Kosmorama’14 dag 2: Mobbing, gravferd og IRA


Klassefest fra helvete

Klassefest fra helvete

For en gangs skyld holdt jeg meg til kjøreplanen på Kosmorama.  Som sagt i går var det New Directors Award som var dagens tema.  Og det startet friskt med Anna Odells Återkomsten, eller Gjenforeningen  som den har blitt døpt på norsk. Filmen har fått gode kritikker nå som den går på vanlig kino, så dette måtte sjekkes ut.  Odell er etter eget utsagn ingen filmskaper,  hun er en performancekunstner som i dette prosjektet henfalt til filmskaping.  Det er en metafilm, i form av at første halvdel er iscenesettelse av en klassegjenforening 20 år etter grunnskolen for klassen hennes. En fest der hun tar et oppgjør med mobbere, klikker og utfrysere.  Del to er det deom hever filmen opp på et nytt nivå, da det er en dokumentarisk fremstilling av hvordan noen av de gamle klassekameratene  reagerer når hun kontakter dem for at de skal få se filmen. (altså del 1.) Vi bør kanskje ikke glemme at det tross alt er en subjektiv fremstilling, men grepet med to lag fungerer godt.  Det er en tung materie Odell graver i, men hun kommer godt ut av det. 

Etter filmen var det også en Q&A med Odell som var tilstede,  dessverre måtte jeg snike meg ut underveis for å rekke neste film,  jeg hørte at det hadde dratt litt ut så neste film i den salen startet et kvarter forsinket.🙂

Jeg skulle nemlig inn å se Still Life av Umberto Pasolini. Dette er en underfundig og sorgmunter fabel om John May (spilt av Eddie Marsan, som du kanskje kjenner igjen som Lestrade i Sherlock Holmes-filmene med Robert Downey Jr.).

Elementært...?

Elementært…?

May er en pertentlig britisk «public servant» hvis oppgave er å spore opp eventuelle venner og familie til avdøde innbyggere i bydelen Kensington, og å sørge for jordfestelse om han ikke finner noen. Om du har lest Kristopher Schaus fantastiske bok «På vegne av venner»  skjønner du problemstillingen.  Men Mays innsats er i overkant grundig, så han borteffektiviseres nådeløst, det er kun én sak igjen å løse…

Kveldens siste film tok oss med til skitneste Nord-Irland. Yann Demangs filmdebutt heter ’71  og følger mening Gary Hook på et særdeles begivenhetrikt døgn i Belfast.  En by der det er høk over høk, ingen stoler på noen, og britiske soldater er ekstremt upopulære.  Ungguttene som trodde de var på vei til Tysklandsbrigadene blir omdirigert som støttetropper i kampen mot IRAs terrorisme, noe de naturligvis er helt uforberedt på.

Kidsa i Belfast driver ikke med epleslang

Kidsa i Belfast driver ikke med epleslang

Når Hook og en annen soldat kommer vekk fra enheten under en rutinemessig husransakelse er det ille, men det går fra verre til verst når kameraten blir skutt ned i kaldt blod på gaten og Hook må løpe for livet.  Jeg skal ikke avsløre hvordan det går, men jeg våger å påstå at filmen kanskje i litt stor grad bygger historien sin på veldig beleilige sammentreff underveis.  Men tidskoloritten er gjennomført, og det er god nerve hele filmen gjennom.

I morra blir det enten Stalingrad som startfilm, eller om jeg sover litt lenger: Trysil-Knut.  Morro på festival!