Kosmorama’14 dag 5: Krig og elendighet i lange baner. Hurra!


"We come in peace, take me to your leader."

«We come in peace, take me to your leader.»

Nå vet jeg hva Michael Bay oversettes til på russisk: Fedor Bondarchuk. Stalingrad er de første filmen filmet i IMAX-format utenfor Nord-Amerika. Det er ikke måte på hvor mye voldsom CGI man kan klare å presse inn i dette episke portrettet av et av verdenshistoriens største slag.  Teutoberg Wald, Hastings, Agincourt, Austerlitz, Waterloo, Gettysburg, Kursk, Stalingrad. Slag som endret verdenshistorien på godt og vondt.  Byen ved Volgas bredd har nå heldigvis har endret navn til Volgograd (siden det ikke passer seg å ha storbyer oppkalt etter en av verdenshistoriens største despotter og massemordere lenger).  Men det var her det tyske tusenårsriket bratt ryggen.  Som Eddie Izzard sier det «Hitler kan aldri ha spilt Risk, da hadde han visst at du aldri vinner noe på  invadere Russland.  Tyskland hadde erobret polen på ti dager, Vest-Europa på 100. Men 1000 dager etter at de krysset grensen inn i Sovjet var de ikke i nærheten av å vinne. Det var verdenshistoriens til da best trente, mest motiverte, best utrustede og mest høyteknologiske krigsmaskin. Og de hadde ikke en sjanse mot de enorme landområdene, de brutale klimaet og de millionerpå millioner av kanonføde Stalin kunne sette opp som fartshinder. Historien er fritt basert på legenden om «Pavlov’s hus», men tar seg selvsagt en haug kunstneriske friheter.

Dette er en del av Kosmoramas serie om Nasjonalismens ansikter.  Men det er faktisk ikke påtrengende. Jeg har sett plenty av mainstream kinofilmer som maler med bredere pensel enn dette. Det er enkelt og greit en russisk Pearl Harbor, og fungerer som en førsteklasses popcornfilm om du liker massiv action i storskala. Det er ikke spart på noe, oppbyggingen av kulissene tok for eksempel et halvår og kostet 25 millioner kroner.  En pussig detalj er at de tyske rollene snakker tysk, men overdubbes av en russisk mannsstemme.  Er dette en russisk versjon, som har fått engelsk tekst? For jeg vil tro den internasjonale utgaven beholder tysken med undertekster.  Jeg skal ikke la amatørmilitærhistorikeren i meg finne for mange detaljefeil  (det er nok å ta av) men si at dette var en finfin film å våkne på!

Reiseforsikring?

Dekker reiseforsikringen din skuddskader på elektronisk utstyr?

Fra enormt påkostet til absolutt nedstrippet. 5 broken cameras er Emad Burrats bildebrev fra Bil’in på Vestbredden.  Tittelen henspiller på de fem kameraene som har blitt ødelagt underveis i hans forsøk på å dokumentere den ikkevoldelige motstanden mot israelske settlere som stjeler landområdene fra landsbyen, og landsbyens kamp for å få en rettslig vurdering av «sikkerhetsgjerdet» som sperrer de ute fra sine tradisjonelle olivenlunder.  Er det ikke fryktelig ironisk at det er akkurat oliventrær som blir et symbol i denne disputten,  når en olivengren er det tradisjonelle symbolet for fred? Emad lar seg ikke hindre av hverken nervøse soldater eller innbitte protestanter, men stiller seg stadig i skuddlinjen. Det er små seire, og store tilbakeslag, som når en av barndomsvennen blir drept av et streifskudd. Samtidig blir scenene med kone og barn kontrapunkt mot storpolitikken.  Dette er ‘71 sett fra den andre siden. Og du kan ikke slutte å undre deg over hvorfor Israel gang på gang lar sine høyreekstreme utskudd fremprovosere konflikter med palestinere. Det er på mange måter historien om ungen som ble banket opp hjemme som avreagerer med å torturere smådyr i skogen…

Vel, det ble ikke så mye mer oppløftende å se tyske WolfkinderVi er i Øst-Prøyssen sommeren 1946. Russiske okkupasjonsstyrker holder området i et jerngrep. Brødrene Hans og Fritz får beskjed av sin mor på dødleie om å reise østover, til Litauen, og finne bondegården de hadde feriert på tidligere.

Ut på tur, aldri...

Ut på tur, aldri…

De er ikke de eneste foreldreløse tyske barna som er på en fortvilet vandring etter et nytt liv i denne perioden.  Farene på veien er mange, og selv om det er selskap å reise i følge, øker det også risikoen.  Sulten gnager, og det er ikke bare bare å krysse terrenget når det er fylt av partisaner, fiendtlige bønder og skuddlystne russiske soldater.  Jeg skal ikke si hvordan det ender, men det er en relativt brutal film, tatt i betraktning at det handler om barn, uten at den vipper over i det ekle.

På høy tid med litt lettere underholdning.  Hong Kong to the rescue! That Demon Within inneholder akkurat det som står på innpakningen.  En renspikka krimthriller med plenty av psykologiske undertoner.  Dave Wong er en politimann som etter 17 år i gamet fortsatt er på bakkenivå, og erklært uønsket i alle de 27 distriktene han har vært innom. Og den enda han er et dydsmønster som gjør alt etter boka. En skjebnesvanger natt  ender han opp med å gi en blodoverføring til en beryktet kriminell kjent som Demonkongen. Det åpner opp for en helt smørbrødliste av underliggende psykiske problemer som har demmet seg opp i Daves sinn.

Og slik ser en pistol som er tom for ammunisjon ut, barn

Og slik ser en pistol som er tom for ammunisjon ut, barn

I god Hong Kong tradisjon kan du aldri helt vite hvor det bærer hen, og akkurat når du tror du har oppdaget hvilken formel filmen bruker, så er de en skarp sving til høyre, eller venstre eller rett ned.  Det eneste du egentlig kan være sikker på er at tradisjonen tro dør alle til slutt! Forresten, det at det er noe overnaturlige element i denne filmen er bare tøys, med mindre du definerer psykologi og post-traumatisk stress som overnaturlig.

Kveldens avslutning ble en real opptur! Utburd er noe så sjelden som en rykende fersk eksamensfilm fra masterstudiet i filmvitenskap på NTNU. Med andre ord gikk vi på visning med åpent sinn. Vi fleipet med at selv om den var ile, varte den jo bare 75 minutter.  Men vi hadde ingenting å frykte (eller jo, det er jo en skrekkfilm). Den satt som et skudd, og er muligens den beste norske skrekkfilmen jeg har sett.  Kanskje nettop fordi den ikke prøver å gape over for mye, eller dra ut spilletiden mer enn plottet krever.  Det er nesten urettferdig å dra frem noen, men Astrid Thorvaldsen har en stram og god regi, og manuset er interessant.  Bevares det er ikke verdens mest nyskapende set-up. «Gjeng unge mennesker drar på hyttetur langt fra folkeskikken og skumle ting begynner å skje». Me filmen har en ganske finurlig twist, som dessverre delvis spoiles i omtalen i Kosmorama-programmet.  Det synes at filmen ikke har hatt enorme budsjetter å leke med, men de har fått mye ut av det. En styrke med klassiske skrekkfilmer er jo at du ikke behøver å vise frem monsteret under sengen, men bruke antydninger, så hjernen din (den svikefulle jævelen) fyller ut resten. For ærlig talt, spesialeffektene er rimelig cheesy.

Alt i alt er det likevel bare å ta av seg hatten for innsatsen, og kino-Norge burde kjenne sin besøkelsestid.  For det er synd filmen kun er én gang på programmet, for dette er en film jeg har lyst til å anbefale.  Det var fullstappet Liv Ullmannsal, og 20 minutter med typisk premieresnakk før vi kom i gang, men den som venter på noe godt og så videre.  Sist men ikke minst, du verden så dyktige de fem hovedrolleinnhaverne er! Jeg vet at de nå (forhåpentligvis) blir ferdige filmvitere, men jeg håper de alle blir å finne foran kamera senere også. Særlig de to kvinnelige skuespillerne, Jenny Kaatz, Marte Ingvild Stordahl imponerte.

Så om jeg hadde vært sensor hadde karakteren vært: Klar A!