Om antifeminister, politidrap og straffelover fra 1902


Sånn kan resultatet bli om mødre ikke klemmer barna sine i oppveksten (Dagavisen)


Innimellom alle agurknyhetene, så har sommerens største snakkis vært «extremebloggeren» Eivind Berge, og den stadige såpeoperaen omkring hans spredning av edder og galle på internett.

Nå skal jeg i utgangspunktet la meningene til mannen som ga sympatiknullet et ansikt. jeg skal heller ikke rippe opp i det litt triste at han omtales som «blogger» når han i følge artiklene har hatt under 100.000 besøk på siden sin i løpet av fem år.

Det interessante har vært hvordan pressen har vekslet på fokuset i denne saken. Først var det spennende at sulliken ikke hadde gangsyn nok til å unngå å støtte en viss norsk massedrapsmann. Så var det et patologisk hat mot det norske samfunn og i særdeles het den kvinnelige delen av det som fascinerte. (Nesten rart at han ikke for lengst hadde skiftet fil, så ille som jenter tydeligvis er i hans verden.)

Kvinner: Det er skumle greier det!

Men i det siste har fokuset vært høyesteretts vurdering av at det som skrives på internett ikke er offentlig. I hvert fall ikke i juridisk forstand. Lovverket er nemlig fra 1902. Hadde juristene den gang tatt hensyn til internett når de utformet lovteksten da hadde de antagelig blitt brent som hekser og spåmenn.

Nå har det riktignok blitt gjort endringer som skal oppdatere dette lovverket til det nye årtusen. Problemet er at politiets datasystemer er så eldgamle at man ikke har fått gjort endringene. (Hvordan gamle operativsystem legger hinder i veien for å implementere ny lovtekst har ennå ingen kommet med en forklaring på.) Dermed risikerer vi «bloggeren» ikke kan straffes for å oppfordre til politidrap.

Det er naturligvis litt pinlig for Staten at de bruker 10 år fra de vedtar en ny lov til den blir aktivisert, men det som nesten ingen har tatt tak i er spørsmålet om hvor grensen for «trusler» egentlig går i forhold til ytringsfriheten.

For burde det ikke egentlig diskuteres i hvilken grad det er mulig å true en gruppe eller institusjon i vage vendinger, eller om «trusler» i strafferettslig forstand burde forbeholdes utsagn om identifiserbare enkeltindivid. Men akkurat den problemstillingen har visst forsvunnet i all ståheien.