Sette syndebukken til å passe havresekken


Politiets beredskapstropp (Adressa)

Det mange mediefjes i post-OL rus nå venter på er den mye omtalte rapporten om håndteringen av terroranslaget 22. juli i fjor. Riktignok har de fleste øvrighetspersoner som i praksis kan bli lastet for dårlige forberedelser allerede forlatt stillingene sine. Dermed blir i liten grad et mesterskap i kappgang med og uten ansvar.

Jeg har forståelse for at det for mange pårørende er en viss kartasis at det henges bjeller på diverse katter i politi, regjeringen og embedsverket. Men det å henge ut enkeltindivid som gjorde suboptimale valg i en krisesituasjon er ikke spesielt matnyttig i det lange løp.

Vi burde vel alle være klar over at det er uante mengder inkompetanse i dagens regjeringsapparat og embedsverk, noe som er en naturlig konsekvens av tradisjonen med å basere seg på nepotisme fremfor faglige kvalifikasjoner når ledelse utpekes. Det kommer ikke som en overraskelse av at lite var på stell, at rutiner og utrustning var mangelfull eller at systemer sviktet. Det hadde tvert i mot vært svært oppsiktsvekkende om det ikke hadde skjedd en lang rekke tabber og feil underveis.

Personlig synes jeg det er mest skremmende at man ikke i utgangspunktet hadde gjort konsekvensanalyser av hvilke åpenbare terrormål som finnes i Norge. Turistattraksjoner, idrettsanlegg og kollektivtrafikk er i tillegg til selve maktapparatet ganske naturlig å tenke på, men vi burde ha lært fra tilsvarende situasjoner hos våre allierte at også enhver ansamling av barn og unge er fristende mål for de som vil angripe samfunnet. Det ligger i navnet at terrorister vil spre frykt, og alle foreldre vil skrive under på at er det noe de er redd for så er det at noe skal tilstøte barna deres.

Likefullt så hadde man tydeligvis ingen beredskapsplan for et mulig angrep på Utøya. Jeg håper og tror at man i etterpåklokskapens lys nå har startet arbeidet med å utvikle slike planer, så man kan iverksette disse på kort varsel ved fremtidige anslag.

Så til den andre utviklingen som jeg håper denne rapporten fører til. Jeg tror det må en profesjonalisering av sikkerhetstjenesten og innsatsstyrkene. Vi har sett den positive effekten opprettelsen av Telemark bataljon har hatt for våre muligheter til å bidra på en effektiv måte i FN-aksjoner. Kanskje det er veien å gå også for spesialstyrker her hjemme.

Jeg kom nylig hjem fra Italia, og der har de en interessant inndeling av ordensmakten. Du har for eksempel Polizia Locale som svarer for lokale myndigheter og tar seg av dag-til-dag politioppgaver som å holde ro og orden, trafikkregulering og administrative oppdrag. Så har du Polizia di Stato som tar seg av oppgavene til UP og kriminaletterforskning. Alt som har med smugling og økokrim er det Guardia di Finanzasom er en del av de væpnede styrkene og direkte underlagt departementet for økonomi og finans, som håndterer.

I Italia har du helt sikkert lagt merke til de mørkeblå bilene med røde striper og hvitt tak (Wikipedia)

Sist men ikke minst har de Carabinieri som etter 2000 er organisert som en separat våpengren (sammen med hæren, marinen og luftvåpenet). De er militærpoliti, men har og ansvar for sikring og forsvar av det italienske samfunn ved katastrofer, terroranslag og så videre. I et land der det med rette har vært mistanker om mye korrupsjon også i politiet er de «The Untouchables».

Jeg sier ikke nødvendigvis at vi trenger en like omfattende organisasjon her til lands, men kanskje det er smart å la politiet ta seg av politioppgaver, og heller ha en dedikert enhet som tar seg av sikring og forsvar?