H#1:AD – 6 gode grunner til å like 6. mai utgaven av RAW


Man benker seg foran fjernsynet for å se hva RAW har å by på. (WWE)

Man benker seg foran fjernsynet for å se hva RAW har å by på. (WWE)

Vi tar det i kronologisk rekkefølge:

Danserinne Alpha er tilbake.

Pretty woman, da-da-daa-da-da... (WWE)

Pretty woman, da-da-daa-da-da… (WWE)

Jeg skjønner at det sikkert er gode grunner for å rotere litt på hvem Fandango kommer dansende sammen med.  Å bruke en NXT-diva som likevel er med på tur, samtidig som hun får litt erfaring foran et stort live-publikum er sikkert to fluer i en smekk.  Men Johnny Curtis er i beste fall en habil danser,  så han tjener på å ha en proff danserinne som i tillegg spretter ned i spagaten uten problem.  (Noe Summer Rae ikke klarte like elegant.)  Summer er i tillegg knapt nok den 3. beste divaene i NXT, og har ikke noe å bestille på hovedshowene ennå.  Sist men ikke minst, Ms. Alpha har en aura av uoppnåelighet og ubekymret arroganse som kler Fandango perfekt.  Legg merke til hvordan hun overser R-Truth når han kommer til ringen…  Så får vi se om hun får et navn på neste ukes «dance-off».

Oppbyggingen rundt Tungvektstittelen.

Det er sjelden WWE er så effektive når de bygger opp en tittelkamp, men her tenner det på alle sylindre.  Alberto Del Rio, Dolph Ziggler og Jack Swagger har alle etablert et solid fundament og motivasjon for hvordan de opptrer.  Men det har i tillegg deres respektive assosierter. Ricardo Rodriguez, AJ & Big E. og Zeb Colter har alle en gjenkjennelig og utbrodert personlighet.  Dermed blir det mye mer engasjerende å se knivingen frem mot Extreme Rules. Dessuten hjelper det selvsagt at de tre hovedpersonene alle har god kjemi i ringen, og stiler som utfyller hverandre.  Del Rio er teknisk god, Ziggler selger som ingen andre, mens Swagger kan supplere teknikken sin med muskelkraft.

Stigespill (WWE)

Stigespill (WWE)

Når Zeb dekker promobiten for Jack, mens Big E. og AJ sørger for at den regjernede mesteren har et bittelite overtak på papiret, så er det meste duket for det som kan bli kveldens kamp på neste PPV.  Jeg håper egentlig de drar det litt lenger, siden jeg tror alle tre tjener på å få jevnlig 15 minutter eller mer på TV-showene, og burde kunne levere noen solide matcher med ulike stipulasjoner på PPVene.

Sist men ikke minst er det en bra dynamikk med en avskyelig heel i xenofobe Swagger,  en stolt face i aristokratiske Del Rio,  samt Ziggler som teknisk sett er en arrogant juksepave av en heel, men samtidig er avvæpnende likandes. Innerst inne er han jo egentlig ikke er en bad guy, han er bare så fordømt god! (Selv om det noen ganger er greit med litt hjelp for å sikre seg seieren…  Det er ikke juks når du ikke blir tatt, nei?)

The Shield.

Det begynte å bli litt rutine i at de uovervinnelige tre stadig ble matchet mot motstandere som på papiret var bedre enn dem.  Derfor var det forfriskende å se dem hamle opp med Uso-brødrene og Kofi Kingston. De klarte selvsagt å vinne over dem og, men da vet vi i hvert fall at The Shield ikke bare overpresterer når de møter de stor gutta. (Og det er godt å ha Kofi tilbake der han hører hjemme, som en spretten punchingball for de dyktigere wrestlerne.)

Hjernrystelse om 3 - 2 - 1... (WWE)

Hjernrystelse om 3 – 2 – 1… (WWE)

Jeg likte også måte Dean Ambrose vurderte tittelbeltet til Kofi Kingston etter at han hadde sendt ham inn i evigheten…  Om The Shield ikke tar Tag team-tittelen på Freebird-reglen, så kan Roman Reigns og Seth Rollins ta de beltene mens Dean blir US-mester.

Cesaro får være et beist igjen.

Det er tydelig at Antonio Cesaro hadde godt av å miste tittelen til Kofi Kingston.  Jeg vet ikke om det er et tegn på at han har bestått en eller annen prøve fra WWE, men nå er jodlingen lagt på hylla, og han stiller i beret og aviators, og får lov til å være et beist i ringen igjen.  «Nye» Zack Ryder taper akkurat som «gamle» Zack, og det er en stund siden jeg så Cesaro finne frem en Gotch Neutralizer.

Very European Uppercut (WWE)

Very European Uppercut (WWE)

Det blir litt tullete når han etter kampen klager over for fårlig motstand, etter å ha tapt nær sagt alle kampene sine siden påske, men det er vel et godt tegn fra dårlige bookere.  Jeg likte dessuten dobbeltbunnen i utsagnet «I put the W in WWE».  Det kan selvsagt bety W for «World» siden han er sveitser, men ikke glem hva den andre W’en i WWE står for heller…

AJ i ringen.

AJ Lee + Bellaene mot Kaitlyn + Funkadactyls.  (Hva er det med WWE-booking og 3 mot 3 kamper?  Har de fått blod på tann etter suksessen med Shield?)  Jentene fikk denne gangen til og med tid til å lage en historie i ringen.  AJ tok kontroll over Cameron,  herjet med henne etter eget ønske, men var litt for opptatt av å tirre Kaitlyn til å ta seieren.  Cameron klarer å utjevne kampen med litt flaks, og tagger inn Kaitlyn, AJ prøver å tagge ut, men Bellaene skygger banen.

SPEAR! (WWE)

SPEAR! (WWE)

Og det var det!  Kaitlyn har et overtak nå, noe som lover godt for at AJ ender opp med Divatittelen i den nærmeste fremtid.

Det er vanskelig å skjønne hva Bella-tvilingene egentlig ville oppnå ved å selge ut teampartneren sin, men det kan vel være så enkelt som at de ikke egentlig har noe til overs for den lille kruttønna, samtidig som de kan betakke seg for å måtte i ringen mot en irritert Hybrid-diva.

Mark Henry med et lærbelte

Omsider var det nok.  Mark Henry er mer enn lei av Sheamus mobbing og bølling, og ved hjelp av beltet til en av legene så tok han en solid hevn.  Det å se han piske plagånden sin som et rødhåret stebarn var litt som denne videoen som gikk sin rundgang for noen år siden.

Det er ikke lov å mislike et segment som resulterer i at ryggen til Sheamus ender opp med å se slik ut:

Au! (WWE)

Au! (WWE)

Det var det for denne gang, husk å sjekke ut NXT og Smackdown.  (Med spoling forbi RAW-recapene så er det omtrent like lange program nå.)