Det fryktelige «mørkeblå» EU-parlamentet.


Sjøl e du lett som ein spøl Men sammen så veie vi fleire tonn Med littegrann hjølp gjer det littegrann monn Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl

«Sjøl e du lett som ein spøl
Men sammen så veie vi fleire tonn
Med littegrann hjølp gjer det littegrann monn
Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl»

Det har vært valg til EU-parlamentet. Her på berget anser vi jo oss litt for gode for denslags selskap, så det har vel gått de fleste hus forbi.  Men media lar jo ikke anledningen til noen katastrofeoverskrifter gå fra seg.  Så i stedet for å fokusere på grønn fremgang,  eller at det er en økning i antall førstegangsvelgere som stemmer, så er det mye mer morsomt  male fanden på veggen, og trekke frem at mange innvandringsfiendtlige partier har gått frem. De som feilaktig ofte omtales som «høyreekstreme» uten å ta høyde for at nasjonalsosialismen var en venstreekstrem politisk retning, og mange av disse partiene er tilhenger av en sterk statskapitalisme.

Og man glatter fort over at noen av de mest ekstreme partiene, som British National Party hadde tilbakegang på bekostning av mer formfullendte partier , det vil si sånne som har litt bredere politisk program enn at negre er skumle og islam er farlig. I Storbritannias tilfelle UKIP.

For det første er det jo stort sett gamle travere som har vasket vekk de verste utslagene og gått frem.  Front National i Frankrike har satt munnkurv på gamle Le Pen.  Geert Wilders måtte se at sitt Partij voor de Vrijheid, PVV, gikk tilbake, da han av motstandere ble lått i hartkorn med mer ekstreme partier som ungarske Jobbik (åpne antisemitister),  greske Golden Dawn (med sine stadige Hitlersvermerier) eller tyske Nationaldemokratische Partei Deutschlands, NPD, som ikke legger skjul på at det er nasjonalsosialister.

Men de tre blir små paranteser i EUparlamentet.  Det østeriske Frihetspartiet, italienske Liga Nord eller Dansk Folkeparti er kanskje ikke så veldig sjarmerende, men de er ikke akkurat basunene som varsler antikrist komme heller. Alle har erfaring fra regjeringssamarbeid og «ordentlig» politikk.  Finnlands «Sannfinner»  skiftet navn til «Finnene»  men de fikk vel inn én representant…

Alt i alt utgjør de «skumle» partiene,  om du er svært generøs: 140 representanter.  Det høres mye ut, til du tenke på at Europaparlamentet har 755 plasser  Med andre ord 18,5 %   Oi,  det var kanskje ikke like skummelt om vi setter tallene i perspektiv.

Det var jo ikke akkurat som om disse* ble valgt inn! (Wikipedia)

Det var jo ikke akkurat som om disse* ble valgt inn! (Wikipedia)

*Om du ikke kjenner igjen flagget: United Farm Workers of America – fagforeningen for jordbruksarbeidere i USA…

EU har sine problemer,  Økonomien sliter, og grensene lekker som en sil mange steder.  Da er det neppe særlig overraskende at partier som har som sitt hovedfokus en økonomisk hestekur og langt strengere politikk rettet mot illegale innvandrere og fremmedarbeidere går frem?

Så lenge du sliter med så stor arbeidsløshet som deler av EU har, så er det vel ikke akkurat så spesielt å stenge grensene og fjerne de uten oppholdtillatelse, frem til den økonomiske veksten har tatt igjen forspranget. Og å utpeke politisk islamisme som den store stygge ulven er heller ikke noe som krever særlig stor fantasi.  De aller fleste er rørende enige om at politisk islamisme ikke bringer noe godt med seg,  så kan man heller diskutere hvor grensene for personlig livssyn og presentasjon av dette i offentlighet burde gå.

Så det er noen situasjonsbetingede 100% sjanser disse politiske miljøene stort sett har klart å score på.  Vi skal heller ikke glemme at valgdeltakelsen i disse valgene sjelden er imponerende.  Sist var det 43 %  og det inkluderer land som Belgia og Luxembourg som har stemmeplikt, så valgdeltakelsen er over 90 %, og at mange land sørger for å synkronisere lokale valg med valget til EU-parlamentet.  All politisk teori spår da at det slår positivt ut for partiene i ytterkantene av det politiske spektrumet.  Enten det er fremmedkritiske partier, miljøekstremistene i De Grønne, eller svenske «surfitter» i Feministisk Initiativ.

Så nei folkens, dette er ikke 1933 all over again.  Selv med denne korrigeringen er Europaparlamentet med god margin over i det amerikanere ville definert som blodrød sosialisme i det politiske landskapet.  Og selv om disse partiene skulle få oppfylt sine villeste drømmer (de får de ikke med 18,5  %), vil EU fremdeles være langt lettere å emigrere til, og mer vennlig innstilt ovenfor innvandrer, enn USA, Russland, Japan, Kina eller Australia. Europa har lenge vært den snilleste gutten i klassen, (mange vil kanskje si på kanten til dumsnill),  at det nå er noen politiske elementer som er skarpere i kantene kommer vi neppe til å merke stort til.

Men hele balladen er kanskje ett resultat av at noen synsere er litt bitre over at ikke vi får lov til å stemme ved slike EUvalg?