Turist i egen by: Carl Johan var en trivelig kar


Jeg har hatt besøk av morsan helga, noe som selvsagt har betydd en runde på IKEA og litt shopping i byen. Men søndagen satte vi av til å leke turister. Erkebispegården, Rustkammeret/hjemmefrontsmuseet, Riksregaliene og selvsagt Nidarosdomen. Vi har jo begge rutinen inne etter assorterte turer til ymse europeiske storbyer.

Nidarosdomen er flott, til å være norsk. (For den når ikke heeelt opp sammeliknet med Il Duomo eller Peterskirken gitt.)

Det jeg likevel bet meg mest merke i var hvilken kjernekar Jean Baptiste Jules Bernadotte, marskalk av Frankrike under Napoleon I, og senere konge av Sverige og Norge. (Som Karl XIV/III Johan respektivt.) For når man er en fransk yrkesmilitær som litt overraskende plutselig får sjansen til å stifte et monarisk dynasti, så kan man like gjerne gjøre det til gangs. Som Napoleon selv sa det: Marskalk Bernadotte er ikke en som nøler når mulighetene byr seg. (Et annet artig poeng var at Bernadotte var en overbevist republikaner i sin ungdom, og derfor hadde tatovert «Død over konger» på kroppen…)

Francois Gerard (1770-1837): Karl XIV Johan (1763-1844) som kronprins . Olje på lerret, utført 1811. (Wikipedia)

Så skulle han da altså krones til Norsk konge. Problemet var at etter Kalmarunion, tusenårsnatten i union med Danmark og generell dårlige tilstander her til lands hadde vi for lengst mistet kongekroner og andre regalier. Så Carl Johan fikk like godt en svensk gullsmed til å lage nye regalier, for sin personlieg regning, til kroningen i 1818. Når den vel var unnagjort donerte han hele sulamitten til Norge, og bestmte at de skulle oppbevares i Nidaros (Trondheim). Det vil si, en del av regaliene var gjenbruk: Det norske rikssverdet er nemlig opprinnelig en gave Jean-Baptiste fikk av keiseren når han ble utnevnt til marskalk i 1804. I 1810 hadde han blitt svensk tronfølger, og havnet dermed på motsatt side av sin gamle keiser, og han var sverdet ved slaget ved Leipzig i 1810, der han var med på å bekjempe Napoleons armeer. (Det er av sine egne man skal ha det, men Nappe tok det ved godt mot, og selv i eksil på St. Helena innrømmet han at han ikke kunne se på sin gamle våpendrager som en foræder.)

Så dermed er det kanskje ikke så upassende at hovedgaten i hovedstaden vår er oppkalt etter en fransk marskalk som litt tilfeldig endte som konge av Sverige, og dermed også av Norge når vi ble overført som krigsbytte fra Danmark etter Napoleonskrigene. Kriger han faktisk hadde deltatt på begge sider av. For uten han hadde vi neppe hatt så fancy kronregalier. Og de kommer til sin rett i den nye utstillingen som ble åpnet i til 100 årsjubileet for den siste kroningen her til lands, i 2006. De er absolutt verdt et besøk enten du bare besøker Trondheim eller bor her.