Kosmorama dag 2: New Wave, skibbrudd, narkokrig, krigszombie og hypnose.


The Police ved 2 av dem

The Police ved 2 av dem

Det måtte vekkerklokke til for å rekke dagens første kosmoramaopplevelse.  Can’t Stand Loosing You er en typisk musikk-dokumentar som bygger på (og er fortalt av) Andy Summer, gitarist i The Police.  Den virker tilsynelatende riktig så ærlig og troverdig, og Andy har visst ikke falt for fristelsen til å skjønnmale så mye.  Underveis ble det kluss med lyden, så den hang litt etter.  Noe jeg egentlig ikke la særlig mye merke til siden det primært er voice-over. Men som plaster på såret fikk alle i salen en fribillett til Kosmorama.

Siden jeg er Kosmoklubb-medlem  trenger jeg jo ikke den selv (jeg ser jo alle filmer under festivalen «gratis»), så om det er noen som leser dette som har lyst til å slenge seg med på en film under festivalen, send meg en SMS!

Neste film stammet fra Senegal, men det er tydelig at fransk og tysk filmindustri har hatt en finger med i spillet.  The Pirogue var nemlig riktig så lekkert skrudd sammen og produsert.  Filmen følger et skjebnesvangert forsøk på å snike seg inn i det forjettede kontinent: Europa.  Båtflyktning-kammerspill med andre ord.  Moralen er at «frem og tilbake er like langt». Og trodde du at en pirog var en form for baguettlignende bakverk så er det nesten rett,  bakverket er nemlig oppkalt etter disse store åpne langbåtene!

En sjømann elsker havets våg...

En sjømann elsker havets våg…

Siste flm før en utvidet spisepause var kinesiske Drug War.  Innholdet er akkurat det som står på boksen.  En narkobaron  havner i en ulykke etter at speed-fabrikken hans går i lufta, og han må febrilsk forsøke å redde livet ved å samarbeide med den knallharde politikapteinen i anti-narko enheten.  (Det er nemlig nesten garantert dødsstraff for produksjon av over 50 gram amfetamin i Kina, men samarbeider du,  kan du slippe unna med livstidsstraff.) Det er et salig skuespill, der politiagentene må forsøke å lure alle de ulike spillerene i spillet hver for seg. Dette er klassisk Hong-Kong action, men laget i Kina.  Det har noen pussige effekter:  Kina har visse moralske sensurregler som må etterleves,  dessuten er det plenty med merkevareplassering av kinesiske biler, elektronikk og så videre. Uansett en helt grei hardkokt action i den stramme asiatiske stilen.  (Der karikaturene som vanlig lurer like rundt hjørnet.)

Jeg hadde halvannen time frem til neste film, så jeg slo et slag i byen og shoppa litt før jeg møtte opp med Fredrik og Sverre på Krem  for en Kosmopizza.  (25 % rabatt er jo verd å benytte seg av.)

Se, en tigrete T-34!

Se, en tigrete T-34!

Etter pizzapausen ventet den russiske krigsfilmen White Tiger.  Jeg synes den var br, men jeg er sikkert alvorlig inhabil som militaria-fan.  Masse tidsriktige uniformer, utstyr og ikke minst panservogner.  (Men den filmen er oppkalt etter er ikke helt fulltreff.  Ser bra ut forfra, men ellers…) Uansett.  Plottet refererte jeg da jeg skrev om filmene jeg måtte se på årets festival.  Den unge russiske tankeren «Ivan» som skjønner hva tanksene sier,  og kan bruke det i sin kamp mot det tyske panservogsgjenferdet(?) kjent som «Hvit Tiger».  Slutten av filmen er klart svakeste del, men underveis er det mye smell og flammer,  i spedd scenere som ledet mine tanker hen på gode gamle «Haisommer». YMMV.

Avslutningen i dag var komisk nok «Kosmoramas Åpningsfilm», Danny Boyles nyeste film Trance. Eller min 10. film med andre ord.  Heldigvis klarte droget å begrense seg i åpningstalen, så kun 20 minutter på etterskudd kom vi i gang.  (Kosmorama måtte også presentere gjengen bak Prosjektors kortfilm Eldreomsorg.  Forøvrig en festlig, ravnsvart og burlesk skjets av en kortfilm.)

Hvem var egentlig denne Mesmer?

Hvem var egentlig denne «Mesmer»?

Trance var akkurat så forvirrende som en film som handler om hypnose, post-traumatisk hukommelsestap og anspente forhold mellom kriminelle samarbeidspartene skal være.  Dessverre glipper den litt innimellom,  men det er da en dæsj blod&gørr og nakenhet som plaster på såret.  (Og vi får en teori om koblingen intimbarbering og moderne kunst.) Når plottet rulles opp er det ikke mange løse tråder,  selv om noen kanskje ikke er vevd like tett som man skulle ønske.  Ett og annet «Aha, var det det, det betydde!» øyeblikk blir det jo, men uheldigvis er det også noen «overraskelser» du ser komme en mil unna…  Mixed bag of goodies altså.  Noen ny «Inception» er det ikke!