H#1:AD – RAW 1016 Gamle menn gjør så godt de kan


«Hey guys, can I have my belt back, please? You guys? I still hold it you know, guys?» (WWE)

Først en lite advarsel.  Siden jeg har vært smart nok til å bli deltidsstudent igjen, og det drar seg mot eksamen, så blir det mindre skriverier den nærmeste måneden.  Ikke la oss dvele ved det,  når vi har RAW fra Columbus, Ohio å analysere.

Om man skal trekke ut et enkelt tema fra showet må det være at det ikke akkurat var ungsauene som fikk ansvar for å holde showet flytende!

«Holla! Show’s ironclad contract is nuttin’ compared to MINE!» (WWE)

Gammel mann versjon 1

La oss starte med Teddy Long.  Mannen som på tross av alle hindringer (mangel på talent, en usunn fasinasjon for tag-team matcher, anti-karisma og klessmaken til en 5 åring som har raidet fars klesskap) har holdt koken i 30 år i WWE.

Mens Vickie Guerrero var opptatt med å audioshoppe lydsnutter fra John Cenas mobil og Booker T var opptatt med hva-det-nå-enn-er Smackdown-GMer gjør når det ikke er sending, rappet Teddy en mikrofon og kastet seg ut på scenen så fort det var 4 wrestlere i, elelr rundt, ringen.  «Hole on a minnit playas, we’ve gonna have ouseffs a TAAG-TEAM MATCH, hollaholla!» 

Moralen er av WWE må ansette flere sikkerhetsvakter og øke doseringen av psykofarmaka til GM-assistentene.

Gammel mann versjon 2

WWE måtte finne en måte å la Big Show plage Sheamus, uten at de direkte havnet i håndgemeng mer enn høyst nødvendig.  Ergo rapper man et triks fra 1984: Vi har alltid vært i krig med Eastasia,  og Sheamus og William Regalhar alltid vært perlevenner og hengt sammen som erteris.

Blackpool represent (WWE)

Når det er sagt er det få som egner seg bedre til rollen som gammel hedersmann som av stolthet vil kjempe sine egne kriger, men gaper over for mye. Regal er en mester i ringen, og får selv en squashkamp til å virke betydningsfull.

Så krysser vi fingrene for at kjeven hans gror sammen innen onsdag og NXT-kommentering…  (Oddsen er meget lav.)

Gammel mann versjon 3

Kongen er ikke død, lenge leve kongen osv… (WWE)

Jerry Lawler er tilbake.  Ja det er rørende,  og ja han rører fortsatt besatt å snart han skal prøve å kommentere.  Det gikk ikke et kvarter før han gulpet opp en umorsom og vagt rasistisk kommentar.  Alt er ved det gamle, med andre ord.

Det som har skapt mest oppstuss er måten WWE brukte episoden for å sikre mer heat på CM Punk.  Men for det første må de bruke alle de knepene de kan.  CM Punk er den perfekte healen, men samtidig har han så tydelige anstrøk av Mestopheles at han får publikumsreaksjoner på ren infernalsk coolness. Å ta «æren» for hjerteinfarktet til Lawler passer sånn sett hånd i hanske for ham.

«I’ve killed you once before, don’t make me repeat myself… » (WWE)

Fremfor alt burde vi egentlig ikke være overrasket. WWE og wrestling generelt har en helt egen standard for slik.  Det er en del av gamet at man blander virkelighet og fiksjon uhemmet.  Det er ikke bare WWE som bruker dette.  Når Zema Ion brakk nakken til Jesse Sorensen i TNA ventet man kun til det var mer enn 50 % sannsynlig at Sorenson ville få full førlighet igjen før man spant en storyline på hendelsen.  Det er ikke uten grunn at wrestlere kalles de siste gladiatorer.  For nær sagt alle wrestlere har en skadehistorikk som ville sørget for at en utøver i en hvilken som helst idrett ville lagt opp eller konvertert til bridge.  Poenget er at man vil at publikum aldri skal være helt sikre på hva som er scripted og hva som er ekte.

Hadde det vært en annen ansatt hadde det kanskje vært på grensen, men Jerry identifiserer seg til syvende og sist som wrestler. Kommenteringen er en bigeskjeft.

Gammel mann versjon 4

«Looks like a hobo. Acts like a hobo. Smells like a hobo. Hobo? Hobo!» (WWE)

Mick Foley er en ambulerende saccosekk av godvilje, manglende kroppsdeler og legendarisk wrestlingkarisma.  Men hele greia med ham og Punk har abortert grusomt, nå som CM Punk er byttet ut med Dolph Ziggler og Foley ikke engang skal være deltaker på sitt eget lag. Greit nok at han ikke er i stand til å bumpe noe særlig lenger,  men kjære vene? Når Bret Hart kan tross slag og hjerneskader for en opptreden på Wrestlemania, må han da vel for svarte tåle å stå på ringkampen og ha 30 sekunder i ringen før han blir eliminert av Cody Rhodes eller noe sånn.

Såpeoperaen som aldri. vil. ende.

Misforstå meg rett.  jeg har absolutt ikke noe i mot mer AJpå skjermen. (Selv om jeg blir satt ut av hennes stadig endring i fordeler.  Den ene uka er hun barmfager, så er hun flat som en fjortis og så er hun yppig igjen. Det er mulig hun har satt inn litt ekstrautstyr siden NXT-tiden, men i såfall har hun veldig stramme sports-BHer.  Eller hun bruker rikelig polstring når hun kan slippe unna med det, med andre ord når hun er i sivil…)

«Is this storyline going somewhere, anywhere?» (WWE)

Problemet er at denne storylinen ikke bare har sporet av som et overlastet godstog med ødelagte bremser,  WWE insisterer av en eller annen grunn på å hive på mer køl.  For det første har de selv i selve historien påpekt dem komplett ulogiske i at AJ mister jobben til Vickie Guerrero for kanskje å ha gjport noe Vickie uomtvistelig selv gjorde sist hun var GM.  Dessuten er har det hele kommet til en konklusjon, med AJ oppsagt og Vickie som ny sjef, så det er ingen forståelig grunn til at hun fortsetter å terpe på det.  Med mindre det viser seg at John Cena og AJ tok kink til nye høyder og vi får bildene,  eller det viser seg at Cena egentlig hadde en date med Dolph Ziggler og det var Kaitlyn AJ  besøkte i bare badekåpen, så er dette en tap-tap situasjon…

Uforutsigbar forutsigbarhet

Brad Maddoxburde ikke ha en sjanse mot Ryback.  Dermed ville alle som har fulgt wrestling i mer enn noen måneder, og har hørt navnet Vince Russo,  lukte at han på et eller annet vis ville tuske til seg en seier. Alt lå til rette for det,  selv Paul Heyman som konspiratorisk kom på besøk mens Maddox varmet opp.

Ryback krysser linjen fra rettferdig harme til renskurt drittsekk ca… her (WWE)

Men så kom vi til selve kampen,  og det ble komplett enveiskjøring. Den rebelske dommeren med superstjerne-abisjoner fikk god gammeldags skambank. Det kan være så enkelt som at WWE sender ham til FCW eller noe sånn, og klapper seg selv på ryggen for å ha avverget en umulig booking-situasjon på Hell in a Cell så billig som mulig.

…eller han dukker opp i forbindelse med Paul Heyman før vi aner det, men det er helt greit det og, fyren har utvilsomt talent og høy smerteterskel!

Mer ombooking på stående fot

«This is my war-face» (WWE)

Ut av det blå bestemte WWE seg for at det var noe ambisiøst å booke en diva-triple-treath. Så da ble det #1 contender-match mellom Kaitlyn og Layla.  Svimlende 1 minutt senere var Layla ekspedert til skyggenes dal, og Kaitlyn kunne måle opp Eve. Jeg lukter en kort-kort kamp på Survivor Series, men man vet aldri.  Plutselig bestemmer WWE seg for å satse på Kaitlyn igjen, og gir de nok tid til å skape litt ondt blod man kan spinne videre på.

..og dette har vi ventet på så leeenge

AAAAWESOOOOOME! (WWE)

Miz er face.  Så enkelt er det.  Det har ligget å lurt under overflaten helt siden han kom tilbake, men nå som han tok den ledige plassen på Foleys 6-mannslag så er liksom ikke noe stor tvil.  Helt rett medisin forresten, og upåklagelig gjennomført.

Det er mange måter å gjøre en vending på.  I noen tilfeller skjer det dynamisk, litt som CM Punks opprinnelige face-turn, men veldig ofte er det en spesifikk hendelse som markerer overgangen. Problemet er når det virker litt umotivert, eller medfører massive endringer i personlighet som ikke forklares.  La meg gi noen eksempler.  Big Shows overgang til heel ble grundig forklart, han var lei av å være en vandrende punchline i dårlige vitser, så han ordnet seg en skuddsikker kontrakt. dermed står ingenting i veien for at han gjør hva pokker han vil.  Layla hadde et face-turn rett før hun forsvant ut med skade,  der tanken var at hun hadde innsett hvordan Michelle McCool hadde ledet henne rundt, og hun ba de andre divaene om unnskyldning.

Men de alle beste vendingene er de som er mest meta.  Med andre ord, de der wrestleren selv ikke gjør mine til egentlig å ha endret seg.  De beste eksemplene her er Sheamus som bare skiftet fra å banke opp faceer til å gå løs på Mark Henry,  og Eve Torres, som i egne øyne fortsatt er den beste faceen som finnes kan.  Miz havner i denne kategorien.  Han har alltid i egne øyne bare vært den usedvanlige dyktige naturlige mesteren, som av en eller annen grunn stadig utsettes for urettferdigheter og uflaks av en utakknemlig fanbase.  Så kommer han til å endre seg?  Forhåpentligvis fint lite.

Vi må heller ikke glemme Daniel Bryan som atter en gang visste at han kan forvandle hestepærer til kanelsnurrer.  Hans massive overspill som fornærmet/misunnelig/sjalu tag-teamer, var upåklagelig. Han kunne ikke utstå at Kane ikke bare tagget med Miz, men faktisk gjorde det mye mer sømløst enn når Hell No er i aksjon. Får det betyr at han kan erstattes, noe som faller han tungt for hjertet.

Sluttsummen er at Team Foley er omtrent så dysfunksjonelt som mulig, og det betyr vel at de vinner på Survivor Series.