Nytt prosjekt: Flygende tiger, helvetes engel


Airfix har gjort det igjen.

Airfix har gjort det igjen.

Helgen er her, og det er på tide å finne frem et nytt prosjekt til arbeidsbenken.  Jeg holder meg til Airfix, men denne gangen skal vi langt unna Europa.  I stedet til et fly produsert i Amerika, som debuterte for RAF, men i en versjon fløyet av amerikanske frivillige piloter for Kina mot Japan.  For sikkerhets skyld kjent både som Curtiss Hawk 81-A-2, Curtiss P-40B Warhawk og Curtiss Tomahawk Mk IIA. Forvirret?  Neida, det er så enkelt atte!

Flyet

Curtiss-Wright Corporation i Buffalo, New York, utviklet P-40en som en arvtager etter sin P-36 Hawk på slutten av 30-tallet. En liten, lett og ukomplisert maskin som hadde ok bestykning og prestasjoner, men som trivdes best i lav høyde på grunn av den enkel superchargeren. Om det ikke steg spesiellt fort var det en rakett når det kom til stup, så om piloten rotet seg opp i for store problemer hadde han alltid en utvei.

Selv om det ikke var et spesielt glamorøst fly, kunne det bite godt fra seg, og sist men ikke minst: Det var billig! Så US Army Air Corp bestilte ikke mindre enn 524 i en sleng, noe som var en rekord.

Men det var franskmennene som la inn den første bestillingen, og som eksportmodell var den kjent som Curtiss Hawk 82-A-1. Før de fikk de levert hadde onkel Fritz banket på døra, og leveransen ble omdirigert til gode gamle RAF. Det er mulig de gren på nesen av å få levert fly der intrumentene var kalibrert i metriske mål, men de tok den i hvert fall i bruk under navnet Tomahawk Mk.I.

Det er fortsatt en liten håndfull P-40er i flygedyktig stand, som denne E'en i fargene til Aleutian Tigers som fløy fra Alaska

Det er fortsatt en liten håndfull P-40er i flygedyktig stand, som denne E’en i fargene til  de berømte «Aleutian Tigers» som fløy fra Alaska.

Amerikanerne brukte sin egen typebetegnelse P-40. (P’en, er som jeg har vært inne på tidligere, var koden for «Pursuit», altså jagere.) Men siden de og likte navn, ikke bare tall, ble den døpt «Warhawk» for å skille den fra forløperen P-36 Hawk. For å gjøre forvirringen total skiftet britene (og russerne som fikk maskinen i lend-lease-støtte) navnet til «Kittyhawk» fra og med P-40D.(Og startet «Mark-tellingen» fra 1 igjen…) Teknisk sett har det heller aldri funnes en P-40A, siden det var først fra og med B-modellen amerikanerne tok den i bruk i sitt eget luftvåpen.

Denne modellen er en 81-A-2 (siden den er i kinesiske farger), men i praksis identiske med en P-40C. La oss gå over til noe enklere (og jeg sier dette med min mest sarkastiske stemme) American Volunteer Group, AVG.

American Volunteer Group

AVG var en frivillig enhet, utstyrt med amerikansk utstyr og  med amerkinask personell rekruttert fra amerikanske væpnede styrker, som ble opprettet i 1941 for å støtte kinesiske nasjonale styrker mot Japan i den 2. sino-japanske krigen. Med andre ord en form for amerikansk variasjon av den tyske Condor-legionen i den spanske borgerkrigen. De var hjertebarnet til Claire L. Chennault, en pensjonert militærflyger som hadde bodd i Kina siden 1937, og som fikk kommando over enheten.

Maskinene de ble utstyrt med var 100 P-40B opprinnelig på vei til Storbritannia.  RAF ble overtalt til heller å vente på en batch med nyere og mer avanserte fly og dermed var saken klar.  Rooseveldt signerte en hemmelig «executive order» og godkjente den «spesielle luft enheten» i april 1941.

Den eneste enheten som ble utplassert var 1th AVG, kjent som de flygende tigrene.  De var igjen delt inn i 3 squadroner: 1. skvadron: «Adam and Eve», 2. skvadron «Panda Bears» og 3. skvadron «Hell’s Angels». (En av disse skvadronene var bedre enn de andre på å velge kallenavn.)

Modellen

Olders fly

Olders fly

Airfix,  ny støpeform,  trenger jeg egentlig si noe mer?  Du kan lese en utmerked anmeldelse av byggesettet her. Men siden dette er ett basis-sett er det kun en profil å velge mellom:  Fly nr. 68 3. Squadron «Hell’s Angels» 1. American Volunteer Group stasjonert i Kumming, Kina sommeren 1942. Piloten var Flight Leader Charles Herman «Chuck» Older.

Det er en klassisk «look» for P-40 maskinen, med haikjeft, kinesiske rondeller, tigersymbolet til 1. AVG, og helvetesengelen til 3. skvadron.  Kamuflasjen er mørk grønn og lys jordfarget over, og en grånyanse kjent som «Dupont 71-021 under.  Hvordan denne gråfargen egentlig er strides de lærde om. Planen min er å bruke den samme grånyansen som jeg brukte på den finske messerschmitten for en tid tilbake, men å washe med mørkegrått i stedet for mørkeblått.

En annen ting å merke seg er at Curtiss brukte en egenkomponert maling på interiøret,  (all interiørbehandling var i på dennen tiden i utgangspunktet basert på zink-kromat,  og det var rustbeskyttelse, ikke fargenyanse som var viktig.) Så en passe gul-grønn farge skal jeg klare å mikse sammen.  Det er ikke så veldig mye som synes uansett.  Inne i hjulrommet var det nemlig trukket med naturfarget bomullskanvas, så en lys khaki-farge skulle fungere.

Noen kommentarer har påpekt at blåfargen Airfix har valgt er lovelig lys, men jeg tror det kommer til å fungere bra, og jeg gleder meg til å starte på settet!