Demokratiets dilemma (ad. Egypt)


 

Egypt

Egypt

Juristen Adli Mansour ble i dag tatt i ed som Egypts midlertidige president etter hærens avsettelse av Mohamed Morsi. Dermed er nok et kapittel avsluttet i historien om «den arabiske våren»

Det er mye som tyder på at egypts militære med dette har lagt seg på den tyrkiske linje, og går kemalistene der en høy gang.  Kort oppsummert stadfester Tyrkias grunnlov at lander er sekulært, og skal forbli det,  og legger ansvaret på militæret for å beskytte sekulariteten mot alle politiske religiøse bevegelser.  De har sett behovet for å gripe inn kun ved tre anledninger, i 1960, 1971 og 1980.

Dette er selvsagt en mulig måte å beskytte alle innbyggeres religiøse frihet, og sørge for at religion holdes der det hører hjemme, i den private sfære.

Som en liten digresjon, la meg referere den store filosofen Bertrand Russels «tekanne-lignelse» fra 1952:

Many orthodox people speak as though it were the business of skeptics to disprove received dogmas rather than of dogmatists to prove them. This is, of course, a mistake. If I were to suggest that between the Earth and Mars there is a china teapot revolving about the sun in an elliptical orbit, nobody would be able to disprove my assertion provided I were careful to add that the teapot is too small to be revealed even by our most powerful telescopes. But if I were to go on to say that, since my assertion cannot be disproved, it is intolerable presumption on the part of human reason to doubt it, I should rightly be thought to be talking nonsense. If, however, the existence of such a teapot were affirmed in ancient books, taught as the sacred truth every Sunday, and instilled into the minds of children at school, hesitation to believe in its existence would become a mark of eccentricity and entitle the doubter to the attentions of the psychiatrist in an enlightened age or of the Inquisitor in an earlier time.

Uansett,  politikk og religion bør holdes skarp adskilt.  Men samtidig setter avsettelsen av det muslimske brorskap i Egypt  fokus på demokratiets enorme dilemma: Hvordan beskytter vi demokratiet mot dets motstandere, når de bruker demokratiet mot seg selv?

Det er ingen som nekter for at Islamistene i Egypt vant valget demokratisk, selv om noen sikkert vil hevde av velgermassen var «sinnsyk i gjerningsøyeblikket» etter Mubaraks avgang. Og de er ikke de eneste som har brukt, eller ønsker å bruke, demokratiet for å komme i en posisjon der de ureversibelt kan ødelegge det.  Det er fullt av større eller mindre grupper som av ulike grunner ikke er særlig fan av at befolkningen skal ha så mye de skal ha sagt.  Noen styrer etter hjemmebryggede fascistiske idelogier, andre leser eventyrbøkene sine litt for ofte, men i prinsippet er problemet det samme.

Tyrkias løsning, å legge ansvaret på en upolitisk enhet i form av de væpnede styrkene er kanskje ikke så elegant, men som Churchill sa:

Democracy is the worst form of government, except for all those other forms that have been tried from time to time.

Ideelt sett burde likevel ansvaret ligget på ett overnasjonalt nivå, men de fleste slike er enten overarbeidet eller inkompetente. At det er behov for en slik sikkerhetsventil er det ingen grunn til å diskutere. Det er normen i siviliserte kulturer at vi alle forsøker å beskytte hverandre, og det inkluderer å stoppe adferd som er selvdestruktiv. Å legge til grunn at kun de som anerkjenner demokratiske verdier får delta i den demokratiske prosess er hverken ulogisk eller udemokratisk.

Av den grunn er det forløpig ingen grunn til bekymring for Egypt, det skal tross alt litt mer enn en sølle rev’lusjon for å ta knekken på en nasjon som er inne i sitt 9. årtusen…