Luftens Ørner – eller – Hvordan det hele begynte


Pierre Clostermann

Pierre Clostermann

Det hender jeg blir spurt hvorfor jeg er så fascinert av førtitallsfly.  Ikke har jeg noen luftess i slekta (spvidt jeg vet), og ikke har jeg flysertifikat selv.  Noe har kanskje med at jeg av legning er ingeniør, og det er vel ingen andre steder moderne teknologi har hatt en like massiv utvikling i løpet av et snaut tiår som flyteknologien fra 1935 til 1945. Verden gikk  fra stoffkledde maskiner som åpenbart slektet på sine forfedre, (som knapt var et steg opp fra motoriserte drager), til jetjagere, rakettfly og den første reelle romraketten.  De sies at nød lærer naken kvinne å spinne, og Tyskland var virkelig på hælene fra Stalingrad og utover.

Det betød selvsagt at enhver ingeniør med en mer eller mindre smart ide fikk anledning til å videreutvikle den.  I 9 av 10 tilfeller endte det selvsagt med å koke bort i kålen, rett og slett fordi matrialmangel eller fysikkens lover satte en midlertidig stopper for planene.  Men det første også til at Tyskland ved VE-dag hadde et luftvåpen med over 1000 jetjagere som lå kvantesprang foran alt de allierte hadde operativt.  (At tyskerene hverken hadde pilotene eller drivstoffet som skulle til for å utnytte disse flyene skal vi være takknemlige for.)  Når den første V2-raketten traff London skal opphavsmannen,  den geniale Werhner von Braun ha uttalt:  «Raketten fungerte perfekt,  det var faktisk kun en feil med det hele,  den landet på feil planet…»

Generalmajor Doktor Walter Dornberger, General Friedrich Olbricht, GeneralfeldmarschallWilhelm von Leeb og Werhner von Braun, Peenemünde 1941 (Bundesarchiv Bild via Wikipedia)

Generalmajor Doktor Walter Dornberger, General Friedrich Olbricht, Generalfeldmarschall Wilhelm von Leeb og Werhner von Braun, Peenemünde 1941
(Bundesarchiv Bild via Wikipedia)

(Det var ikke bare bravado,  når han etter krigen ble adoptert av USA som ledd i «Operasjon Binders» ble han satt i arbeid hos det nystartede NASA omtrent før han ble kvitt den tyske aksenten sin. V2 rakettene ble videreutviklet, og  fra de første tyske forsøkene som bare såvidt brøt grensen til verdensrommet i 1944, la USA grunnlaget for hele sitt romprogram.  Arbeidet til von Braun kuliminerte  i Stillhetens hav 20. juli 1969, men det er en helt annen historie.)

Wernher von Braun på sitt kontor hos NASA, 1970  (NASA via Wikipedia)

Wernher von Braun på sitt kontor hos NASA, 1970
(NASA via Wikipedia)

Men altså, om det kun var teknologi jeg var interessert i kunne jeg jo like gjerne bygget modellbiler, eller damplokomotiv.

Jeg må heller ikke glemme påvirkningen fra min kjære pappa, som var den som lærte meg å bygge modeller.   Han kunne fortelle spennede historier fra han som smågutt bodde i Kirkeveien i Oslo under krigen. Alt fra tyske soldater på marsj i gatene, til når ham måtte holde seg inne etter at Gregers Gram ble tatt i et bakhold av gestapister på en kafe like i nærheten. Eller at en skraphandler i nabolaget hadde lagret flykroppen til en av de norske Gladiatorflyene i bakgården sin,  kjøpt som skrap av tyskerne etter invasjonen.

Jeg husker jeg så miniserien «Piece of Cake» og selvsagt klassikere «Battle of Britain»,  som sikkert ble lånt 2-3 ganger pr år på den lokale videosjappa.

Men før det var det en bok….

Jeg har alltid lest mye,  fra jeg lærte å lese når jeg var 3-4 år gikk det med flere bøker i uka, og når jeg ble 7-8 år hadde jeg progressivt gått fra bildebøker og barnebøker, over til «ordentlige» bøker.  Og jeg gjøv dermed løs hyllemetrene med paperbacks i biblioteket hjemme.  Conan Doyles samlede Sherlock Holmes, Agatha Christie, Kjell Aukrust, Andre Bjerke også videre.

For ikke å snakke om når jeg et par å senere ble stø nok i engelsk til å gyve løs på alle de engelske bøkene (Dick Francis, Ian Flemming, Stephen King, Tolkien!) Takk SKY-channel! Jeg er overbevist om at dagens ungdom får mye dårligere engelsk av at alt av barneprogrammen dubbes til norsk.  Når jeg var liten måtte man pent lære seg engelsk på den naturlige måten, altså ved rett og slett forsøke å følge med på de utekstede TV-programmene, til man forsto hva som ble sagt! Eneste ulempen var at det førte til at de første 4-5 årene med engelsk på skolen ble dørgende kjedelig.  Heldigvis hadde jeg lærere som fort innså at det lønte seg å la meg og de par andre i klassen som alt behersket språket heller få lese engelske klassikere  i fred og skrive en stil om det etterpå, mens resten av klassen stamret seg gjennom «The car is red, the ball is blue.»

Men Boken, med stor B, som jeg snakker om var faktisk på norsk.  Det var en litt sliten, innbundet duodecimo, utgitt av Stabenfeldt, Stavanger i 1952.  Omslaget var i rødt skinn som hadde sett bedre dager, og sidene var i det litt grove papiret som var vanlig på begynnelsen av 50-tallet.  Boka var Pierre Clostermanns «Luftens ørner».

Bokas orginaltittel "Le Grand Cirque",  i engelsk oversettelse heter den "The Big Show"

Orginaltittel «Le Grand Cirque», i engelsk oversettelse «The Big Show»

Det er franskmannens memoarer som pilot i RAF, og var storslagen lesning for en liten tass med sans for action og spenning. 

Pierre Clostermann ble født den 28 februar 1921 på Curitiba , Brasil , hvor hans far jobbet som en fransk diplomat . Bare 16 år gammel  kjøpte han sitt flysertifikat i november 1937. Han ble utdannet i Paris og studerte ingeniørfag i USA da Frankrike falt  i 1940.

I 1941 sluttet han seg til de frie franske styrker ( i 341. » Alsace » skvadron).  Året etter ble han overført til RAF og 602. skvadron , hvor han tjenestegjorde som jagerpilot i Supermarine Spitfire. I løpet av denne tiden skjøt han ned minst 11 fiendtlige fly, pluss to sannsynlige og syv skadet .

På 4 mars 1945 sluttet han No 274 skvadronen og konverterte til  Hawker Tempest . Hans første seier i en Tempest  var mot en  Bf 109 på sin andre dag i skvadronen mens han var ute på en » kanontest» .

I midten av mars 1945 ble han forfremmet til Flight Commander i 56. skvadron . Med denne enheten ødela han en Bf109 i luften . 8. april ble han så overført til  3. skvadron som leder for » A» Flight hvor han den 20. april åpnet scoringskortet med to Fw 190D -9 . Clostermanns endelige poengsum i Tempest’er er minst 12 ødelagt , seks delte seire og to sannsynlige . Han ble tildelt DSO og DFC & Bar i tillegg til franske , belgiske og amerikanske dekorasjoner . Clostermann døde 22. mars 2006.

I 3. skvadron fløy Clostermann fire ulike Tempest Mk. V,  alle kodet JF-E, og døpt «Le Grand Charles».  Den første var NV994, og den siste NV724.  Identiteten på de to i midten er ukjent.

Så, alt dette bringer meg til det nyeste prosjektet jeg har på arbeidsbenken: Academys Hawker Tempest i 1:72.

Det er typisk Academy-kvalitet, og når jeg så at en av de to dekalprofilene var Clostermanns JF-E  var jeg kjapt ute med å bestille settet i fjor høst!  Det er riktignok NV724,  altså ikke Tempesten han brukte under krigen, men Academy har i det minste fått med seg riktig registreringsnummer.  Et kjapt søk viste at det er mange snodige kombinasjoner på visuelle profiler der ute…  (NV784 og  NV874 blant annet. Mistenker det er en feil som oppstod etter en illustrasjon fra 70-tallet som bruker NV784. Illustrasjonen bygger på et litt uklart bilde, der et 2-tall har blitt tolket som et 8-tall tydeligvis.)

JF-E (NV724)

JF-E (NV724) «Le Grand Charles» Med korset til de frie franske styrker på radiatoren

Det interessante er at vi faktisk vet hva som skjedde med NV724.  Det ble skadet da understellet kollapset ved landing på Fassberg lufthavn den 10. november 1945. Piloten var Flight Lt. C.E.Hall, som slapp uskadd fra det. Skadene ble vurdert som «Kategori Ac » som betydde «lett skade som kan repareres av en lokal reparasjonsenhet». Men mange nye Tempester  tilgjengelig  fant man det lite lønnsomt å reparere NV724.  Krigen var over og det var jo et overskudd av materiell. Flyet ble derfor erklært «Kategori E «‘- «avskrevet» altså kassert. Alle reservedeler som kunne brukes ville ha blitt fjernet og skroget dumpet på Fassberg – der det er liten tvil om at det ble plukket opp for å bli smeltet ned av noen driftige lokale skraphandlere.

Helt til slutt: Hvis du vil lese «Luftens ørner» er  boka digitalt tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets Bokhylla.no !