innersvingen på de gamle vennene hennes.

Jeg skal selvfølgelig ikke røpe hvordan det går til slutt, men vi kan trygt fastslå at uansett utfall så lever Marvels mutanter i en alternativ virkelighet, akkurat som de primære Marveluniverset på film.

[Fun fact 1: The Official Handbook to the Marvel Universe: Alternate Universes 2005 ga  den opprinnelige «Days of Future Past» tidslinjen den  numerisk betegnelsen Earth-811 i Marvel Multiverse. Primær-tidslinjen i tegneserien er Earth-616, Marvels filmunivers er Earth-199999.]

Løsningen med parallelle historier gir filmskaperne en gylden sjanse til å la skuespillerne fra de første filmene gjøre et siste hurrah i samspill med sine yngre arvtagere, samtidig som de, veldig passende, lar en rekke av de «nyere» mutantene til Marvel som Bishop, Blink, Sunspot og Warpath boltre seg i «2023»…

Jeg synes det fungerer veldig bra.  James McAvoy burde egentlig nekte å spille i filmer som ikke foregår på 70-tallet,  han kler den tidskoloritten! Fassbender er passe tvetydig og uutgrunnelig som magnetismens mester,  Jackman er Wolverine (og forbedrer med denne filmen sin egen rekord for flest filmer i samme superheltrolle, med 7), og Jennifer Lawrence briljerer som en av Marvels kuleste mutanter.

Hun oppsummerte filmen med «I mostly just run around naked and kick ass like there’s no tomorrow».

...ja det er et metallfritt håndvåpen

…ja det er et metallfritt håndvåpen

For de som frykter/håper på løssluppen fanservice  så kan jeg berolige/skuffe med at det er i full Mystique-form,  med andre ord blå og skjellete.  (På den andre siden har hun ikke forandret mening siden X-Men First Class da hun konstaterte:

When I was playing Mystique in X-Men, I remember thinking, «If I’m going to be naked in paint in front of the entire world, I’m going to look like a woman. I’m going to have curves and have boobs and have a butt. Because girls are going to look at that, and if I look like a scarecrow, they are going to think, Oh, that’s normal. It’s not normal. «

Perlevennene Stewart og McKellen var overrasket og kjempeglade for å få forespørsel fra Bryan Singer om en reprise i rollene som Magneto og Professor X, og det merkes at de ikke er her kun for cashe inn en lønnsjekk. Det er også gjensyn med Halle Berry som Ororo Storm, for ikke å snakke om en skikkelig cameoparade. (Du skjønner hva jeg mener når du ser den.)

[Fun fact 2: Filmen ble spilt inn under kamuflasjetittelen «Hello Kitty».   Pryde I presume? ;)]

Sist men ikke minst,  med denne filmen har X-Men franchisen brukt en god gammel tegneserieteknikk for å rydde unna gamle feilskjær som X-Men 3, og plothull i kontinuiteten, prisverdig!

Og som seg hør og bør i en film om Marvelhelter, det lønner seg å sitte å ut rulleteksten.  For da kommer en scene som virkelig understreker hvorfor arbeidstittelen på neste X-men-film som kommer neste år er X-Men: Apocalypse.