Ferdigbygget: Airfix Spitfire PR XIX 1:72


Julegaven

Julegaven

Jeg har en halvveis formulert plan om å prøve å bygge minst to modeller i måneden i 2013,  så ikke før hadde jeg kommet meg nordover før jeg kastet meg over ett av settene jeg fikk til jul.

Valget falt på Airfix nydesignede Spitfire PR XIX.

Flyet

En lett gjenkjennelig silhouette.  Den siste gjenværende Spitfire fra Battle of Britain i flyvedyktig stand, en Mk II. (Wikipedia)

En lett gjenkjennelig silhouette. Den siste gjenværende Spitfire fra Battle of Britain i flyvedyktig stand, en Mk II. (Wikipedia)

Jeg trenger kanskje ikke si så mye om Supermarine Spitfire,  det er vel verdenshistoriens kanskje mest ikoniske jagerfly. Men til glede for de uopplyste.  Den geniale flykonstruktøren Reginal Mitchells  videreutviklet sitt opprinnelige design for et konkurransesjøfly til en interceptor for RAF helt frem til  han døde altfor ung av kreft i 1937. Flyet ble døpt «Spitfire» i den britiske tradisjonen med bokstavalliterasjon mellom produsent og modellmerke.

Flyet gikk inn i historien som Flyet med stor F som vant slaget om Storbritannia i 1940, og satte den første kjeppen i hjulet til den tilsynelatende ustoppelige tyske krgsmaskinen.  Det selv om det var den mer uglamorøse og ikke ullt så teknisk avanserte modellen Hawker Hurricane som stor for brorparten av nedskytningene mens det sto på som verst. Med sin eliptiske vingen og rene linjer var Spitfiren rett og slett vakker.  Tyske jagerpiloter hadde sett rapporter og bilder av britenes nye vidundermaskin, men jagerkommandøren Adolf Galland oppsummerte det enkelt med at mens de tyske Messerschmittene var firkantede og uskjønne maskiner med funskjonallitet i høysete, var britenes Spitfire et flygende kunstverk. Den samme Galland fikk spørsmålet av Luftmarskalt Hermann Göring om hva han ønsket seg av materiell for å sikre en seier i luftslaget så invasjonen kunne løpe av stabelen.  Gallands svarte uten å tenke seg om: «Gib mir ein Geschwader mit Spitfire Reichsmarschall». Det fikk den tyske tykksaken til å mørkne og dra hjem til Tyskland gram i hu.

Selv om det kom nyere og forbedrede maskiner underveis, ble Spit’en hold i produksjon gjennom hele krigen (som eneste britiske jagerfly).  Og også etter krigen, når jetflyene tok mer og mer over var det en rolle for Spitfiren. Maskinen jeg bygger er en ubevæpnet PR, altså «Photo Reconnaissance», modell.  (Og en ganske spesiell en som jeg skal komme tilbake til).

PS915 - en flyvedyktig PR XIX

PS915 – en flyvedyktig PR XIX

... med sloganen til sin mer berømte søster

…med sloganen til sin berømte «søster» PS888

Jeg tror ikke du skal ha mange dråpene teknisk interesse i blodårene før du får kuldegysinger av lyden av en Merlinmotor som fyrer opp.

Produsent og byggesett

Delene

Delene

Airfix ble «vekket til live» av eierselskapet Hornby for noen år tilbake. De satte i gang med å gjenutgi en rekke gamle sett fra 60 og 70-tallet mens de laget nye former for de «klassiske» modellene som hører hjemme i alle samlinger. Det er grunnen til at jeg alltid sjekker sider som Scalemates for å sjekke forhistorien til formene når jeg vurderer sett, siden det har vært en ganske solid utvikling på den tekniske og designmessige fronten de siste 40 årene…

Formene til dette settet ble laget i 2009, og er omtrent alt man kan ønske seg.  Ikke noe flash, ingen utstøtningspunkt eller synkemerker på synlige flater. Deler som passer godt sammen så man slipper putty, og Airfix nye varemerke, solide forsenkede panellinjer. Noen synes de er overdrevne, men jeg liker dem. Særlig siden jeg bruker pensel, ikke airbrush, og bruker washer for å få frem detaljene.

Dekalarket

Dekalarket

Airfix spandere dekaler til to ulike fly i dette settet.  Det ene er en svenskmaskin som er bevart på museum: 31040 «11/60» fra 1 Divisjon, Flottilj 11, basert i Nykøping sommeren 1955.  Ulempen med dette valget er at maskinen er ensfarget PRU-blå,  og svensker jeg har snakket med på ulike forum har påpekt noen feil på dekalene.  (De svenske «3 kronor» skal ha ett tynt svart omriss, og våpenskjoldet til enheten som er malt under cockpiten skal være speilvendt på høyre side, så griffen ser fremover…

Derfor ble det i stedet PS888,  fra 81. skvadron RAF stajonert i Singapore våren 1954.  Dette flyet hadde nemlig æren av å fly det siste operative Spitfire-toktet i RAF, 1. april 1954  fra RAF Seletar. Du kan lese mer om du følger linken til hjemmesiden til skvadronen.

Riktignok var det ett og annet spørsmål som meldte seg.  For det første skulle disse etterkrigsmaskinen ha koden i store bokstaver under vingene, noe det ikke er dekaler til. (På den andre siden er det ingen bilder som definitivt viser at PS888 hadde disse kodene påmalt.)  I tillegg viser noen bilder at spinneren er hvit (eller sky, eller dueegg-blå) men jeg likte effekten av to-tone spinneren, og det kan hende maskinen brukte ulike spinnere. I anledning det siste toktet ble flyet også påmalt sloganene «The Last» under venstre eksosrør-rad.  Jeg vurderte å male denne sloganen på frihånd, men siden det kun skjedde for det absolutt siste toktet droppet jeg det.  (Ombestemmer jeg meg er det lett å tilføye, men da vil jeg male om spinneren og.

Arbeidsbordet,

Arbeidsbordet

Har settet noen svakheter? Vel de klare delene til kameravinduene er ikke helt perfekt. Jeg savnet en dekal til instrumentpanelet, selv om det ikke akkurat er veldig synlig så jeg malte noe på frihånd. (Det holder siden den er bygget «klar til avgang».)  Litt verre er mangelen på stensilering. Men igjen de lærde strides om hvor mange slike disse foto-maskinene hadde.  Stillbart haleror men faste høyderor er for eksempel litt spesielt. Hjulbrønnene til landingsstellet er også fritt for detaljer og spinner/propell er kant i kant med fronten av flyet.  (Hadde jeg tenkt på det hadde jeg lagt inn en tynn skive og fått litt luft der, men på den andre siden så er det ingen fare for at propellen faller av.)

Interiøret.  Man skal ikke slurve selv om ikke feil og slurv vil synes til slutt.

Interiøret. Man skal ikke slurve selv om ikke så mye synes til slutt.

Til slutt et par ord om maling.  Disse flyene var «PRU-blue»  (PRU=PhotoReconnaissanceUnit). Dette er en nyanse som er vanskelig å fastslå nøyaktig hvordan så ut,  siden det var en såkalt bøttemiks: 4 deler kjennemerke-blå til 1 del uspesifisert grå.  For sikkerhets skyld hadde RAF minst 3 ulike grånyanser i bruk.  Det gir litt slingringsrom for oss modellbyggere.

Jeg satset på Citadels nyansen Dark Reaper.  For «Medium Sea Grey»  bruker jeg Cidatels Dawnstone,  mens Waagh Flesh er en ypperlig «Interior Green».  Totone-skjemaet krevde litt omhyggelig maskering før jeg kunne male det. Praktisk nok følger skillet mellom blått og grått en del panellinjer jeg kunne sikte opp maskeringen mot.

Jeg har kanskje nevnt det før men jeg bruker Citadels akrylmaling, siden jeg liker å slippe whitesprit og tynner-lukt. De tørker raskt, er lette å blande og er drøye i bruk. (Nå som de har redesignet lokket igjen!)  Sist men ikke minst, de er enkle å få tak i, Outland på Mercursenteret har et solid utvalg.

Modellen

Det begynner å ligne på noe!

Det begynner å ligne på noe!

Med propellen på plass nærmer vi oss take-off

Med propellen på plass nærmer vi oss take-off

Ferdig malt, og klar for dekaler

Ferdig malt, og klar for dekaler

De to neste bildene er linket til en større versjon, så du kan beundre/kritisere i detalj.

1 Euro som skalamarkør, som vanlig

1 Euro som skalamarkør, som vanlig

Godt fornøyd med resultatet!!

Godt fornøyd med resultatet!!

Neste prosjekt ut tror jeg blir en ny sliter fra andre verdenskrig i etterkrigstjeneste.  Jeg sier ikke mer enn at vi skal østover til den koseligste aksemakten: Suomi!