Ukas prosjekt: «Take a Chance on me»


Academy er ikke helt borte når det gjelder fine bokser de heller!

Academy er ikke helt borte når det gjelder fine bokser de heller!

Zeroen jeg gjorde ferdig forrige uke er litt ensom, siden jeg stort sett har bygget samlingen min med maskiner fra det europeiske felttoget. Det skal det bli en endring på.  Ukas prosjekt er nemlig Academys F4U-1 Corsair.

Et særpreget fly som de fleste kjenner igjen om man først har sett det.  Sist gang jeg bygget mange modeller,  dengang jeg var ung og lovende, var det ikke så mange som produserte sett av dette flyet. Matchbox hadde et, men det fikk jeg aldri tak i. Derfor gleder jeg meg til å bygge dette beistet av en hangarjager.

Flyet

Chance-Vought F4U Corsair (Corsair var opprinnelig det britiske navnet på flytypen) var resultatet av en amerikansk anbudskonkurranse for et nytt jagerfly for hangarskip-bruk på slutten av 30-tallet. Bestillingen var en rask enmotors maskin med lav stall-hastighet, rekkevidde på minst 1600 km, 4 maskingevær og mulighet for ta med en lett bombelast. Chance-Vought leverte en løsning som i bunn og grunn var den største stjernemotoren de kunne få tak i kombinert med en røff flykropp.

Den digre motoren som leverte 2000 hk ble kombinert med en enorm Hamilton-propell på over 4 meter i diameter.  Det førte til en del spesielle løsninger.  For å på plass i hangaren ombord på hangarskipene trengte flyet foldevinger.  Og for å unngå alt for lange understellsben valgte Vought en omvendt måkevinge.  Flyet var på den ene siden det første amerikanske jagerflyet som hadde aerodynamiske deksler over understellet, og på den andre siden det siste som hadde lerretstrukkede areal på vingene.

En restaurert F4U i fargene de ville båret under Koreakrigen.

En restaurert F4U i fargene de ville båret under Koreakrigen.

Prototypen fløy i 1940, og operative leveranser begynte i 1942.  Men det var først i 1944 USA godkjente flyet for operasjon på hangaskip.  Det var blant annet fordi det hadde en tendens til skumle og ukontrolerte kenguruhopp på understellet ved uvørne landinger, og fordi venstre vinge hadde høyere stallhastighet enn høyre vinge, særlig ved gasspådrag.  (Med andre ord, venstre vinge mistet løfteevnen før høyre, noe som resulteret i katastrofale spinn.)

US Navy ikke var altså ikke fornøyd,  de hadde jo alt F4F Wildcat-jageren som riktignok ikke var like avansert, men heller ikke like livsfarlig for uerfarne piloter. US Marines derimot var interessert Corsairen.  De fløy uansett primært fra landbaser, så det var ikke den samme utfordringene å takle særegenhetene.  Det førte til at flyet i dag kanskje forbindes mer med US Marines, enn marinen som hadde bestilt dem.

Barnesykdommene fikk man ryddet av veien, og de ble omsider tatt i bruk fra amerikanske hangarskip fra høsten 1944, men Fleet Air Arm i UK kom amerikanerne i forkjøpet. De satte flyet, underbetegnelsen Mk I Corsair, i operativ tjeneste til havs ett år tidligere, høsten 1943.  Britene hadde ett prekært behov for en ny hangarskip-jager. De hadde nemlig feilberegnet og satset tungt på maskiner med tomannsbesetning. Tanken var at man trengte en navigatør over havet, og man så for seg at det stort sett var obervasjonsfly og patruljebombere man skulle kjempe mot. De maskinene man hadde utviklet under dette prinsippet viste seg å være håpløst utklasset når krigen begynte.  Så man lot det lot det stå til på tross av de mildt sagt skumle særegenhetene til de første Corsairene. Siden britiske hangarskip hadde lavere hangarer enn amerikanske  måtte de kutte av 20 cm på tuppen av hver vinge.

Selv om det var en lang vei å gå var sluttresultatet imponerende.  Offisiell statistikk viser at flyet oppnådde en smått utrolig 1:11 forhold mellom fly skutt ned i forhold til luftseire. (Så får man ikke ta så stivt at man mista 8 fly i ulykker for hvert som ble skutt ned…)

Corsairens karriere stoppet ikke ved V-dagen heller.  De var aktive under Koreakrigen, da primært i rollen som bakkeangrepsfly, og mange land brukte de langt utover på 60-tallet.  Frankrike brukte de flittige i ulike kolonialkriger (i Indokina og Algerie blant annet.)  Den siste krigen Corsairer ble brukt i var den beryktede«fotballkrigen» mellom El Salvador og Honduras i 1969, der de ble fløyet av begge sider! Dette var den siste gangen to propelldrevne jagerfly var involvert i «dogfighting».

Det er fortsatt over 40 flygedyktige Corsairer i verden, og flere er på utstilling, eller under restaurering. Det høye nummeret er blant annet et resultat av at de ble tatt ut av tjeneste på en tid der konkurranseflyving var veldig populært, så mange av flyene har hatt en karriere her, før de senere er restaurert tilbake til mer original-tilstand.

Flyet har liten tilknytting til Norge, men en liten forbindelse er det. Den eneste Corsairen vi vet med sikkerhet ble tatt i krigsbytte av Tyskland var en britiske maskin som måtte nødlande på Bodø lufthavn, og så ble sendt med skip ned til Tyskland for evaluering.

Byggesettet

Deler og dekaler

Deler og dekaler

Academy er en koreansk produsent som lager et bredt utvalg av sett. De fleste bygger på støpeformer kuttet på slutten av 90-tallet men oppgradert og forbedret underveis.  Byggesettet kommer på 3 støpetrær i blågrønn plast, og et lite klart støpetre med cockpithettene. («Hettene» siden du kan velge om du vil bygge en F4U-1A eller en F4U-1D, og de hadde litt ulike cockpithette.) D-versjonen hadde også en forbedret motor, men det vil neppe være synlig at settet bruker de samme delene.  Du kan kun bygge maskinen med utfelt understell (om du ikke velger å drive litt scratchbygging.  Greit for min del siden jeg foretrekker å bygge maskinene mine «på bena».  Byggenstruksjonene er lettleste og fargeanvisningene er holdt i generiske betegnelser. (Så sjekk referansematerialet ditt!)

Det følger med dekaler til to maskiner.

A: F4U-1A fra VF-17, «Big Hog»,  flyet til skvadron leder John Thomas «Tommy» Blackburn.   Ondonga, New Georgia, Solomon Islands, november 1943. (Trefarget hvit-mellomblå-kongeblå)

B: F4U-1D fra VMF-212 (noen kilder sier VMF-913) flyet til kaptein P. C. DeLong. Fillipinene desember 1944. (Ensfarget mørk marineblå)

Jeg kommer til å bygge den første profilen, siden det tross alt er de beryktede «Jolly Rogers», og jeg liker den trefargede kamuflasjen USN brukte på midten av krigen.

En tolking av  Blackburns maskin. (Clavework Graphics)

En tolking av Blackburns maskin. (Clavework Graphics)

Blackburn kalte maskinen sin Big Hog,  siden F4U litt fuint ble omtalt som Hogs (Råner) siden de var vanskelige å håndtere.  (Et annet økenavn var måkevingede enkemakere...)  (Mark Styles)

Blackburn kalte maskinen sin «Big Hog». F4U ble litt ufint omtalt som «Hogs» (råner) siden de var krevende å håndtere. (Et annet økenavn var «Måkevingede enkemakere»…) (Mark Styles)

VF-17 The Jolly Rogers

VF-17 var den andre operative marineskvadronen med Corsairer, og de gjorde suksess på sin første «tour», stasjonert på Solomon-øyene.  Skvadronenes leder, Tommy Blackburn, mente de trengte en passende logo som matchet det nye flyet, og de valgte derfor et piratflagg som ble lakkert på motorhetta.  De hadde stor suksess med det nye flyet.  Fra januar 1943 til may 1944 hadde de 154 bekreftede luftseire, med ytterligere 75 sannsynlige. De mistet ikke et eneste fly de eskorterte i perioden, og produserte ikke mindre enn 13 «ess». Skvadron leder Blackburn fikk mye av æren for at de klarte å levere slike resultat.

Etter krigen fortsatt skvadronen under nytt navn,  først som VF-5B, senere som VF-61, til de ble oppløst i 1959.  Senere gjennomstod  skvadronen da VF-84 som hadde blitt etablert i 1955 som «Vagabonds»,  1. april 1960 fikk  godkjent overtakelsen av «Jolly Rogers» navnet og logoen.  VF-84 parkerte sine F-14 Tomcat fly for siste gang i 1995,  men sjørøverflagget gikk ikke i opplag.

VF-103, som passende nok hadde startet som en F4U-skavdron i 1952, søkte om å arve «Jolly Rogers» franchisen som nå var blitt ledig igjen.  Dermed ble «Sluggers» til «Jolly Rogers» og den klassiske svarte halefinnen med hodeskalle og korslagte knokler, er atter en gang å finne på amerikanske marinefly.

Nå på FA-18F Super Hornets

Nå på FA-18F Super Hornets

Det er derfor passende å bygge flyet som startet det hele, Tommy Blackburns «Big Hog».