H#1:AD – 4 grunner til ikke å mislike Royal Rumble 2013


Royal Rumble 2013 (WWE)

Royal Rumble 2013 (WWE)

Det er sikkert mange som tror at jeg nå skal sutre og klage over alle de dårlige avgjørelsene som kom for en dag på årets Royal Rumble.  Men nei,  jeg skal ikke komme med frådende angrep på idiotien i å flytte beltet fra en episk mester som har holdt det gående i 14 måneder over på en barnslig «skuespiller» som har gått 3 kamper på 8 år.  Jeg skal ikke raljere over kommentatorer som febrilt forsøker å fremstille det som om det å vinne Rumble-kampen var den eneste måte John Cena ville kunne delta på Wrestemania.

Jeg skal ikke engang surmule over at divakampen dirtsheetene lovet oss glimret med sitt fravær, eller at WWE plutselig bestemte seg for å plassere hovedkampen midtveis i  showet…  Nei jeg skal være positiv🙂

Ikke kun fordi jeg traff januarsalginnspurten med fynd og klem og sparte borti 3000,- i dag, herreekvipering kan være kostbart.  Nei det er også fordi jeg denne uka ikke får tid til en RAW-artikkel.  I morgen skal jeg faktisk på 100års jubileumet til linjeforeningen min, og så tar jeg mer eller mindre helg (=internettfri).

Selv ikke den akutte mangelen på Jack Swagger og Mark Henry skal få meg i dårlig humør i kveld.  Men hva var det egentlig å glede seg over?

-Honorable mention-

Big E. Langston som backstageintervjuer. Intens, tydelig og sofistisk.  Se og lær Mathews og Striker!

Uncle Sams mester

Smurfer løper ikke fort, så tramp dem ned og tørk dem bort(WWE)

«Smurfer løper ikke fort, så tramp dem ned og tørk dem bort»
(WWE)

Antonio Cesaro har tatt WWE med storm og jobbet seg gjennom stadig større utfordringer som om han var på akkord-betaling.  The Miz er på papiret den største hinderet han har møtt hittil (vi ser da bort i fra intermezzoet med Ryback  som lever i sin egen kontinuitet). Miz er en tidligere WWE-mester med publikumsappell bak sin nye face-gimmick.  Og Antoni valset gjennom ham uten å bli andpusten.  Jeg tror fortsatt at The Miz kan være den som ender med tittelen til slutt, men først skal Cesaro krøste maksimalt ut av ham i ringen.

Ricardo har sett Extreme Rules 2010

DESTINY!! (WWE)

DESTINY!! (WWE)

Dengang slo Cena Batista i en last man standing-kamp ved å tape ham fast til ringposten.  Denne gangen var det Bigshow som ble tapet fast til ringtauet.  Dette var vel egentlig såvidt innenfor 3-års-regelen (den uskrevne regelen i wrestling som sier at storylines og gimmicker kan resirkuleres etter 3 år.)

Men jeg lar det gå av to grunner.  Det ene er det hjertegode i at det er Ricardo Rodriguez som hjelper Alberto Del Rio forsvare tittelen sin, fordi de er venner. Den andre er at mens det er ulogisk at Batista ikke bare kunne røske seg løs (eller bruke hendene)  så var Big Show tapet til et elastisk ringtau, og Del Rio hadde bevisst gått etter den ene armen hans.  (Så den presumptivt var nummen eller for vond å bruke.) Dermed hadde han kun en hånd, og ikke noe fast å sparke seg løs fra.

Så det var en forbedret versjon av finisheren de bruket i 2010, og Fiesta Del Rio ruller vider.  Selvsagt et ekstra pluss i boka for Ricardos uhemmede fanboyism for «The Canadian Alberto Del Rio».  Det er forresten ikke noen dårlig sammenlikning, siden Bret Hart gikk fra å være en cocky heel til å være en cocky face.  Del Rio ble en ny og forbedret mann når han omsider fikk oppfylt sin «skjebne» og erobre tungvektstittelen, men det betyr ikke at han ikke fortsatt er en arrogant jævel som bruker alle de triksene som trengs for å sikre seieren sin…  Sånne face’er er så mye lettere å like enn «Tisj-Bæsj-Promp-Homo» brigaden…

Friskt blod er friskt

Hvordan kontruere et WWE-wrestlernavn: Velg et japansk nærkampsvåpen og en større amerikansk by - kombiner. (WWE)

Hvordan konstruere et WWE-wrestlernavn: Velg et japansk nærkampsvåpen og en større amerikansk by – kombiner. (WWE)

Det var litt overraskende at det var Bo Dallas som ble sparket oppover i systemet.  Men lillebror Rotundo kommer til dekket bord.  Midcard-facene i WWE er enten skadet, opptatt i Tag-team eller Kofi Kingston,  med andre ord er det lite å juble for.  «Dallas» kan dermed få bryne seg på mellomklasse-heelen, og bygge seg opp en personlighet blant all fansen som har vært avskåret fra NXT-sendingene.

Det var også en godt utnyttet Rumble.  Han fikk lov til å holde ut en stund,  uten at han behøvde å gjøre noe spesielt spektakulært,  og det endte med en fiks ferdig feide med Wade Barrett.  Bedre kan man ikke forvente av en debutant. Bare han ikke er like skadeutsatt som bror Bray Wyatt (a.k.a. Husky Harris). Bo har allerede hatt en karrieretruende skade når han splittet en nyre for noen år siden…

Break the walls down!

Liontamer (WWE)

Liontamer™   (WWE)

Uansett hvor mye dritt WWE klarte å spikre sammen i andre halvdel av showen, det betød fint lite når årets store retur var ingen ringere enn Winnipegs store sønn, Rockestjerna himself,  «The best in the world at what he does», Chris Jericho.

Denne gangen hadde han ikke røpet seg på Twitter ved å bekrefte at han ikke skulle delta. Tvert i mot han han flydd under radaren ved ikke å involvere seg, men kun konsentrere seg om musikkarrieren.

Ansiktsuttrykket til Dolph Ziggler når han innså at han måtte åpne showet mot mannen han trodde han hadde fjernet fra wrestling permanent var kostelig.  Det var jo så åpenbart, og ble en fin kamp i kampen.  Dessverre betyr det at Dolphs liste med Bragging Rights krympa, siden han ikke lenger er «mannen som pensjonerte Chris Jericho». Dakars Dolph!  Nei vent, han danser horisontaltango med AJ, stryk det; Til pass for deg Dolph!