Nytt prosjekt: Tuskegee Airmen


Airfix vet å lage bra illustasjoner på settene sine

Airfix vet å lage bra illustasjoner på settene sine

Det var vel ikke akkurat vanskelig å gjette at det er Airfix splitter nye P-51D som har funnet veien til arbeidsbordet.  Denne kom i fjor. Det er neppe tilfeldig at profilen de har valgt er fra USAAF 332. Fighter Group, 10o. Fighter Squadron, de berømte «Tuskegee Airmen» eller «Red Tails».  Filmen Red Tails hadde tross alt premiere i januar i fjor.

Tuskegee Airmen

De amerikanske styrkene var rasesegregert under andre verdenskrig.  Og rollen som jagerpilot var av mange ikke ansett som passende for «negroes».  Men likefullt ble 332. Fighter Group og 447. Bombardment Group opprettet for å ta unna de afroamerikanerne som faktisk kom seg gjennom nåløyet.  Bombergruppen ble aldri sendt til krigen i Europa, men 332. FG ble sendt til Italia, der de utstyrt med Curtiss P-40 Warhawk  gjennomført en rekke effektive men uglamorøse oppdrag.

Så ble behovet for dyktige piloter for å eskorterte bombertoktene over Tyskland prekært.  Pilotene som hadde blitt kjent som «Tuskegee airmen» fordi de alle hadde vært gjennom pilotutdannelsen sin ved flybasen i Tuskegee, Alabama.  

De var innom Bell P-39 Airacobra og Republic P-47 Thunderbolt før de sommeren 1944 ble utstyrt med P-51 Mustang. Når 332. FG samtidig innførte ildrøde haler som kjennetegn på flyene ble de fort kjent som «rødhalene».  Ikke uventet var det kun de beste av de beste og mest motiverte pilotene som holdt ut diskriminering og fordommer, så de visste seg snart som uhyggelige påpasselige følgesvenner for bomberflyene, og det var ikke uvanlig at bombergrupper spesifikt ba om å å følge av akkurat denne jagergruppen.

Profilen Airfix har valgt: Flyet til Løytnant Spurgeon Ellington.  Med både pin-up og navnelogo.  Typisk USAAF!

Profilen Airfix har valgt: Flyet til Løytnant Spurgeon Ellington. Med både pin-up og navnelogo. Typisk USAAF!

Segregeringslovene ble opphevet av president Harry S Truman i 1948, og veteranene fra 332. FG ble populære instruktører i ulike deler av de nye USAF. USAs første afroamerikanske 4 stjerners general var en «red tail».

Du kan lese mer om Tuskegee Airmen her.

Eskortejageren

Gunfighter

«Gunfighter»

Ganske tidlig i krigen hadde britene innsett at tapene ved dagtids-bombetokt var for høye, siden rekkevidden til eskortejagere var for kort.  De valgte i stedet å forvirrer tyske radaroperatører ved å sende inn De Havilland Mosquitoer med «chaff»  eller aluminiumsfolie-konfetti.  De samme flyene slapp lysbomber over målene som bomberformasjonen så bare teppebomber uten å sikte for nøye.  Siden Mosquitoen var bygget utelukkende av trevirke hadde den det vi i dag ville kalle «stealth»-egenskaper, og tyske nattjagere hadde stor problemer med å stagge de britiske toktene.

Men når amerikanerne sluttet seg til kampen, valgte de i stedet «presisjonsbombing» på dagtid.  Tanken var at de enorme mengdene maskingevær som struttet fra alle kanter av de stor Boing B-17 Flying Fortress bombeflyene skulle være tilstrekkelig, i formasjonsflyging, til å holde tyske jagerfly fra livet.  Det var en strategi som ikke alltid fungerte i praksis.  Bombeflyene kunne ryke på solide smeller hvis Luftwaffe fikk opp nok fly. Stemningen når eskorten måtte vende om og returnere hjem  mens man selv fortsatte inn over Tyskland var like dyster som den var lystig når man omsider var på hjemveien og ble møtt av en ny eskorte for det siste strekket hjem.

Riktignok hadde man ett fly som hadde lang nok rekkevidde: Lockheed P-38 Lightning.  Men de var dyre å produsere, og derfor fantes det aldri nok av dem, og de to Allison V-1710 motorene var tempramentsfulle og krevde mye vedlikehold.  Men North American Aviation hadde et ess i ermet

P-51D

To restaurerte P-51'er i formasjonsflygning på et amerikansk airshow

To restaurerte P-51’er i formasjonsflygning på et amerikansk airshow

Mustangen var et resultat av NAA som innså at de hadde en uutnyttet produksjonskapasitet.  De ble tilbudt å lisensproduserer Curtiss P-40’er  men svarte at de kunne utvikle et bedre fly på samme tid som det ville ta å lage en produksjonslinje for denne modellen.  Resultatet var P-51.  I begynnelsen var de drevet av de samme V-1710 motorene som Warhawken og Lightningen, men fra om med D-modellen var det Packhards V-1650-7 motor som satt under panseret.  Dette var bygget på lisens fra Rolls Royce og er bedre kjent som Merlin. Jepp,  samme motor som i RAFs Spitfire og Hurricane.

Med dropptanker kunne P-51en holde følge med bomberformasjonen hele veien til Berlin og tilbake, og de senket oddsen for å overleve oppdragene betraktelig for bombermannskapene.

Cockpiten til en P-51C,  D-modellen var mye det samme.  Referansebilder er alltid kjekt å ha, selv om man skal ta restaurerte objekter med en klype salt.

Cockpiten til en P-51C, D-modellen var mye det samme. Referansebilder er alltid kjekt å ha, selv om man skal ta restaurerte objekter med en klype salt.

P’en i modellbetegnelsen til amerikanske jagere stod for «Pursuit», og det var først i 1948 de ble omklassifisert til betegnelsen «Fighter».  Mustangen ble dermed omdøpt til F-51.  De var aktive også etter krigen, og selv om de ble faset ut som jagere under Korea-krigen av nye jetfly, fortsatte de i sekundærroller både i USA og i en lang rekke andre luftforsvar.  De siste ble ikke pensjonert før på 80-tallet! Mange fant veien i private hender,  og de er for eksempel populære i luftrace og som oppvisningsfly.

Av de 16766 P51 flyene som ble produsert er over 200 fortsatt flygedyktig, mens enda fler er bevart på museer eller er under restaurering.

Du kan lese mer om P-51 her.

Byggesettet

Lys grå og mellomfast styrene med utsøkte detaljer

Lys grå og mellomfast styrene med utsøkte detaljer

Typisk moderne Airfix,  med en detaljert cockpit  (selv om sikkerhetsseler glimrer med sitt fravær, så frem med maskeringstapen). Det burde ikke by på noen problemer, og jeg satser på å bygge den med åpen cockpit.

Tynne, minimal ekstra dekalfilm, perfekt i register...

Tynne, minimal ekstra dekalfilm, perfekt i register…

Dekalarket er det Cartograf som står for og det er fulle stensiler. Jeg mistenker at jeg velger å male det røde feltet bak propellen rett og slett for å få samme rødnyanse som på halen.  Det burde bli en fargerik og fin modell!