Sven, du Sven! – Om lite kunstneriske taklinger i knehøyde.


Julia Brännström (sa.no)

Julia Brännström (sa.no)

FrP  er ikke fan av uhemmet statsstøtte til diverse kunstnere som ikke kan forsørge seg på egen produksjon.  Intet nytt under solen der altså.  En av de som målbærer dette synet er Julia Brännström, 21 årig ungdomspolitiker fra Østfold, og et lysende talent på en relativt blass FrP-himmel,  i hvertfall på spinneside.

Det har falt noen (mange?) tungt for brystet, en av dem er skuespiller og dramaturg Sven Henriksen. Han leverte et flammende blogginnlegg «uten kryss og B’er», men til gjengjeld fri bruk av de flest hersketeknikkene i læreboka.

Det var sikkert godt å få ut litt frustrasjon, men det var fryktelig mye urent trav.  For det første er det på grensen til sjofelt å lage et poeng av den unge politikerens ytre, alder eller fremferd. Det er å ta mannen (jenta) og ikke ballen.  FrP mener at det brukes uforsvarlig mye penger på «kunst» og «kultur», noe som med litt vrangvilje kan tolkes som et angrep på «kunstnere», men det burde ikke åpne for personangrep mot angjeldende politiker av den grunn.  En grei huskeregel når man angriper et politisk standpunkt er å ta ett skritt tilbake og se om du ville formulert deg annerledes om det var en annen person som hadde uttalt det du stritter i mot.  I.e.  er det sagt av en ung, kvinnelig FrP-politikere,  se for deg at det er en eldre, mannlig Ap-mann som har sagt det, og se om argumentasjonen din fortsatt holder vann.

For det andre er motargumentene til Herr Henriksen i beste fall tangentsielle:  Det er en forskjell på industriell design og kunstutdanning.  Det er heller ikke slik at FrP har noe i mot kunstnere som sådan, like lite som de har noe i mot forskere, eller journalister. (Sånn rent generelt.)  Derimot er de lite begeistret for ukritisk offentlig støtte til kunstnere (forskere, journalister).

Jeg holder til et stykker lenger til venstre på den politiske høyre-venstre aksen enn FrP, men jeg ser absolutt at det er et poeng der.  En ting er at storsamfunnet ikke har uendelige summer som skal fordeles, så det kreves prioriteringer.  Det er jo selve grunntanken i politikken,  prioriteringer:  Skal vi ha enerom på aldershjem,  nye veier for å hjelpe eksportnæringene, økte bevilgninger til grunnforskningen, kjøpe innmoderne militært materiell, gi uhjelp til Fillipinene etter uværet, støtte nyutdannede kunstnere i håpet om at én av dem er den nye Munch eller ruste opp nedslitte barneskoler?

Det sies at «kan du leve av det er det en jobb,  hvis ikke er det en hobby». Det er en grei leveregel. At storsamfunnet ser at noen er skikkelig gode på hobbyen sin, og kanskje fortjener støtte så flere kan bli oppmerksom på den og derigjennom legge grunnlaget for at vedkommende kan livnære seg på den,  er fair.  I prinsippet er ikke det annerledes enn når innovasjonskuvøser hjelper gründere med å realisere visjonene sine i en oppstartsfase. Men på et gitt tidspunkt må det være «sink or svim».   Så kan heller staten belønne særlig dyktige utøvere med ulike stipend eller posisjoner som frikjøper dem og gir de mulighet til å eksperimenter og videreutvikle seg.

For det er nemlig et moment til, så gjør at kunstnere,  journalister og i en viss grad også forskere ikke burde lønnes av staten direkte eller indirekte i lengre perioder. De er alle funksjoner, yrkesgrupper om du vil, som har en viktig oppgave som korreks og kontrapunkt til det offentlige. Kun de mest vågale biter hånden som forer dem, så om man institusjonaliserer kunsten, låser pressestøtten og kontrollerer all forskning, så fjerner man samtidig i stor grad denne kontrollfunkjonen.  Vil kunstnere fritt kritisere samfunnet om de er lønnet av det,  eller blir da kunsten redusert til forflatet «pynt» uten noe  egentlig innhold?

John F. Kennedy sa: «If art is to nourish the roots of our culture, society must set the artist free to follow his vision wherever it takes him.» Men setter vi kunstnere fri om vi gjør dem til statlige leilendinger fra dag én? Eller bør vi heller oppfordre kunstnere til i størst mulig grad sikre sin egen uavhengighet? Og hvordan gjør vi i såfall det?  Det er en diskusjon som fortjener mer enn billige poeng om photoshop av et portfoliobilde og lettbente kommentarer om kaféliv og iPoder…

Jeg skal la den store Frank Zappa få siste ordet i denne omgang.

"Kunst er å lage noe av ingenting, og så selge det."
«Kunst er å lage noe av ingenting, og så selge det»