QD & OOB modellbygging «old school» med Eagle squadron


Den oppgraderte versjonen av boksen er i stil med de nye setteten fra Airfix (Airfix)

Den oppgraderte versjonen av boksen er i stil med de nye setteten fra Airfix (Airfix)

For en drøy uke siden fikk jeg epostvarsel om at to byggesett jeg har hatt på «ønskelista» en stund nå var tilgjengelig i nettbutikken jeg pleier å handle fra.  Siden jeg som vanlig prøver å utnytte tollgrensa på 200,- og få med flest mulig sett på samme fraktkost  slang jeg med et par sett i tillegg til de to.

Ett av de settene var Airfix «Spitfire Mk. Vb» og jeg bestemte meg for å la Messerschmitten hvile og forsere dette prosjektet i stedet.

Flyet

Mk. V var i utgangspunktet en nødløsning. RAF fryktet mot slutten av 1940 at den nye Junkers JU 86 var starten på en ny fase av krigen der bombefly i høy høyde ville utgjøre en trussel.  Mens man ventet på den nye Mk. VI med trykksatt cockpit skulle komme i produksjon begynte man å produsere Mk. I fly med den nye og sterkere Meerlin 45 motoren.  Flyet ble produsert med alle de tre vingekonfigurasjonen: «A-vinger» med 8 .303 mitraljøser, «B-vinger» med 4 .303 mitraljøser og 2 Hispano 20mm automatkanoner og den nye «universal-vingen» eller «C-vingen» som var forenkelt og styrket, og åpnet for vingefester for bomber.  Som navnet tilsier er modellen utstyrt med en vinge av B-typen.

En restaurert og flyvedyktig Spitfire Mk Vb (BM597 ) fra Duxford Historic Collection i fargene til 317. (Polish) "Wileński" Squadron. (Wikipedia)

En restaurert og flyvedyktig Spitfire Mk Vb (BM597 ) fra Duxford Historic Collection i fargene til 317. (Polish) «Wileński» Squadron. (Wikipedia)

Byggesettet

Dette er en gjenutgivelse av et klassisk Airfix-sett som første gangen ble gitt ut i 1974.  Med andre ord snakker vi om en form som drar seg ,ot 40 år med stormskritt. Det høres sikkert hauggammelt ut, men Airfix har stelt godt med støpeformene, så det er minimalt med flash.  Detaljene er selvsagt litt enklere enn på nyere sett, men det er slett ikke verst og fullt på høyde med moderne «short-run» sett fra hytteindustrien. Panel-linjene er skulptert forhøyet, ikke forsenket som på moderne sett, men heldigvis er det ikke store mengder overdimensjonerte popnagler å slipe ned før man kan begynne.

Alt i alt er det dessuten en ting som Airfix alltid har hatt: Riktig dimensjonering.  Jeg har sett bilder der samlere  har satt høyre side av et sett fra 1955 mot venstre side av et sett fra 2012 og de passer perfekt, og lagt over tekniske skisser viser at designerne til Airfix har truffet på milimeteren.

I tillegg er dekalene i settet fra Cartograf,  og med prisen på ettermarkedsdekaler betyr det omtrent at du får plasten med på kjøpet.  Profilene er:

  • XR-C (BL284) No. 71 (Eagle) Squadron RAF, RAF Martlesham Heath, England, April 1942. Pilot: P.O. Leo Nomis.
  • «Buckeye Don» MD-T (BL766) 336th FS, 4th FG, Eight AF USAAF, RAF Debden, England, Oktober 1942. Pilot: «. Lt. Don Gentile.

Begge profilene er RAFs Dark Green & Ocean Grey over Medium Sea Grey template.  Den blålige grånyansen «Sjøgrå»  hadde overtatt for brunnyansen «Mørk jord» i kamuflasjen fra 1942 fordi RAF trengte de en finish som fungerte både i skyene og lav høyden, snarere enn en hovedsakelig hjalp til med å skjulte flyene når de stod på bakken etterhvert som de kom mer på offensiven . Den gamle grønnbeige «Sky type S» på undersiden av flyene hadde og veket plass for en lettere standariserbar mellomgrå farge.

For noen uker siden var det en som kommenterte på et bilde av Spitfire-samlingen min på Imgur at det som  manglet nå var en Spit i amerikanske farger, så naturligvis gikk jeg for profil B. Men begge disse profilene har en tilknytting til USA, og RAFs «Eagle squadrons».

En Spit  Mk. Vb fra 334FS, tidligere 71. (Eagle) squadron. (Clavework Graphics)

Spit Mk. Vb fra 334FS USAAF, tidligere 71. (Eagle) squadron RAF. (© Clavework Graphics)

Eagle Squadrons

I 1940 var USA fortsatt nøytralt, men det betød ikke at alle amerikanere var keen på å sitte på sidelinjen mens Europa eksploderte.  Mange dro over grensen til Canada og vervet seg til RCAF,  men det var andre muligheter og.  Under 1. verdenskrig hadde amerikanske piloter kjempet som frivillige i den franske  Lafayette Escadrille. Forretningsmannen Charles sweeny hadde begynt organisert noe tilsvarende, men da Frankrike falt i 1940  vendte han blikket mot England og RAF i stedet. Sweeny og komanjongene hans dekket utgiftene med å skippe de amerikanske frivillige til England i stedet (pver 100.000$) og RAF lot seg ikke be to ganger.

Jakkemerket til Ørneskavdronene i RAF (Wikipedia)

Jakkemerket til Ørneskavdronene i RAF (Wikipedia)

De frivillige pilotene fikk opplæring i RAF og ble organisert i tre dedikerte skavdroner.  71. (Eagle) squadron var den førte, og fikk snart følge av 121. (Eagle) squadron og 133. (Eagle) squadron.

Men når Japan angrep Pearl Harbour i desember 1941 ønsket selvfølgelig amerikanerne å hjelp hjemlandet.  Representanter for skvadronene møtte den amerikanske ambassadøren i London for å tilby sine tjenester, og 71. (Eagle) squadron søkte, forgjeves, RAF om overflytting til Singapore (der de kunne møte japanerne i strid.)

Enden på visa ble at RAF overlot alle de tre skvadronene til USAAFs nye Eight Airforce sommeren 1942.  Det krevde selvsagt en del diplomati.  Britene hadde investert mye i opplæring og utstyr.  Pilotene var ikke innrullet i det amerikanske forsvaret, men det britiske, med britisk rang og britisk «flygervinge».  Løsningen var at det fikk amerikansk grad tilsvarende den britiske, og amerikansk «flygervinge»  (men de beholdt den britiske, i miniatyrversjon, på høyre side av brystet, det var tross alt den de hadde gjort seg fortjent til.) Innen den tid hadde over 100 amerikanske frivillige blitt drept eller tatt til fange, og det var svært få igjen av det første kullet fra 1940.

Skvadronene ble døpt om til henholdsvis 334. 335. og 336. FS, tilsammen utgjorde de 4. FG.  (USA hadde opprinnelig planlagt å fordele disse erfarne pilotene på mange nyopprettede skavdroner, men de nektet, og fikk vilja si.)  Til og med flyene, Spitfire Mk. V fly som i stor grad var arvegods fra engelske skvadroner, eller renoverte maskiner som tidligere hadde blitt kondemnert etter skader, buklandinger og lignende,  fikk de beholde.  De fikk en rask runde med malerkosten over de britiske rundelene, og i stedet malt på amerikanske stjerner, men de beholdt RAF kamuflasje og kjennetegn.

Først våren 1943 begynte skavdronene overgangen til amerikanske P-47 Thunderbolt-jagerfly.

Og dermed er vi tilbake til profilvalgene til Airfix.  den første profilen er fra før overgangen til USAAF, mens den andre er like etter overgangen, fra den da omdøpte 133. skvadron.

Byggeprosessen

Jeg har lenge lekt med tanken på å lage en fullverdig bygge-post fra A til Å men i påvente av det får du nøye deg med noen snapshots underveis.

Utgangspunktet. Som vanlig starter jeg med å male interiørgrønn på alle deler av cockpiten og hjulbrønnene

Utgangspunktet. Som vanlig starter jeg med å male interiørgrønn på alle deler av cockpiten og hjulbrønnene

Løytnant, senere Kaptein Dominic Gentile fra Piqua i Ohio.

Løytnant, senere kaptein, Dominic «Dom» Gentile fra Piqua i Ohio.

Ingen hemmelighet når formene ble kuttet.

Det er ingen  hemmelighet når disse formene ble kuttet første gang.

Med litt putty og en runde med slipepapir ser det straks mye bedre ut!

Med litt putty og en runde med slipepapir ser det straks mye bedre ut!

Vingene kommer på og flyet tar form,  legg merke til glippet mellom vinger og flykropp

Vingene kommer på og flyet tar form, legg merke til glippet mellom vinger og flykropp

RAF Temperate Land Scheme - Pattern No. 1 (Daytime Fighter - Late War).

RAF Temperate Land Scheme – Pattern No. 1 (Daytime Fighter – Late War).

Det første strøket med maling kommer på, og propell-delmontasjen tørker for seg selv.

Det første strøket med maling kommer på, og propell-delmontasjen tørker for seg selv.

Overskriften gjenspeiler er dette ikke ment å være et petimeter-prosjekt, men nærmest et «weekend-prosjekt» tilpasset en fulltids arbeidsuke. (Weekend-prosjekt har tatt navnet fra produsenten Eduards «Weekend-serie» som er deres navn på byggesett med en dekalprofil og null PE eller fiksfakserier,  ment å kunne bygges rett ut av boksen uten omsvøp og potensielt mulig å bygge i løpet av en weekend.)  Så ingen scratchbuilding eller videverdigheter,  bare normal puss og slip, moderate mengder putty og nøyaktig maling. Jeg har ikke romstert rundt på nett etter referansebilder heller.  Så dette er typisk OOB, Out-Of-Box, der jeg satser på at Airfix har gjort hjemmeleksa si.

Og det skal sies, passformen er neimen ikke langt unna moderne sett laget med CAD, et testament til dyktige håndverkere hos Hornby i den første gullalderen.

Intensjonen min var å bygge dette sette litt som jeg bygget sett da jeg begynte med hobbyen som en liten pjokk for snart 30 år siden, fri for bekymringer om historisk validitet.  Og selvsagt kommer det en egen bildepost når jeg er ferdig med settet.