Kosmorama’14 dag 1: Katedraler, malingsøl og en studie i grått


Prøver Kosmorama går Pstereo i næringen?  Neida det er bare Rigor Mortis!

Prøver Kosmorama går Pstereo i næringen? Neida det er bare Rigor Mortis!

Siden jeg er rar nok til å ta en attpåklatt-bachelor, så blir årets festival et forsøk på multitasking. Med andre ord skriving først, film etterpå.  Men akademiske viderverdigheter holder meg ikke fra å satse på et snitt henimot 3 filmer pr dag.

Dagen, og dermed årets festival ble innledet med Wim Wenders prosjektet Cathedrals of Culture som hadde premiere på filmfestivalen i Berlin i februar.  Denne storslåtte 3D-filmen er egentlig like godt 6 filmer i en.  6 ulike regissører har tatt for seg hver sitt monumentalbygg som på en eller annen måte representerer det utvidede kulturbegrep, og laget et portrett av det. Norske Margareth Olin har portrettert Operabygget i Bjørvika, og danske Michael Madsens bidrag er om fengselet i Halden.  Det segmentet som kanskje skilte seg mest ut var portrettet av Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg, signert østerriske Michael Glawogger som nylig gikk bort.  Ikke minst fordi voice-overen bestod av utdrag av russisk litteratur, mens kameraet snirklet seg gjennom klaustrobiske ganger kledd fra gulv til tak med hyller.  Alt mens russiske babuskaer gjorde sitt arkaiske arkivarbeid.  Virkelig et bygg der bøker kommer for å dø, eller leve evig, avhengig av hvordan du ser på det. (Antikvaren i meg gledet seg, mens prosjektlederen i meg grøsset på ryggen.)

De tre øvrige segmentene er Wenders eget portrett av Berlinerfilharmonien, Robert Redfords film om The Salk Institute i La Jolla, California, og tysk-brazilianske Karim Ainouz som presenterer Pompidousenteret i Paris.

En flott film, med utmerket 3D, selv om 156 minutter er ganske lenge.  Når det i tillegg er en liten presentasjon/intervju av Olin i forkant, så betød det at vi ikke kom ut av kinomørket før klokken var 20.  Dette var eneste oppsetting av filmen under Kosmorama, men filmen får ordinær kinopremiere i juni, riktignok i en litt kortere versjon.

Etter denne solide starten på festivalen var det tid for å hente årets festival t-skjorte.  En ting som er litt skuffende er at det i år ikke er et stort prakt-program i storformat.  Synd, for de gjør seg godt i bokhylla. (Jeg noterer på presentasjonen av hver film når jeg ser den.) Det skal jeg gjøre i år og, men det er kjedelig at ulike (utvilsomt økonomiske) hensyn betyr at det kun er fyldige lommeprogram.  Jeg benyttet også sjansen til å kjøpe inn litt proviant før kveldens to siste filmer, tørket frukt og nøtter bygget Romerriket, vet du!

Jeg var lenge i tvil om hvilken film jeg skulle se på 21-visningen.  Jeg endte opp med å fortsette i dokumentarsporet med Charlie Pauls For No Good Reason. (Alternativet var Upstream Color, som tilsynelatende er en «Lynch møter X-files, og ingen skjønner helt hva som skjer» sak, som jeg planlegger å få med meg senere i uka.) I For No Good Reason  blir vi med Johnny Depp og besøker den engelske tegneren Richard Steadman. Med Depp som vennlig publikum forteller Steadman røverhistorier om sine bravader som Hunter S. Thompsons designerte illustratør, ispedd arkivopptak med Thompson, Terry Gilliam, Richard E. Grant, William S. Burroughs og andre som har jobbet med Steadman. I tillegg demonstrere Steadman sin umiskjennelige tegneteknikk. Det er virkelig så du får lyst til å prøve selv!

Steadman førte også en ekstremt spiss penn mot politikere og annet faenskap han mislikte.

Steadman førte også en ekstremt spiss penn mot politikere og annet faenskap han mislikte. Her er det Nixon og Agnew som får så hatten passer.

Det var ingen valgets kvaler når det gjaldt siste film, siden det kun var en visning klokka 23.  Da passet det jo bra at det var en av de jeg hadde på «Må se»-lista mi før festivalen.  Juno Maks Rigor Mortis, som bildet øverst på siden er hentet fra.

Her er det en real grøsser made in Hong Kong, holdt i svært desaturerte gråtoner, med innslag av rikelige mengde rødnyanser.  Om du synes The Grudge var er trivelig kinoopplevelse så bør det være mye kjent stoff her. Likeledes kan du gjenkjenne mange av karaktertypene fra filmer som Kung Fu Hustle, selv om det her ikke er lite outrert for komikkens skyld. Onde ånder,  svart magi, albinobarn og en riktig guffen vampyr (sånn vampyrer skal være) er ingrediensene i denne heksegryta.

Tirsdagens program ligger også an til å bli å 3 filmer, med start klokken 17.00 og Odells «Gjenforeningen», etterfulgt av «Still Life» klokka 19, før jeg avslutter med problemer i Nord-Irland i form av «71». (Om du ikke skjønte det er temaet i morgen altså filmer nominert til  «New Director Award»!)