Kosmorama’14 dag 4: Ondskap, galskap, opprør og visesang


Det ble pussig nok et program tilpasset dagen i dag. Nær sagt alle aspekter ved den tradisjonelle arbeiderbevegelsen ble dekket opp.

"Er du sikker på at dette er Fanta?"

«Er du sikker på at dette er Fanta?»

Det startet med Borgman, signert Alex Van Warmerdam.  Hans forrige film, The last days of Emma Blank ble visst på Kosmorama i 2010. Dette er minst like surrealistisk, brutalt og stappet med svart komikk.  Det er litt befriende med filmer der det ikke er noen gode eller onde, bare tvilsomme individ. Hvem eller kanskje hva, er Borgmann? Hvorfor er akkurat denne familien valgt ut? Filmen er litt lettere tilgjengelig enn Emma Blank med flere hint og frempek gjemt i oppbyggingen. Hva har skjedd før? Hvorfor? Hva er betydningen av sitatet i starten, hvem er det som skal «styrke sine rekker»? Det er lånt fra myten om «den gale munken» Rasputin her, samtmiddelalderske forestillinger om djevelen, uten at det blir påtrengende. Forresten morsomt å se igjen Eva van de Wijdeven som også spilte i Emma Blank

"Nei, egentlig er det: 'De gale har det kjedelig'..."

«Nei, egentlig er det: ‘De gale har det kjedelig’…»

Til madness do us part er ikke mindre en en Bing Wang dokumentar som klokker inn på solide 3 timer og 47 minutter. I dokumentaren møter vi de innsatte / pasientene på et avsides kinesisk sanatorium. Eller det er å gi institusjonen for mye kreditt, det er et gammeldags galehus. Mentalt tilbakestående, psykisk syke, kriminelle eller bare uønskede. Her er de plassert på ubesemt tid, i en situasjon der det til syvende og sist er den sterkestes rett, og vennskap er flyktige.Det er ingen egentlig fortelling, mer en serie enkeltfortellinger, der det er mye opp til oss som seer å tolke det vi ser. Den enome lengden har en effekt, det er som regissøren vil si «Dere, publikum, kan bare gå om dere kjeder dere, det kan ikke de som bor her». For å være ærlig, etter 2 og en halv time fulgte jeg den oppfordringen, for å få med meg Jon Bang Carlsens dokumentar Just the right amount of violence.

Mormoner og de 8 ungene?

Mormoner og de 8 ungene?

Dette er en iscenesatt dokumentar, da temaet viste seg ufilmbart. Det handler om opprørske barn som blir hentet med makt og ekspedert til en forbedringsanstalt i Utah eter foreldrenes ønske.  Det er i alle fall historien på overflaten. Det underliggende temaet er når båndet mellom barn og foreldre brytes, og opplevd svik.  Det jeg kanskje savner er faktisk ikke mer fokus på hva som skjer når de opprørske tenåringene «reformeres». Det jeg savner er heller at Carlsen setter hele institusjonen med forbedringsanstalter i kontekst.  Jeg føler kanskje at han prøver å vri mer sjokkeffekt ut av hele «kidnappingen» enn den egentlig er verd.  For den store forskjellen mellom den amerikanske metoden og for eksempel norsk barnevern er at det er en privatisert løsning, og den er igangsatt, og i stor grad finansiert av foreldrene.  I USA vil en ungdom på skråplanet fryktelig fort kunne samle opp et rulleblad som i praksis gjør det ekstremt vanskelig å komme på rett kjøl igjen. og får de først 2-5 år i fengsel hjelper det ikke med noen kjære mor. Da er kanskje et tvunget opphold på en  kostskole  (eller militærskole) en relativt smertefri løsning.

Menn for sine barter

Menn for sine barter

Men det ville jo ikke vært 1. mai uten visesang og litt latinamerika-svermeri.  Representert denne gangen ved den sørgmodige jentefuten Bjørn Afzelius. Prototype på sint ung mann med kassegitar. Tusen Bitar er en helt kurant musiker-dokumentar, slik vi har fått stort sett hvert år på Kosmorama. En helt grei opplevelse, særlig tatt i betraktning at jeg egentlig ikke har den store forkjæligheten for melankolske trubadurer med revolusjonære tilbøyeligheter. Det som kanskje var mest påfallende var i hvordan nær sagt alle bilder av «Affe» og hans omgivelser var med sigarettene innen rekevidde.  Han døde som kjent av lungekreft i 99, og det er nesten rart at det ikke i det minste blir nevnt en eneste gang.  Tematikken om foreldre som svikter barna sine løper som en rød tråd gjennom denne filmen også,  både i form av morens oppførsel og selvmord, men og Afzelius egne betrebelser med å være far for sine to jevngamle døtre (med ulik mor, nevnte jeg at han var en uforbedrelig jentefut?)

Jeg syntes det passet å avrunde der i dag, siden jeg har stygge planer om å se 5 filmer både  i morgen og lørdag!