Kosmorama’14 dag 6: Rev’lusjon, «talking heads» og obsternasige gjenferd


Fun fact: Hunden til Donald Duck er i følge Carl Barks oppkalt etter Simon Bolivar

Fun fact: Hunden til Donald Duck er i følge Carl Barks oppkalt etter Simon Bolivar

Hu hei,  Kosmorama drar seg ubønnhørlig mot slutten, så da er det verd å få med seg det man kan.

I dag startet jeg friskt med Libertador, en spansk-venezuelsk film om den Sør-Amerikanske frigjøringshelten Simon Bolivar, eller Simón José Antonio de la Santísima Trinidad Bolívar y Palacios Ponte y Blanco som er hans fulle navn. Det er historien om unggutten som gikk fra playboy via rebell til den første presidenten av Gran Colombia. (En kortlivet republikk som dekket store deler av det nordlige Sør-Amerika, og sørlige Sentral-Amerika.)

Som alle gode biopics tar den seg en del friheter med den etablerte sannheten, for å si det sånn, i denne filmen dør han ikke av tuberkulose. Det var også fryktelig rart å se  Iwan Rheon i rollen som sympatisk irsk leiesoldat, når du samtidig kjenner han som den førsteklasses bastarden Ramsay Snow i Game of Thrones.  

Utvilsomt den mest patosfylte nasjonalistiske filmen jeg har sett på Kosmorama i år, og det sier litt når den danker ut nazistiske Kolberg og russiske Stalingrad.

Novellefilmen Det er meg du vil ha er en spennende liten sak. Opprinnelig var planen at dette skulle bli e oppsetning på Norsk Dramatikkfestival 2013, med 5 prøvedager.  Men regissør Dag Johan Haugerud  forstod at det var et umulig oppdrag, så han valgte å omarbeidet det til en film: Tre dager innspilling, to dager post-produksjon. Så kunne historien endt der, om ikke distributøren Arthaus og Tromsø Internasjonale Filmfestival hadde fått snusen i filmen.  Etter TIFF er det nå visning på Kosmorama, før det blir vanlig kinopremiere til sommeren.  Filmen er rett og slett en monolog av læreren Henriette, spilt av Andrea Bræin Hovig, som forelsket seg i en av eleven sine. Manuset av Sonja Evang er basert på en sann historie og bygger å intervju med den virkelige læreren.

Det hele er et veldig vellykket eksperiment. Du skjønner tidlig at Henriette er en unreliable narrator,  dette er hennes versjon av sannheten, slik hun opplevde den, samtidig som det skinner gjennom at det nok er en kime av sannhet i det hun sier.  Det du som publikummer må ta stilling til er selvsagt om det at det er en usedvanlig søt og sjarmerende kvinne som forteller påvirker hvordan du oppfatter historien,  hadde det vært en annen, eller om kjønnene var byttet om i fortellingen hadde du mest sannsynlig opplevd den annerledes.

Jeg stusset også på at det blir sagt at det skjedde mens hun var 32 og det er 10 år siden, siden Andrea Bræin Hovig ser yngre ut, men et kjapp søk på nett avslører at hun faktisk er født i 1973. (Hun bare holder seg usedvanlig godt!)

Flott dame, flott film

Flott dame, flott film

Fra ett snakkende hode til et annet.  Steven Knights Locke har fått gode kritikker.  Her er det også en eksprimentell form. Ivan Locke, spilt av Tom Hardy,  tar et veivalg, og risikerer kone, hjem, jobb og alt for å rette opp en feil og ikke bli som sin far.  Det hele skjer på en biltur i tilnærmet sanntid, der hans kontakt med omverdenen er mobiltelefonen.  Jeg tror kanskje inntrykket mitt er litt farget av at jeg nettopp hadde sett en «monolog-film» som jeg likte veldig godt, men det kan og være at det rett og slett er litt vanskelig å sympatisere med de valgene hovedrollen tar underveis. Bare midt på treet altså.

Det er ikke bare i Bay-filmer "Bensin" er største post på produksjonsbudsjettet.

Det er ikke bare i Bay-filmer «Bensin» er største post på produksjonsbudsjettet.

Kveldens to siste filmer så jeg sammen med flere venner, så det er mulig jeg ble litt distrahert av at den da kan analyseres og diskuteres rett etterpå, men skitt la gå.

Faste lesere av denne bloggen har vel fått med seg at jeg er mindre glad i snø. Så hva synes jeg da om Joon-ho Bongs Snowpiercer, som er satt i et bunnfrossent ødeland? Om du ser bort fra det corny konseptet med et massivt tog på evig jordrundreise med de siste gjenlevende menneskene på en klode send ut i avgrunnen av et mislykket forsøk på å snu global oppvarming, så er det helt grei underholdning.

De innså fort at det var en grunn til at dette partiet finlandshetter hadde vært så billig

De innså fort at det var en grunn til at dette partiet finlandshetter hadde vært så billig

Det er velpolert som en typisk Hollywood-produksjon, og rollelisten er imponerende med blant andre Chris «Captain America» Evans, John Hurt, Tilda Swinton og Ed Harris Samtidig tar fortellingen noen avstikkere du ikke finner i vanlige produksjoner av den typen.  Det er plotthull store nok til å kjøre det eponyme toget gjennom, men det kan jeg leve med i en sci-fi. (Dette er årets eneste rendyrkede sci-fi film på programmet, det er litt svakt).  Og at det er opptil flere tilfeller av Chekovs løskrutt.  Et litt større problem er at to av rollene er koreanske og det er scener der en undertekst er sårt savnet! Men filmen er hva den gir seg ut for å være,  en underholdende fabel med mange storslagne visuelle uttrykk.

Vi rundet av med canadiske Haunter.  Det er kanskje den søteste lille skrekkfilmen jeg har sett på veldig lenge, mye takket være en kjempegod hovedrolleinnehaver. Abigail Breslin er bare 18, men hun har alt fått sin første Oscar-nominasjon for Little Miss Sunshine i 2006 og spilte i sin første storfilm, M. Night Shyamalans Signs, alt som 8-åring. Likevel virker hun frisk og naturlig, og har tatt steget fra barnestjerne til «voksen» skuespiller på strak arm.

Nei, vi har reservert oss mot telefonsalg vi...

Nei, vi har reservert oss mot telefonsalg vi…

Filmen handler om Lisa, som opplever at hver dag er den samme. Mange tenåringer har det sikkert slik, men i hennes tilfelle er det helt bokstavelig talt.  Hun opplever hver dag som dagen før hun fyller 16. Men når hun først har blitt klar over det begynner hun å nøste i trådene, og oppdager etter hvert årsaken.  Jeg skal ikke avsløre noe, annet enn å si at også spøkelser har noe de er redd for…

Jeg vil også berømme filmen for den gjennomførte måten å visualiser når handlingen skifter mellom ulike tidsepoker. Et veldig stilig grep.

I morgen er det avslutning, siste dag med Kosmorama 2014, og jeg har tenkt  runde av med to dokumentarfilmer før en real spanske heksesabbat til dessert.🙂