Eldritch Horror – prøvekjørt


Eldritch Horror

Eldritch Horror

Når Fantasy Flight slapp Eldritch Horror i fjor var det ikke måte på til hvor mye skryt det fikk. Så jeg var naturligvis ikke vanskelig å be når anledningen bød seg til å få testet det, og se hva all bruhaha’en var.

Vi var 4 stykk, noe som i følge BGG er sweet-spot for spillet.  Det gikk ikke lang tid før det ble klart at det er sant som det er sagt.  Dette spillet er for Arkham Horror  hva Eclipse er for Twilight Imperium.

En forenkling og strømlinjeforming som ikke går på bekostning av tema eller spilleopplevelse.   Inkludert regelgjennomgang brukte vi rett over 3 timer, og jeg kan lett forestille meg at med litt mer erfaring, og mindre behov for å sjekke regelheftene, kan man barbere bort ytterligere en halvtime eller så. (På den andre siden skal det sies at Fredrik hadde satt opp og fordelt kortbunkene før vi kom,  det er kanskje «Arkham Light»  men det er fortsatt trygt plassert i ameritrash-tradisjonen med bøttevis med markører og ulike kortstokker.

Selve brettet er ganske stort og oversiktlig, og det er mye kjent stoff om du har spilt ArkHorr.

Min etterforsker: Lola Hayes, the Actress. Gikk rundt og blødde hele spillet, men mentalt helt på høyden!

Min etterforsker: Lola Hayes, the Actress. Hun gikk rundt og blødde hele spillet, men mentalt helt på høyden!

Som anbefalt for førstegangsspillere brukte vi Azathoth som motstander,  fordelen da er mindre subregler underveis, og at du slipper endgamet,  våkner han er det slutt.

Er det noen svakheter?  Vel,  jeg er ikke fan av regler splittet på flere hefter, selv om det ene er ment som et referanseverk underveis. En del kort er tosidige, og det er meningen at man ikke skal kjenne baksiden før den kommer i spill,  men samtidig er det ikke fler enn at man kommer gjennom bunken og får en forståelse av hva som kan vente.

Det er også slik at det er en felles stokk der man ofte må lete gjennom for å finne et kort av en bestemt subtype eller med et bestemt keyword, noe som virket litt clunky.  (I stedet for at de ulike typene hadde sin egen kortstokk).

Lars dro til, og avsluttet med ikke ett, men to paranoier, i tillegg til en hagle han slgte sjela for (bokstavelig talt), en alliert som stadig ble satt til å dissekere alskens beist som gikk ned for telling.

Lars dro til, og avsluttet med ikke ett, men to paranoier, i tillegg til en hagle han solgte sjela for (bokstavelig talt), en alliert som stadig ble satt til å dissekere alskens beist som gikk ned for telling, og diverse annet løsøre.

Det er kun tre spesifike områder:  Amerika representert ved Arkham, Buenos Aires og San Fransisco, Asia representert ved Tokyo, Shanghai og Sydney  og Europa representert ved Roma, London og Istanbul.  Resten av feltene representeres av en felles stokk, og selv om feltene er definert som enten by, villmark eller hav, så det kan bli litt repetisjon, i hvertfall om spillet drar ut.

På den positive siden er mekanismene gjennomtenkt, og det er som seg hør og bør mange måter å tape på.  Det er noen comboer av eterforskere og utstyr som er bedre enn andre, men i et co-op-spill er ikke det problematisk. Det er naturligvis tonnevis med interessant flavour-tekst,  og ingen tilfeller der vi ble stående fast på grunn av hull i reglene. Det er et godt tegn!

Nære på...

Nære på…

Jeg likte også submekanikken der en egen stokk med «Oppdagelseferder» brukes på ulike felt etterhvert som en gitt markør flytter seg rundt.  I motsetning til i ArkHorr er det heller ingen automatikk i at man samble opp clue-tokens bare man går til en lokasjon, man må gjennom en spesifikk encounter (fra en egen kortstokk) for å få tak i den.  Det er også en brukbar løsning at man ikke behøver å balansere egenskapene på etterforsker-kortet, men i stedet kan øke de 5 ulike verdiene  (Lore, Observation, Strenght, Willpower og «Charisma») med tokens man kan vinne underveis ved å løse oppdrag.Mange av svakhetene til spillet kan løses ved fremtidige ekspansjoner med nye kort til stokkene, så lenge grunnpremisset fungerer  og det gjør det!

Hvordan det gikk med oss?  Vi halte i land en seier, med kun 2 kort igjen i mythosstokken (går den tom er spillet tapt.)  Og passende nok  var det min stakkars etterforsker, som at på till var under en lei forbannelse, som lukket den siste portalen, og løste det tredje mysteriet som skulle til for å vinne spillet!

Underveis gikk det hard for seg, selv om vi nok hadde unormalt gode terninger og flaks med tanke på hvilke monstre som dukket opp.

Var det noe som fristet til gjentagelse? Absolutt!  Kommer det til å henvise ArkHorr til bokhylla for godt?  Ikke helt, i hvert fall ikke uten fremtidige ekspansjoner.