H#1:AD – Over The Limit 2012



Det er på høy tid å få skrevet litt om søndagens Over The Limit fra North Carolina State University. Siden jeg antar at de fleste interesserte nå har fått med seg resultatene skal jeg ikke dvele for mye ved dem, men heller dele mine inntrykk og tanker om bookingen.

La meg først oppsummere på forhånd og si at det var en forbausende bra, om enn veldig forutsigbar PPV, men det var en feilvurdering så sette tøysekampen mellom Cena og Big Johnny Laurinaitis sist.

Men la oss begynne med begynnelsen.

People Power Battle Royal

Alle mann alle (Bilde: WWE)

Om WWE insisterer på å kjøre preshow på Youtube, så er dette måten å gjøre det på. Start opp en kamp, og gå så rett over i selve showet. Battle Royals er gjeren underholdende, og dette var slett ikke et dårlig eksempel. Det hjalp også at det var en håndgripelig premie de kjempet om. Retten til en kamp om en av sekundærtitlene senere på showet. Både Int’Con mester Cody Rhodes og US mester Santino Marella satt ringside.

De siste 5 var Alex Riely, Tyson Kidd, David Otunga, The Miz og Christian. Når så A-Ri og så Kidd blir eliminert, står vi igjen med 3 presumptivt heels. Ganske uvanlig. Først ryker Otunga, før Christian klarer å overliste Miz. Tilsynelatende er det Santinos belte han sikter seg inn på. Det var en kurrant måte å kjapt få etablert Christian etter 8 måneders skadefravær, selv om det var litt spesielt at man valgte å eliminere Kidd før Otunga. Som vi senere oppdaget var det en god grunn til akkurat det.

Ellers fikk vi vite at Kane hadde lått Ryder på preshowet. Så lenge man ikke har noen plan for et nytt Ryderpush hadde det vært lite poeng i å gi Kane et unødvendig tap.

«Why is he doing handstands?» «Because he can!»

swag·ger (swgr) v. swag·gered, swag·ger·ing, swag·gers
1. To walk or conduct oneself with an insolent or arrogant air; strut.
2. To brag; boast.
(Bilde: WWE)

Tag-team tttelkamp mellom CrazyBoom (R-Truth og Kofi Kingston) mot American Perfection (Dolph Ziggler og Jack Swagger.) En absolutt brukbar match, selv om den aldri eksploderte for fullt. Jeg hadde nesten trodd de ville flytte beltene over på Vickie Guerreros klienter. Om WWE planlegger å fortsette å bruke Truth og Kingston som et permanent tag-team bør de finne en mer omforent gimmick, eller i det minste etablere en motivajson for at de fungerer sammen.

Backstage ser vi Eve instruere Tyler Reks og Curt Hawkins (to som på NXT har blitt etablert som Laurinaitis innleide troubleshooters) til å beslaglegge publikumsplakater som er anti-Laurinaitis. David Otunga er der for å påpeke at dette er noe WWE har full rett til å gjøre juridisk. Et lite nikk til de stadige ryktene om at WWE konsekvent beslaglegger plakater de ikke vil ha på TV. Jeg liker at Hawkins og Reks nå har fått en funksjon på TV. De er et bra tag-team, med matchende antrekk og alt, så det hadde vært for dumt om de forsvant i den årlige vårrengjøringen. Begge to har også bevist at de ikke gjør seg bort med en gang de skal delta i backstage-segment.

Knefall

Singel leg Boston crab (Bilde: WWE)

Beth Phoenix skal forsøke å gjenvinne Diva-beltet fra Layla. Hun sikter seg med en gang inn på kneet som holdt Layla på sidelinjen i et år. Typisk heel-strategi. Det var noen spede tilløp til «We want Kharma» rop fra publikum, noe som blir for dumt, og repektløst ovenfor de svært dyktige utøverne i ringen. Kharma kommer tilbake når og hvis hun blir klar. Men alle som vet hvorfor hun har måttet ta en pause fra wrestlingen skjønner at det ikke er noe som kan rushes. I mellomtiden kan vi heller glede oss over divakamper som den vi fikk. Med tid nok til å fortelle en historie i ringen, og to dyktige utøvere som hadde bra timing og kjemi, ble dette kanskje den beste divakampen vi har sett på PPV i år. Det beviser også det mange av oss sier. Problemet med divaene er i langt større grad et bookingproblem enn et talentproblem.

Fatal firveis

Best in the world at what he does! (Bilde: WWE)

Denne kampen holdt hva den lovet og litt til. Sheamus skulle forsvare WHC-beltet mot Randy Orton, Chris Jericho og Alberto Del Rio. Lillian Garcia introdusere alle fire, så Ricardo Rodriguez fikk ikke ruller R’ene i dag. Dårlig omen for meksikaneren? Publikum støttet han i alle fall med taktfaste «Si! Si! Si!» rop.

Kampen fulgte den tradisjonelle formelen der to og to ble satt ut av spill på utsiden av ringen, mens de to i ringen utvekslet grep. Kommentatorene refererte forhistorien til Orton og Jericho (Det var en punt fra Orton som fjernet Jericho fra WWE sist han var her.) Om starten var normal så økte tempoet frenetisk på slutten, med en haug nearfalls. Det var et utrolig tempo, men det var et lite skår i gleden av publikum tydligvis ikke var obs på at Sheamus bruker white noise som finisher, så de var litt trege med å reagere når han omsider hentet hjem seieren ved å pinne Jericho.

I’m The MIz and I’m DAAAAAAANCING

The Miz kommer ut og drar en typisk Miz-promo, om hvor heldige publikum er som får se ham to ganger på en kveld. ( Men han nevner ikke at om han hadde vunnet Battle-royalen, da hadde han hatt TRE kamper i kveld!) Han vil vise motstanderen sin, discodinoen Brodus Clay, hvordan man skal danse. Han har til og med funnet igjen hatten sin fra tagteam-dagene med JoMo, og starter med en tolkning at dansinga fra MJs «Thriller». Men først etter å ha forklart at ingen kids får joine ham i ringen «because sometimes, dreams don’t come through!»

Dance-off’en ble naturligvis vunnet av Funcadactylene til Brodus (Bilde: WWE)

Han blir knust, for n’te gang. Men han klarer i det minste å få noe ut av Brodus, som virkelig har behov for en skikkelig feide. At The Miz nærmest går i et holding pattern i påvente av at han skal starte filmingen av Marine 3 er mer forståelig, men Funkasauren har mistet all oppdrift i de seneste ukene.

«In the darkness, light will take you to the other side. And find me waiting there, you’ll see, if you just close your eyes»

Før kampen til Miz fikk vi et backstagesegment, der Cody Rhodes forklarte Eve hvordan han forstod Christians valg av motstander. Santino Marella bør være overkommelig selv for en ringrusten returnerende veteran. Christian overhører ham, og ombestemmer seg. Han vil ha kamp mot Cody i stedet.

Det er ingentin som heter »komme tilbake og starte forsiktig» i WWE (Bilde: WWE)

Det sier seg selv hvordan dette skal gå. Cody’s andre mesterskap blir mer kortvarig enn det første. Christian har hatt tidenes minst motiverte face-turn. WWE trengte sårt noen troverdige face’er mem litt mer begrunnelse hadde vært på sin plass kanskje. Forhåpentligvis betyr dette at Cody fortsetter feiden han så smått har startet med Marella.

«This is awesome!»

Sub-mission impossible (Bilde: WWE)

Overskriften sier vel det meste. CM Punk mot Daniel Bryan var kvalitetswrestling etter læreboka. Det var psykologi, innovative grep, raske vendinger, nearfalls og ikke minst, en avslutting som åpnet for at Bryan skal kunne hevde at han er den moralske vinneren og kreve omkamp. WWE var smarte nok til å holde AJ unna kampen, hun nøyde seg med å ønske Punk lykke til backstage. Dessuten fikk de to ringerevene rikelig med tid, så det kunne bruke alle triksene i boka og litt til. Og selvsagt er det helt rett å beholde WWE-tittelen på Punk en stund til. Det trengs faktisk ikke noe tittelbytte for å holde denne feiden i gang en stund videre, og da er det ikke noen grunn til å dele opp regjeringstiden hans.

Men Punks seier betyr også at for første gang på svært lenge er absolutt alle titler holdt av facene i selskapet.

Feed him please?

Du vet hvor irriterende det er når du tråkker i noe ekkelt på fortauet? (Bilde: WWE)


Tid for den sedvanlige Ryback-squashmatchen. Denne gangen er det Hunico Camacho som skal få lufta seg. (Og ja det var Lillian Garcia som ikke hadde oversikt over hvem som skulle gå matchen av de to latinoloverboyene. Det er selvsagt en viss underholdning i å se Ryback herje rundt som en haxxet spillfigur, med de underlige mannerismene i ringen han har lagt seg til. Men vi trenger progresjon!

Permanent Gm betyr permanent

Jeg vet at John Cena alltid brukes sist på cardet. Men når det er en ren tøysekamp, vel da fungerer det ikke like bra. John Lauriniatis var et syn i trimdress. Og joda det var selvsagt en viss glede i å se Cena herje med ham. For ikke å snakke om når han plasserte en svimete JL i kommentatorsetet, selv immiterte Cole og spurte Laurinaitis «Booker» om noe og fikk «Five time…five time…» som svar. Det underbygger nok ikke Cenas submission-finish at en 46 år gammel «suit» kan overleve den i 2 ganger 10 sekunder.

Arbeidsmiljøloven har da noen paragrafer om det her? (Bilde: WWE)

Men problemet her var at nær sagt alle hadde lukta lunta. Så når Big Show kom slepende med Laurinaitis etter at han hadde rømt visste vi hvor det var. Han røffer opp JL, overlevere han til Cena, og når Cena gjør seg klar for å AAe ham til helvete og hjem: WMD. Cena skal ha for å selge knyttneven som han skulle og ligge pal resten av sendingen. Men det er så fryktelig mange hull i logikken. Selv om Laurinaitis hadde en muntlig avtale med Show, så var det risikabelt å vente så lenge med å gjennomføre planen. Eller var det der og da han overbeviste Show? Og hva mer kunne han love, enn hva Show kunne forvente fra en ny GM? Jaja, Cena fikk juling, og det er alltid positivt. Det er dessuten mye bra som kan komme ut av historien om Laurinaitis fortsatt. Sist men ikke minst, Show er mye bedre som bitter heel enn som goofy face.

Oppsummert

Som sagt var det en bra PPV, selv om jeg nok ville endret litt på kampoppsettet for maksimal effekt. Det var kun ett tittelbelte som skiftet eier, så nå er open season for heeler som er på titteljakt. Det kan love godt foran sommerens feider.

Det kommer en artikkel om mandagens RAW ganske så snart, og da vil jeg se videre på resultatene av Over The Limit.