Kosmorama dag 6: Homsete, knust, lenket, pretensiøst og latinsk


Kosmorama2013 har begynt å gå mot slutten, selv om det er en dag igjen...

Selv om det er en dag igjen er det ikke til å komme fra: Kosmorama2013 har begynt å gå mot slutten…

Kosmorama drar seg mot slutten så i dag var det oppsamlingsdag. Det betød at alle filmene jeg skulle se befant seg i 4. etasje.  Ikke så dumt når de nedre regioner på Nova var full av «vanlige» kinogjengere med småunger og popkorn og dårlig forståelse for at på filmfestival begynner filmene presis og det er ingen setereservering.

Dagen begynte (som vanlig) med en dokumentar. Den tyske tegneserieskaperen Ralf König er kanskje ikke så kjent her på berget, men han vært svært innflytelsesrik innen europeisk tegneseriekunst siden midten av 80-tallet med sin grovkornede portrett av homsekulturen. King of Comics er en klassisk, veldokumentert biografi vi fikk presentert. Mannen elsker å utforske grensene for hva man kan lage tegneserie av, så når Mohammed-karikatur-striden startet opp var han ikke sen om å skifte fokus fra analsex og fisting til hensynsløst harselas over religioner og ikke minst de som utøver dem.  Heldigvis hadde jeg god tid før neste film, siden de slet med lyden i salen, og først et kvarter på overtid kom vi igang.

Tittelen er et ordpill på navnet mitt, men det skjønte du sikkert

«Tittelen er et ordpill på navnet mitt, men det skjønte du sikkert»

Opprinnelig hadde jeg tenkt å se en japansk animasjonsfilm, Katteprinsen, men den byttet jeg ut.  Ikke bare var den dubbet, (noe som er UAKTUELT på filmfestival!) Nei, det var fordi jeg bare måtte få med meg filmen som vant avstemningen som årets publikumsfavoritt på festivalen: Broken. (Sist jeg så tall: 4,66 av 5,00 mulige poeng.)

Ganske utrolig at dette er regidebutten til Rufus Norris!  For dette er rett og slett en fryktelig fin film som er veldig lett å like.  Tim Roth er godt kjent med rollen som alenepappa for ei jente på vei til å bli voksen, han har tross alt samme rolle i TV-serien Lie to me.  Cillian Murphy har også bygget opp en ganske imponerende merittliste på lerrettet,  men både ham og Roth overskygges helt av Eloise Laurence i hovedrollen som Skunk. Jeg tørr vedde på at vi kommer til å se mye mer av henne i fremtiden, om hun bestemmer seg for å satse videre på en skuespillerkarriere.

Emily a.k.a. Skunk

Emily a.k.a. Skunk

I motsetning til flere år tidligere har jeg ikke klart å få rekke over hele Ramaskrik-programmet i år.  Likevel ville jeg få med meg det jeg kunne, så jeg hadde plottet inn Jennifer Chambers Lynchs film Chained. Det var dessverre en skuffelse,  selv når jeg tar høyde for at jeg kom rett fra en utrolig bra film.  Selve ideen,  en seriemorder som holder sønnen av ett av sine ofre som slave/stesønn/lærling er interessant.  Men det skortet på gjennomføringen, og det er ikke skuespillerene sin feil.  En ting er at det henger en klam eim av «laget for TV» over kvaliteten på filmen, jeg kan se gjennom fingrene med lavkost-produksjoner om det har et hjerte og er fiffig laget. Men det er så mange hull i plottet, og  det er unødvendige filmatiske grep.  Plutselig hopper handlingen 8-10 år frem, uten at det avspeiler seg i dialog, eller så mye som en tekstsnutt.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har vært her, og det gjør ikke kinopublikumet heller

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har vært her, og det gjør ikke kinopublikumet heller

Plutselig er bare guttungen gått fra 9 til 17-18 år gammel, mens dialogen og samspillet omtrent ikke endrer seg! «Løsningen» til den unge mannen for å bryte fri gjennomskuet i alle fall jeg med en gang.  (Selv om filmens dårlige evne til å markere tidsforløp et lite øyeblikk fikk meg til å tro jeg hadde tatt feil.) Enda verre er at det klistres å enda en twist på slutten, som er så dårlig at M. Night Shyamalan hadde rødmet av skam.  Nei huff, kommer denne i vanlig kinodistibusjon, styr unna!

 

Det tok heldigvis ikke lang tid å få meg blid igjen.  Art Will Save the World er et herlig portrett av en herlig figur.  Luke Haines, mannen bak Auteurs og diverse mer eksentriske musikkprosjekt er en arrogant, kompromissløs, misantropisk og pretensiøs kunstner som i tillegg er en ekstremt upålitelig forteller. Han krydrer filmen om seg selv med sine egne sarkastiske kommentarer til hele prosessen, såvel som å avkrefte sine egne påstander.  Hva skal man si om en dokumentar der du fem minutter før slutt får vite av en av personene som har blitt intervjuet om ham, at denne personen er en oppkonsturert, og bare spilles av en amatørskuespiller?

So they are making a move about me. I think this might be a bad idea - Åpningssetningen til Luke i filmen.

«So they are making a move about me. I think this might be a bad idea»
Åpningsreplikken til Luke i filmen.

Vi får høre om prosjekt i skjæringspunktet mellom musikk og performance.  Som når han gav ut 50 album, i ett opplag på 1. Solgt direkte fra ham personlig, med garanti om at alle var unike og aldri ville repeteres på noe annet album.  Eller når han fikk ideen å kombinere venstreekstremistisk terrorisme og funk i plateprosjektet Bader Meinhof . Platn ble sendt ut under pesudonym til plateanmeldere med følgeskriv om at plateselskapet så seg nødt til å gjøre det for å unngå brannbomber mot kontorene sine.

Si hva du vil, han er en fantastisk musikker i alle fall. Jeg hadde en gang et eksemplar av CD’n After Murder Park, som forsvant på et sent nach en gang på begynnelsen av 00’tallet.  Takk teknologiens guder for at vi har Wimp i dag!

Jeg hadde en film til igjen på programmet i dag. I samme sal som jeg så dagens første film, og pussig nok var det igjen tekniske problemer, men denne gangen var lyden med, det var bildet som ikke ville dukke opp før Kosmorama-alvene i maskinrommet hadde romstert med tryllestavene sine noen minutter.

Bring Me the Head of the Machine Gun Woman! Dette er cheesy lo-fi film fra Chile.  Latinxplotation! Santiago bor hjemme hos sin kjære mamma der dagene går med til dataspill  når han ikke snurrer plater på klubben til den argentinske gangsteren Che Longana.  Uheldigvis overhører han en samtale mens han sitter på do, og vips har han 24 timer på å fange eller drepe (helst drepe) den fryktede leiemorderen kjent som Maskingeværkvinnen. At hun er mafiabossens ex-kjæreste og Santiago var rimelig betatt i utgangspunktet gjør det ikke enklere.  Det eneste lyspunkt er at han har spilt mye, veldig mye, fryktelig mye dataspill.  Nærmere kommer vi ikke live-action Grand Theft Auto.  Det er skranglete, blodig og riktig festlig.  Sist men ikke minst, etter å ha omtalt 27 filmer hittil kan jeg nå omsider med hånda på hjertet bruke det største klisjeet innen filmanmeldelser: Denne filmen har en sterk kvinneskikkelse!!!

Kallenavnet gav seg liksom selv

Kallenavnet gav seg liksom selv