Tegnet magi 2: Neonomicon


Denne gangen skal jeg skrive litt om hva som skjer når du kobler tegneserielegenden Alan Moore med horror-forfatter par excellence H.P. Lovecraft.

Neonomicon

Av Alan Moore og Jacen Burrows. Avatar Press ISBN13:9781592911301 Utgitt 2010 (2011)
WikipediaKjøpt for 110,- hos adlibris.

Alan Moore skulle ikke trenge noen introduksjon, men la oss bare si «V for Vendetta» og «Watchmen». Howard Phillips Lovecraft burde også være et velkjent navn for alle som har vært borti fantastisk prosa. Resultatet når man blander de to? En svært lesverdig affære. Moore innrømmer at han tok oppdraget fra Avatar press fordi han trengte pengene etter å ha brutt med DC etter Watchmen-filmen. Men bare fordi du gjøre noe for pengene betyr ikke at det er et venstrehåndsarbeid (unnskyld til alle kjevhendte). Moore ville for det første oppdatere settingen vekk fra 1920-30 tallet og i tillegg bringe tilbake en del elementer som han følte Lovecraft og hans samtidige sensurererte bort. Som Moore sier: «Lovecraft was sexually squeamish; would only talk of ‘certain nameless rituals.’ Or he’d use some euphemism: ‘blasphemous rites.’ It was pretty obvious, given that a lot of his stories detailed the inhuman offspring of these ‘blasphemous rituals’ that sex was probably involved somewhere along the line. But that never used to feature in Lovecraft’s stories, except as a kind of suggested undercurrent. So I thought, let’s put all of the unpleasant racial stuff back in, let’s put sex back in. Let’s come up with some genuinely ‘nameless rituals’: let’s give them a name.»

Grunnhistorien er enkel, to FBI-agenter etterforsker en serie ritualdrap, som pussig nok har vært begått av en rekke ulike personer uten noen tilsynelatende kjenneskap til hverandre. Og den siste drapsmannen var agenten som hadde saken før dem. De snubler inn i et spindelvev av rockeklubber, narkolangere og swingersklubber, som alt knyttes sammen av Cthulhu mythoset.

Lovecraft var en aseksuell forfatter, men samtidig er bøkene hans breddfulle av seksuell symbolikk som enten var bevisst eller ubevisst. (Min personlige oppfatting er aat det ikke er like ubevisst som mange tror). Uansett gir det rikelige vestmuligheter for Moore som gjerne lar seksualitetens skyggesider skille viktige roller i historiene han skriver. Burrows illustrasjoner er fotorealistiske og rene, med dempede fargetoner og en stram stil, noe som kler historien godt. Dette er en serie som absolutt krever en viss kjennskap til Lovecraft og hans forfatterskap for å gi fullt utbytte. Samtidig behandler den inspirasjonsmaterialet med den samme respekten som mange av Lovecrafts egne disipler. Dette er absolutt en verdig arvtager til pulpromanene og serienovellene fra 20’tallet. Og som en hver god Cthulhu-mythos historie, har den en tvetydig og foruroligende åpen slutt.

Boka vant «Graphic Novel» kategorien ved årets Bram Stoker Awards i mars.

Absolutt verdt å plukke opp om du liker Lovecraft, Moore eller bare en god paranormal historie med seksuelle over- og undertoner.