99 Problems: Intro


Jeg har med rette blitt anklaget for å være for positiv når jeg skriver.  Det har sikkert litt med hva jeg skriver om.  Etter at jeg ga opp TNA så det bare er WWE jeg følger fast på wrestlingfronten, og det samtidig korrelerer med et real oppsving i skriptene deres, så er det mer moro å trekke frem det som er bra, eller overanalysere historiene basert på gammel kunnskap forfatterene helt sikkert ikke hadde i tankene når de skrev episoden (og så bli positivt overrasket påfølgende uke, når de samme forfatterene har lest de store wrestlingbloggene, og inkorporert disse poengene i den løpende narrativen.)

Stol på panda

Stol på panda

Når det gjelder modellbygging er jeg som oftest relativt fornøyd med egne prestasjoner, så selv om jeg er kritisk blir det stort sett ganske avbalansert. Jeg har såpass rutine at jeg ikke lenger blir negativt overrasket over hva som befinner seg under lokket. Du får som oftest hva du betaler for, så jeg ser et halvshady øst-europeisk limited set til 20 kroner som en utfordring, og et utgangspunkt for å trene ferdigheter.  (Og skulle det bli for ille kan det gå i søpla uten særlig hjertesorg.) Anmeldelser på nettsider og forum advarer godt og grundig om de stinkerne de etablerte produsentene en sjelden gang slipper gjennom kontrollen, og det er lett å søke opp på nett om et gitt sett er en nyutgivelse eller et splitter nytt produkt. Med andre ord,  begrenset spillerom for acidisk ordkløyveri og sarkastiske stikk.

Det samme gjelder for populærkultur som film, bøker eller serier.  Jeg vet stort sett hva jeg liker, og har langt flere positive  enn negative overraskelser når jeg tramper utenfor de vante stiene.  Selvsagt er det utrolig mye dårlig som produseres, men jeg kan jo ikke kaste bort tid på å slite meg gjennom det kun for å kunne øse litt edder og galle over opphavsmennene her.  Tross alt er dette en blogg på et marginalt språk (sett i global sammenheng) som på en god dag såvidt kommer opp i et firesifret antall lesere, så at jeg misliker John Q. McMoviemakers siste tåreperse vil aldri nå frem til ham. I beste fall kan det kanskje avverge noen her til lands fra å kaste bort tiden på det selvsamme sløseri av nuller og ettall, men smaken er som Kypros…

..den er delt.  (Bilde: www.nationsonline.org)

..den er delt.
(Bilde: www.nationsonline.org)

Samtidig, siden jeg for tiden forsøker å få en bacheloroppgave om job crafting til å a) henge sammen b) si noe vettugt og c) nå de foreskrevne antall sider, så trenger jeg også å avreagere litt skriftlig.

Jeg vet ikke om det også kan ha en sammenheng med at jeg begynte på David Mitchells autobiografi i påsken. Jeg er på langt nær like nevrotisk (eller morsom) som ham, men noen likhets trekk finnes det jo. Litt[veldig] sære,velutdannede, utpreget verbale unge menn som kan feiloppfattes som snobbete,  liker sarkasme og verken har førerkort eller faste treningstider. Nuvel.

Derfor innleder jeg nå denne «faste spalten»,  som Yan Friis ville sagt det i Herreavdelingens Platesjappe.  (Jeg skal heller ikke garantere at denne overlever særlig mye lenger enn Herr Friis sine.)

Og navnet er selvsagt bygget på Jay-Z epos fra The Black Album (2003)

Synes det passet siden det er nok av irritasjonsmoment å ta for seg, samtidig som jeg p.t. er singel.  Voila!