H#1:AD – 6 ting vi lærte av Smackdown 12.10.12


Mamma Vickie, jeg vil hjem! (WWE)

Jeg fant ut at det trengs litt mer arbeid med artikkelen om diva-rosteren, så i stedet tar vi en gjennomgang av hva vi lærte av ukas Smackdown fra California. Som forventet var det mest fokus på oppbyggingen til kampen mellom Sheamus og Big Show, men det følger egentlig bare læreboka, så jeg dveler ikke ved det.  I stedet, i ingen spesifikk orden, det som faktisk var nytt denne gangen.

Michael Cole har fått fri på tirsdager fredager

Et kommentatorbord som bringer tårer i øynene til alle »Cole-minerne» (WWE)

Eller kanskje han er på Mars sammen med Jack Swagger?  Det var i alle fall uvant å ikke høre ham på kommentar.  John Bradshaw Layfield  er selvsagt fortsatt en fryd å høre på, men det fungerte ikke like godt når det var Josh Mathews han må tilpasse deg.  Jeg antar Josh vokste opp i et barnerom med blymønjing på veggene og dårlig ventilasjon, for hjelpes.  Han fungerer bra som nervøs og fumlete intervjuer som uforvarende(?) fornærmer alle han skal intervjue, men han kan ikke kommentere play-by-play om så livet hans stod på spill.  I stedet er det bare utenomsnakk om de som er i ringen.  Altså ikke like distraherende som Cole i full heel-modus var, der det bare var utenomsnakk om andre storylines. Men det gjør det uansett vanskelig for JBL å kun fylle rollen som heel-ekspertkommentator.  Det hadde vært mye bedre med Scott Stanford eller Matt Stryker som hovedkommentator da.

Hell No har glemt hvordan de vinner singelkamper

At kampen ikke endte med en DQ, eller noe annet vas, var egentlig veldig forfriskende (WWE)

Kvelden så begge tag-team mestrene i singel-kamper.  Det er tydelig at faceturnet til Daniel Bryan nå er fullført etter at han ikke bare kom Kane til unnsetning, men også var prøveklut for Alberto Del Rio.

Om vi tar Kane først, så var det riktignok en seier på DQ, men han var ille ute å kjøre mot Dolph Ziggler.  Det kunne selvsagt ikke bli en ren seier til Dolph.  Tross alt er Kane fortsatt et 7 fot høy mentalt forstyrret pyroman  med potensielt overnaturlige krefter og et rulleblad fullt av tilfeller av vold, tortur og ildspåsettelse. Dolph er en tidligere cheerleader med litt for høy tro på seg selv som selger bedre enn iPhone5.

Etter kampen blandet Matt Stryker seg inn for å få en kommentar, og spiste i kjapp rekkefølge finisherne til de to turtelduene. Selvsagt mens den andre forsøkte å avverge det, siden de begge vet at man egentlig ikke burde banke opp intervjuere og annet WWEpersonale. Det viste at det fortsatt ikke er helt gode å ha med å gjøre, og at de begge to har impulskontrollen til en 3 åring med en plastpose full av sjokolade foran seg.  Dessuten var det atter et eksempel på at Josh og Matt burde byttet plass!

Det som går opp, må komme ned (WWE)

At Bryan jobbet for Alberto Del Rio var litt mer overraskende, men intensjonen er god.  ADR må gjenvinne litt terreng etter en alt for lang feide med Sheamus han gikk tapende ut av.  Bryan krevde at Kane skulle holde seg unna kampen hans, og har dermed ikke helt innsett at sammen står man sterkere.

The Band rocker videre

Jeg synes det er noe sjarmerende med de tre midcarderne som har tatt skjeen i den andre hånda og nå forsøker å bli relevante igjen.  Sånn sett er det egentlig bare bra at Heath Slater, Drew McIntyre og Jinder Mahal er så ulike, fordi de understreker at de er bragt sammen av en felles skjebne.  De oppfyller hver sin stereotype outsider på videregående:  Han som i egen øyne er kul, alle andre har bare ikke innsett det (Slater), han som tilsynelatende har alle forutesetninger for å være en av de kule, men av ukjente grunner aldri blir akseptert og derfor henger med andre tapere i steden (McIntyre), og innvandreren som skjuler frustrasjonen sin over ikke å bli inkludert med et overtøft image (Mahal).  Og de spiller luftgitar.  Luft. Gitar.

Jeg gjentar: LUFTGITAR!!! (WWE)

Helsike heller,  dette kan bli morsomt.

Team CoBro er offisielt

Jeg skvatt til når jeg hørte Josh omtale Santino Marella og Zack Ryder som Team CoBro.  Det er det perfekte cheesy teamnavnet for de to publikumsfavorittene, og har lenge vært brukt på nettet, men WWE har insistert på at de kun er to singelwrestlere som «tilfeldigvis» tagger sammen hele tiden.   La de beholde ulike drakter, men det er kjempelett å mikse sammen musikken deres og slenge på en ny grafikk på Titantronen.  WWWYKI!

MainEvent er virkelig en del av kontinuiteten

Når WWE forrige uke debutterte det nye showet sitt på Ion var pessimistene klare på at dette fort ville ende opp som WWE Superstars 2. Et show med random kamper som egentlig aldri inngikk de sentrale storylinene, og dermed bare ble listefyll.

At Kofi ble brukt som sparringparter for en bråsint kjempe, fikk The MIz som gjestekommentator til å fnise av fryd (WWE)

NXT lider jo av at det tas opp i batcher lang tid i forveien, slik at vi får pussigheter som en vesentlig mer langhåret og face’ete CM Punk plutselig dukker opp.  MainEvent er ferskvare. Ikke bare ble det referert at en «småskadet» Randy Orton jobbet for Big Show,  de har og bestemt seg for å legge Kofi Kingstons kamp mot Miz om sistnevntes Intercontinental-tittel til neste ukes MainEvent. Om de fortsetter med det opplegget tror jeg det kan fungere bra. Selv med 3 timers RAW har bihistoriene ofte en tendens til å få lite tid, så det enten ender med en PPVkamp med litt sviktende oppbygging, eller en alt for kort kamp på RAW eller Smackdown.  Hvis Miz vinner (som jeg tror han gjør) men med urent mel i posen, så åpner det for at Kofi kan kreve en omkamp på HiaC.  Og vips er det etablert et mye bedre grunnlag for den kampen, siden man da kan referer til kampen på MainEvent…

Divaene er fortsatt ikke venner

Heel? Hvem? Jeg? Hahaha, du kan spøke! (WWE)

Aller først må jeg få si at Eve virkelig har tatt ballen og løpt med den.  Det hun holder på med nå er egentlig ganske genialt.  Hun er en overbevisende heel som spiller en virkelig dårlig face. En face som publikum, og noen av motstanderne hennes, ser rett gjennom. Hun har alle faktene, mimikken og klisjeene for en face på plass (hun har tross alt vært face størsteparten av tiden sin i WWE) men samtidig er det et så tydelig dobbeltspill.  Det er litt som når Randy Orton eller CM Punk må være rene babyfacer.  Du ser at de ikke trives med det, og egentlig fungerer bedre som heeler.

Det er bra at Kaitlyn får fortsette som ledd i historien. Jeg digget mustache-toppen hennes, som om vi trenger en unnskylding for å la blikket vandre. Dessuten gir det mer dybde til Laylas rolle at hun kan være fortørnet og sint for måten Eve behandler sine kolleger. At Aksana ble namechecket tyder og på at WWE ikke har gitt henne helt opp. Teorien min er at de fjernet henne fra Antonio Cesaro for å gi henne mer trening. Jeg blir ikke overrasket om hun blir squashet av Eve før HiaC.

Klar for alt (WWE)

Det aller, aller beste er selvsagt scenarioet Eve bragte på banen: At det egentlig er Teddy Long, i blond parykk, som angrep Kaitlyn på NoC!  Tenk på det.  Teddy kan ha lagt en langsiktig plan for både å gjøre Eve upopulær hos de andre utøverne, og i beste fall sørge for at hun mister jobben som Booker Ts assistent.  Ingen vil jo mistenke den udugelige gamle ex-GMen for å ha en finger med i spillet.  Uansett vil uroen svekke Bookers posisjon!  Eve er dermed helt uskylding, hun har bare tatt de muligheten som har bydd seg, og er selvsagt forurettet over å bli mistenkt for angrepet.  Skal vi ta den helt ut, så kan planen til Teddy ha vært å plassere Aksana som erstatter for Kaitlyn, i et siste forsøk på å vinne tilbake sin nå nysingle ex-elskerinne, men Booker T kom han i forkjøpet og ga plassen til Eve, noe som selvsagt ikke gjorde Teddy mildere stemt ovenfor henne!

Hehe,  fantasy-booking er så festlig!

«Trenings-svett» og «Sexy» er ikke lett å kombinere, men Layla gjør et godt forsøk (WWE)