Tegnet magi 5: DMZ – On The Ground


Vi er nok mange som en gang hatt en drøm om å være reportere «i skuddlinjen». Journalister med ansvar for å få frem sannheten, under umulige forhold. Vil husker vel alle livesendingene fra hotelltakene i Bagdag fra den første gulfkrigen. Likevel er det langt oftere eventyrere som dobbeltknekker som journalister, personer som Tintin og Franka som spiller hovedrollen.

Men denne gangen skal jeg ta for meg det som kanskje er den beste fremstillingen av krigsjournalistikk som finnes i serieformat.

DMZ – On The Ground

Av Brian Wood og Riccardo Burchielli. Vertigo ISBN13: 9780857680648 Utgitt 2006
WikipediaKjøpt for 76,- hos adlibris.

DMZ, (forkortelse for «demilitarisert sone», foregår i en ikke alt for fjern fremtid, under den 2. amerikanske borgerkrigen. Manhattan har blitt redusert til et ingenmannsland, med Det føderale USA på den ene siden og «De frie statene» på den andre. Bykjernen har offisielt blitt evakuert, men en del innbyggere har blitt værende. bokstavelig talt mellom barken og veden. Inn i denne heksegryten skal journalistlærlingen Matty Roth, som assistent for Viktor Fergueson, stjernereportert for Liberty 5 News.

Naturligvis går landingen til helvete, og Matty finner seg selv strandet i en fremmed verden. Men du kan komme langt med et pressepass, og han bestemmer seg for å ta ansvar og levere reportasjer ut, om et samfunn omverden enten ikke kjenner eller bryr seg om. Det er altså ikke en post-apocalyptisk verden, snarere slippes vi in medias res.

Serien ble skapt når Wood så noen skisser og arbeidseksempler på italienske Burichellis arbeid på kontoret til redaktør Will Dennis i Vertigo. Han likte stilen, og tok kontakt. Resten er som de sier «historie». DMZ fikk en strålende mottagelse, og de tilsammen 60 bladene de laget samles i tilsammen 12 TPB’er.

Serien bruker mye lys og skygge, og er ganske amerikansk i stilen. Dette er omtrent så langt unna ligne claire du kommer. Fargebruken er dempen, med mye jordfarger og desaturerte nyanser. Det gir en litt skitten, men samtidig realistisk effekt. Dette er en serie du ser fint kunne fungert i svart hvitt. Jeg vet ikke hvilke erfaring Burichelli har i så måte, men det er i alle fall en stil jeg synes kler serien.

På sikt regner jeg med å samle alle 12 albumene, det er noe egent med serier som blir avsluttet på den måten. Bok 11. kom i handelen for en måned siden, så det er litt å ta igjen.

Om du liker litt «voksnere» konsept enn superhelter eller satireserier, samtidig som du ikke er så glad i eurostilen, så kan det lønne seg å sjekke ut DMZ.

«The real question is, will the network accept what I send them? Or will they just call in another airstrike? I’m betting they think like a corperation and think of the money they can make. I’m basically giving the exclusive, free content, right? As far as I know, I’m the only active journalist in the city right now… They gotta air the stories.« Matty Roth