Kosmorama dag 3: Krigståke, fedre, bildrap, sushi og fatal mobbing


I know you are here to kill me. Shoot, coward, you are only going to kill a man.  ~Che Guevara

«Shoot, coward, you are only going to kill a man.»
~Che Guevara

Nok enn begivenhetsrik dag i kinomørket.

Det startet overskyet: In the fog foregår i Hviterussland under forrige verdenskrig. To partisaner er på vei for å hente en jernbanearbeider, en barndomskamerat av den ene, for en alvorsprat.  Og med alvorsprat mener jeg av typen: Vi skal en tur i skogen, ta med deg spade og kyss din kone «adjø», ikke «på gjensyn». Årsaken er at jernbanearbeideren ble sluppet fri, mens de tre andre på arbeidslaget hans ble hengt, etter et forsøk på sabotasje.  Må ikke det bety at han er en overløper og kollaboratør? Gjennom tilbakeblikk får vi se hvilke valg og veier som har ledet de tre sammen, og hvem, om noen som har holdt sin sti ren.

Dette er typisk treig, seig film i østeuropeisk stil. Det behøver ikke være negativt i det hele tatt, tvert i mot.  Noen ganger er det deilig med en film som lar deg få tid til å tenke underveis, ikke bare etterpå.  Tidskoloritt og detaljepresisjon er upåklagelig. Filmen virker slett ikke for lang, selv om den drar seg over 2 timer. På den andre siden, dette er ikke en film for alle.  Om du håper på action og spenning er det nok mye annet på programmet som passer deg bedre.

Siden jeg hadde et hull i programmet frem til neste planlagte film, bestemte jeg meg for å få med meg den svenske dokumentaren Alla är äldre än jag.  Dette er et arvestykke av en film. Filmskaperen Martin Widerberg bestemmer seg for å fullføre en film hans far, filmregissøren Bo Widerberg  begynte på om sin far igjen: maleren Arvid Widerberg.  For sikkerhets skyld involverer han sin egen sønn, Morris Widerberg, i arbeidet.  Det er sårt og emosjonelt i lange baner,  og moralen er at man kan arve så mangt fra sin far, deriblant trøblete forhold til egne barn (og fedre).  Det var ikke helt en innertier, men jeg ble sittende tiden ut (det er ikke en veldig lang film) og om ikke annet fikk jeg bekreftet min egen læresetning om at det finnes ingen bedre overraskelsesgave enn en levende ape!

It is very lonely sometimes, trying to play God. ~Oliver Wendell Holmes

«It is very lonely sometimes, trying to play God.»
~Oliver Wendell Holmes

Det blir ikke ordentlig filmfestival om du ikke ser minst én fransk-fransk film! Den kvoten dekket jeg med det psykologiske dramaet Trois mondes eller Three worlds som den heter i programmet. Her er det psykologisk drama på høyt nivå.  Den unge kvinnen Juliette ser en illegal innvandrer bli kjørt ned en tidlig morgen. Bilføreren flykter fra åstedet, men ikke før hun får tatt en god titt på ham.  Stikk i strid med egne instinkter begynner hun å nøste opp i saken som den rene Frøken Detektiv,  og finner frem både til kona til offeret, og den ulykkelige sjåføren.  Men hun oppdager også at har du sagt «A» må du si «B». Det er ikke like lett å komme seg ut av spindelvevet som det er å stikke nesen sin inn i andres saker i utgangspunktet.  Jeg synes slutten blir litt uforløst, men alt i alt slett ikke en dum film.

Så var tiden kommet til en film jeg hadde store forhåpninger til: Dead Sushi! Her er det japansk på godt og vondt.  (Mest godt!) Noboru Iguchi leker hemningsløst med alle klisjeer innen japansk skrekkfilm og actionfilm. Akkurat når du tror det ikke kan bli tåpeligere så dumpes enda mer materiell fra manga, anime og kokkekunst ned i absurditetens gryte. Man går ikke av veien for å harselere med japanske porno- (eller skal vi si fetish-?) tradisjoner heller.

I'm not making art, I'm making sushi. ~Masaharu Morimoto

«I’m not making art, I’m making sushi.»
~Masaharu Morimoto

Du vet at en film ikke tar seg selv et fnugg høytidelig når en av rollepersonene utbryter midtveis: «No, this makes no sense anymore!».  Finnes det japansk «grindhouse»?  Ikke vet jeg, men det er cheesy spesialeffekter, overdrevne lydeffekter og filming i softfokus, og jeg er ganske sikker på at en del av scenen er hentet in vertabim fra «seriøse» filmer på 70 og tidlig 80-tall.  Sjelden har jeg ledd så godt på Kosmorama som under denne visningen!  Hva du enn gjør, ikke fornærm en sushikokk!

Så var det tid for en kjapp matbit før kveldens siste film. Den koreanske animasjonsfilmen King of pigs.  Her var det en uannonser forfilm, som kom som en overraskelse.  Jeg aner ikke hva den heter, siden alt stod på koreansk. Historien var en ung enke som steller til gravferd for sin mann, og oppdager at han holdt en elskerinne, som også kommer til gravferden. Helt grei, men det kunne kanskje vært opplyst. (Ikke minst siden det drar tiden på visningen ut med 10-12 minutter, noe som ikke er så gøy for de som eventuelt skulle se filmen som starter 23:oo.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing. ~Edmund Burke

«An insincere and evil friend is more to be feared than a wild beast; a wild beast may wound your body, but an evil friend will wound your mind.»
~Buddha

Selve animasjonsfilmen var veldig bra synes jeg. Tematikken kan minne en del om Jan Guillous roman «Ondskan». Det er et nådeløst og knallhard hierarki i barneskolen de tre hovedpersonene går på.  Når to av de møtes etter 15 år er det naturligvis mimring tilbake om hva som «egentlig» hendte. Det er mange strategier for å takle mobbing, men en som garantert ikke fører noe godt med seg er å skulle omfavne ondskapen, og bli et monster…