Navnet er Gojira


Monstrenes konge er her for å redde oss!

Monstrenes konge er her for å redde oss!

Du kødder ikke med Godzilla, i hvert fall ikke uten å få solens sønner på nakken. Sist gang USA forsøkte seg, i 1998, gikk det ikke særlig bra.  Zilla så ut som en forvokst T-rex og hadde at på til gått gjennom et kjønnsskifte.   Årets versjon er i så måte langt bedre.  Monstrenes konge ser ut som han skal, og det er plenty av hot monster-on-monster action.

Det er naturligvis et stort pluss at man har vært langt med tro mot opphavsmaterialet.  Men hvor lenge var David i paradis?  Filmen har nemlig drasset med seg de minst sympatiske sidene ved amerikanske katastrofefilmer.  Nemlig den lille manns plass i strabasene takket være en lang lang rekke bemerkelsesverdige sammentreff,  samt den veldig påklistrede kjærlighetsghistorien, inklusiv snørrunge og folk som kommer bort fra hverandre underveis, men finner hverandre igjen rett før rulleteksten.  Elisabeth Olsen er i det minste bedre enn man kunne frykte, i rollen som sykesøster/mor/kjæreste.)

Det er selvsagt plenty av gapende hull i plottet, også sett bort i fra de som trengs for å drive historien rundt «hovedpersonen» videre, men det er par for the course for monsterfilmer. «Selvsagt skal vi angripe MUTOene vi vet har EMP-biovåpen med høyteknologiske fly-by-wire jetjagere,  hva kan gå galt!?» US Navy samarbeidet med filmskaperene (i motsetning til US Marines som takket nei etter å ha lest scriptet) så det er ikke mangel på amerikansk hardware.

Cinematografien er til tider trolsk vakker, men stilfull bruk at skygger, tåker og lydbilder.  Før det hele deiser ned på jorda igjen, bokstavelig talt. Dessuten er det i hvert fall to scener som er hentet mer eller mindre rett ut fra «gode» gamle Reign of Fire, (scenen med Monarch på Filippinene og HALO-hoppet, om du lurte.) Det oppveies litt av en god dash med påske-egg.  (Se om du kan finne hvor filmen har gjemt de gamle Godzilla-antagonistene  Mothra og Rodan!)

Nå vil jeg ikke at du skal tro at jeg er misfornøyd,  det er tvert i mot en svært anstendig film som tar sin rettmessige plass i Gojiras 60 år gamle historie.  Det er heller ingen bombe at en oppfølger er på trappende.  Men helt ærlig synes jeg Pacific Rim var morsommere.  Mecha FTW og alt det der, men også fordi monstrene der virket «friskere».  Greit nok at Godzilla nødvendigvis må se ut som noe som kan spilles av en mann i en gummidrakt i et miniatyrlandskap,  men de øvrige monstrene…  Kanskje det bare var litt mer personlig touch fra Guillermo del Toro, enn hva Gareth Edwards kunne tilføre Godzilla? Det er i hvertfall ingen hemmelighet at del Toro ble spurt om å regissere Godzilla, men takket nei til fordel for Pacific Rim.

Uansett,  dette er typisk en film som fortjener å sees på kino,  med mindre du har en hjemmekino  der skjermen oppgis med et tresifret antall tommer.