H#1:AD 141 – R.I.P. Taker, Wrestlemania XXX


Wrestlemania, Let the good times roll!

Wrestlemania, Let the good times roll!

Det er bare å ta av seg hatten for årets usedvanlig godt gjennomførte utgave av «The Showcase of the Immortals». Det var virkelig WWE som slo på stortromma, og skulle markere 30 års jubileumet for toppen av kransekaka.  Og selv ikke en Hogan som helt glemte hvor han var, kunne trekke ned inntrykket. 4 timer gled forbi uten å virke for lenge, et testament til den gode pacingen. Jeg tenkte jeg skulle nøye meg med en kort vurdering av årets kamper. En caveat,  jeg har ennå ikke sett RAW, så inntrykket er ikke farget av eventuell videreutvikling der, noe som er helt bevisst. 

En amerikansk tragedie

Jeg har faktisk ikke sett hele preshow-kampen mellom Uso-brødrene, Los Matadores, Rybaxel og Real Americans, bare et sammendrag på tre kinutter.  Men det var så vidt jeg kan se en helt grei oppvarmer, der Usoene fikk beholde tittlene sine en liten stund til, og der den store historien egentlig var sammenbruddet i Real Americans.  Det kom ikke helt uventet. Både Cesaro og Swagger er egentlig alt for talentfulle til å fungere som et tag-team med mindre de bookes som uovervinnelige mestre.  Det lå ikke i kortene, og selv om jeg gjerne hadde sett at de hadde fått en tittelperiode, så var det greit nok at sammenbruddet kom her.  Jack Swagger bør få beholde Colter, og enten etableres som en øvre midcard-heel,  eller parres med en oppadstormende ungdom fra NXT som Real Americans v2.0. (Bo Dallas kunne fungert her, om man ikke vil forsøke å overføre hans «overbærende superface-i-egne-øyne» gimmick.  Og Cesaro?  Han kommer vi tilbake til senere.

Pro Gaming

Åpningskampen på selve Mania var det mye opphausede møte mellom HHH og Daniel Bryan.  Ikke uventet at det var første kamp, for å sikre maksimal restitusjonstid mellom denne kampen og selve WWEWHC-tittelkampen.

Kampen fikk kanskje den råeste promovideoen WWE har skrudd sammen på lenge:

Den var rett og slett mesterlig. En oppsummering av alle stjernene som var fanfavoritter og bejublet: Jeff Hardy, Goldberg, Mick Foley, Booker T, Chris Jericho, RVD, Kurt Angel… og mannen som satte en en stopper for dem.

Scenen var satt, så til selve kampen: At Daniel Bryan er et trollmann som neppe er i stand til å levere kamper under tre stjerner på den imaginære skalaen mange wrestlingkommentatorer bruker, er en ting, men det her var samtidig Hunter på sitt absolutt beste.  Jeg tror ikke jeg tar munnen for full om jeg sier det var den beste kampen han har levert på fem år.  Det er nesten som jeg spådde.  I HHHs øyne er han en levende legende, og det har både fordeler og ulemper.  En av fordelen er at han tar ut absolutt alt når rampelyset er på ham. Det var ikke Bryan som måtte bære en rusten deltider til en severdig kamp, men rett og slett utmerket håndverk fra begge kanter.  En kritthvit seier var det også, og det forutsigbare angrepet etterpå var akkurat passe sjofelt til at det underbygget Bryans underdog-status før finalen, samtidig som det sikret HHH fortsatt heat som den onde sjefen over alle sjefer.

Cucurbita pepo

Etter en bunnsolid åpning var det tid for en pustepause.  Shield brukte under tre minutter på å bevise at gammelmannsbrigaden med Kane i spissen ikke var i nærheten av en utfordring for dem.  Jeg mistenker at kampen ble ena kortere en først planlagt siden de to i kampen før antagelig gikk litt over tida i et ærlig frsøk på å stjele showet.  Like greit det.

«The slam that shook the world»

Et år med juling, på tide å få betalt for alle de som ikke hadde egne historier på vei inn i Mania.  Battle Royalen startet som en usømmelig mølje, men som vanlig tok kvaliteten seg merkbart opp mot slutten når verdens Tatsu’er og Rydere hadde blitt lempet over ringtauene.  Fornøyelig også at The Miz mistet sin «ubeseiret på Wrestlemania» -status til en hånddukke via Santino Marella. Når jeg så at Cesaro var etteranmeldt begynte jeg å mistenke at noe stort var på gang.  Big Show har litt for tydelig blitt hauset opp som en soleklar favoritt, så det var utenkelig han kunne vinne.

WWE la bevisst ut et villspor ved også å la Sheamus få en fullverdig entre med musikk og det hele.  Jeg er oppriktig talt stor fornøyd med at det var den sveitsiske kraftpakka som vant ved å dødløfte 250 kilo Show over ringtauene.  Han er rett og slett fordømt god,  og så lenge de klarer å beholde ham som en sportslig, men arrogant heel som ikke kan dy seg for å showe litt for publikum kan dette bli storveis. Jeg ser gjerne at han befrir Big E for Interkontinentaltittelen, og gjør litt stas på den tittelen fremover.

Jambalaya on the bayou

Dette var en kamp Bray Wyatt ikke måtte vinne, selv om det selvsagt hadde vært stas.  Men bare det at han gikk en jevn kamp med John Cena på Wrestlemania er en seier i seg selv.  Jeg tviler på at feiden er begravet med dette, snarere tvert i mot. Samtidig kan jeg skjønne hvorfor Cena, som alltid, vant her.  Det er grenser for hvor mange sønderknuste barnehjerter Vince vil ha på samvittigheten.

21-1

Nå vet vi hvordan 70.000 mennesker med kollektivt hakeslepp høres ut.  Som jeg skrev på FB: Taker innså vel at han er blitt for gammel, og da må streaken ryke om han ikke så lette skal la seg friste til enda ett da capo.

WWE hadde to valg når streaken skulle brytes: Enten la et ungt talent ta den seieren, men da risikerer man at vedkommende likevel ikke blir så stor som han er spådd. (Det er tre Bobby Lashley’er eller Miz’er  for hver Randy Orton) Eller de måtte la det være en etablert tungvekter som de vet uansett hva som skjer alltid vil være «stor». De valgte det siste.

Da er det ikke så mange valg: Cena? Nei, han balanserer på en knivsegg for ikke å bli aktivt hatet av den voksne fansen. Punk er furten, Daniel Bryan har ikke tid siden han alt har to parallelle feider for å dekke opp for Punk. HHH kunne vært et alternativ, siden han er evig best som heel, men han teller vel på knappene om han gidder gå i ringen særlig mange fler ganger (og igjen, det kunne blitt en backlash han ville unngå.) 

Brock Lesnar er bare 36 år (jevngammel med Cena, ett år eldre enn Punk, to år eldre enn Orton,fire år eldre enn Bryan), han har for evig og alltid sementert sitt ettermæle som en av de største murbrekkerne i WWE, har en legitim UFC-karriere, og er visst nok såre fornøyd med å være «The big bad at the end of the story» når det trengs, uten å mukke om han må jobbe.  For ham er wrestling en jobb, ikke mer eller mindre.  På den måten er han usårbar. 

Så jeg synes ikke WWE kunne gjort et bedre valg når de først skal bryte rekka, og det er sikkert noe i ryktene om at det var Taker som til syvende og sist bestemte.  Det var også en helt annen oppbygging til kampen enn det som har vært vanlig.  De siste 4-5 årene har det vært en wrestler som bare «måtte bryte» streaken for å sikre sitt ettermæle.  Det var ikke tilfelle i år.  Lesnar og Heyman ville ha en tittelkamp de,  det var kun når Undertaker blandet seg inn de bestemte seg for å gi ham nådeskuddet.  Lesnar er ikke motivert av symboler,  kun penger, samtidig som det er en skygge av selvterminering over det hele.  Det var og temaet i selve kampen.  Taker som den gamle revolverkjemperen som innser at refleksene ikke lenger er gode nok, men vil gå ned med flagget til topps mot Lesnar, den stoiske priskrigeren som kun ser dette som nok en dag på kontoret.  

At det var på høy tid taler vel også det faktum at Taker måtte tilbringe natten på et sykehus etter en massiv hjernrystelse underveis i kampen.  Det er over nå, gamle mann, du kan ri inn i solnedgangen med ære.  Lesnar overtar rollen som den ultimate utfordringen å overkomme for de som føler de har noe  bevise, en rolle han kler utmerked.

Best in the WORLD

Divaene hadde virkelig trukket nitlottet med tanke på hvor kampen deres var plassert på kortet. Publikum var fortsatt sjokkskadet og vantro. (På den andre siden, da ble det ikke høylytt hekling fra morroklumper i publikum heller.)

Det var feige lag, og en snodig stipulasjon, men WWEs promogjeng svingte tryllestaven enda en gang:

Hva er det AJ sa tidligere en gang: I win, I always win, that’s the story.  Endelig skulle e samlet divisjon få sjansen til å sette henne på plass,  og hva skjer: Naturligvis beseirer hun dem alle som en. Om ikke dette beredere grunnen for en viss ung engelsk dame fra NXT vet jeg ikke hva som gjør det.

Kampen ellers var langt bedre enn det var grunn til å tro på forhånd.  Bella-tvillingene hadde sågar et synkront suicide-dive gjennom ringtauene!  Og forresten,  når WWE booker forloveden hans så knallsterkt, er de tydeligvis fortsatt interessert i å overtale CM Punk til å la tegneserier og pepsidrikking vente litt til, til fordel for en ny periode i ringen.

Den som venter på noe godt

Ok, det er bare å fastslå: Daniel Bryan er for evig og alltid «a made man» i WWE.  Etter en laaaaang vei mot toppen så var dette kroningsseremonien. Han beseieret den hjemvendte Hollywood-stjernen, WWEs golden boy og ikke minst både sjefen sjøl (med hans eget signaturvåpen) så vel som den shady dommeren som spilte en nøkkelrolle når hele sagaen begynte. (Fun fact, Scott Armstrong hadde med dette  neste like lang opptreden på Mania, som broren sin som faktisk var booket i en offisiell kamp! Sier egentlig mer om hvor kort tid New Age Outlaws…)

Så satser vi på at The Rock hadde rett i sin spådom, og at Bryan og Brie hadde en fin natt.😉

Daniel Bryan WWE World Heavyweight Champion (bilde:AP)

Daniel Bryan WWE World Heavyweight Champion (bilde:AP)