Leselystig 1: 1812 – Napoleons russiske tragedie


Den siste 4 dagenes sengelektyre (Schibsted)

Det er kanskje lett å få inntrykk av at jeg bare leser tegneserier, men det er ganske langt fra sannheten.  Nylig leste jeg ut en bok jeg kjøpte på mammut-salg for 2 år siden. (Ja jeg har en tendens til å kjøpe mer enn jeg rekker å lese… burde være et kjent fenomen for alle bibliofile.)  Så jeg tenkte like godt å lage en form for anmeldelse her.

Boka er Adam Zamoyskis fabelaktige bok «1812 – Napoleons russiske tragedie».  648 sider, utgitt på Schibsted i 2007.  (ISBN: 978-82-516-2331-5.) Først en liten advarsel. Om du liker lette romaner eller får noia når bøkene du leser har en referanseliste på 20 sider og bruker  kildehenvisninger konsekvent gjennom teksten, er dette ikke boka for deg.  Men om du liker populærvitenskapelige fremstilinger av verdenshistorien, noe jeg gjør, er den riktig så underholdende.

For Napoleons eventyr i Russland er virkelig et epos.  Når tapstallene passerer 1 million i en krig ingen av partene egentlig var interessert i å kjempe  vet du at oppseilingen var ganske intrikat. Dessuten er det tett av mildt sagt eksentriske dignitærer på begge siden av kamplinjene.  Dusteforbundets Darwin P Erlandsen sa i sin tid «Si hva De vil om Napoleon, men bake kaker, det kunne han!»  Vel,  det å angripe Russland uten en uttalt plan, formål eller idé om hva man egentlig ønsker å oppnå, er neppe blant hans største suksesser. For Russland har 2 stooore strategiske fordeler:  Det er veldig stort, og om vinteren blir det veldig, veldig kaldt.


Dermed er alt lagt til rette for en episk tragedie, der Murphys lov slår til gang på gang.  det verste er jo selvsagt at det er så rørende åpenbart at kjernen i «Le Grande Armee» kunne valse opp med hvem det skulle være, og var sine motstandere overlegne på nær sagt alle områder… Men på samme tid er leksen den samme som Hitler opplevde snaut 150 år senere.  Du kan sende jordklodens mest teknisk avansert, best trente, best ledede og mest motiverte armé mot Russland, og de vil ikke ha en sjanse.

Med andre ord, det er kanskje ikke direkte kiosk-litteratur. Heldigvis elsker jeg militærhistorie. Det var faktisk opprinnelig det jeg vurderte å studere, inntil jeg innså at det ikke akkurat er noe det er lett å leve av i Norge.  Men i stedet nøyer jeg meg med det våre allierte kaller «hex and chit» wargames (eller strategisimulatorer om du vil), og bøker som denne.

Eneste ulempen er at å lese slik på senga gjerne medfører at mansovner minst 3 timer senere enn planlagt…