H#1:AD Spesial – Resultat og kommentarer Extreme Rules 2012



Fjorårets beste PPV var uten tvil Money In The Bank fra Chicago, Illinois. Publikum der er høylytt, kunnskapsrike og relativt oppegående. Det var altså neppe tilfeldig at WWE returnerte i år med en PPV med Lesnar vs. Cena som main event, og Chicagos egen CM Punk i et tittelforsvar. Kunne byen leve opp til ryktet som en wrestlinghovedstad? Ville reglene være ekstreme i år igjen? Ville Daniel Bryan igjen bli squashet av en rabiat ire? Det er på tide å finne ut! Som vanlig styrer jeg unna play-by-play så langt jeg kan, og konsentrer meg om tanker og kommentarer om kampene. Vi er i et utsolgt Allstate Arena i Chicago og det er tid for Extreme Rules 2012.

The internetz are made of (you)tubes

WWE har lært av MMA, og satset på et forshow, sendt på WWE.com og Youtube. I løpet av kort tid har de faktisk blitt en av de 10 største samarbeidspartnerene til videotjenesten. Ikke verst bare det. Forshowet er stort sett video-sammendrag og hyping, men denne gangen var det også to momenter som var relevante for resten av showet. Først og fremst skulle US-tittelen forsvares. Regjerende mester Santino Marella skulle møte The Miz. Hvorfor akkurat Clevelands store sønn hadde fått denne tittelkampen ble egentlig aldri forklart. Var det fordi han vant GM-kampen for John Laurinaitis? Det hadde ikke skadet om det hadde nevnt en eller annen god grunn. Det er egentlig symptomatisk for den scizofrene holdningen WWE har til The Miz. På den ene siden har han ikke taper han oftere enn han vinner, og selv om han plutselig bookes sterkt, holder det aldri helt inn. På den andre siden lar de han heller aldri falle helt ned i skyggedalen, begynner han å bli for irrelevant får han plutselig plass i førersetet igjen en uke eller to. Denne uken ble det dessuten klart at han skal spille hovedrollen i WWEs nyeste spillefilm, The Marine 3. En rolle opprinnelig tiltenkt Randy Orton, men da satte tidligere Marines han hadde tjenestegjort sammen med seg på bakbena. De skulle ha seg frabedt at en som ble kastet ut av korpset, og var gjenganger i kakebua skulle spille en heltemodig marine på film, selv en direkte til DVD-film som ingen kommer til å se.

Smil, vi er på Youtube! (Bilde: WWE)

Selve kampen var en kjedelig TV-kamp som varte snaue fire minutter, og der The Miz ble drept av hånddukka til Santino. Hvorfor i alle dager ikke gi dem 7-8 minutter og mulighet til å skape en skikkelig kamp? Jeg er sikker på at det hadde holdt med bare 2 videoer med Bork Laser som diskutere den mulige inkontinensen til Hustle-Loyalty-Respect.

Det andre relevante segmentet var når Teddy «Karrieren min er et større vrak enn jeepen til Buff Bagwell» Long spant rulletthjulet som skulle avgjøre stipulasjonen for kampen mellom Cody Rhodes og Big Show: Tables match! Fun fact: På T-skjortene de solgte på showet var kampen omtalt som «Cody’s choice: Tables match». Noe som tyder på en litt omskrivning i perioden siden de gikk i trykken for en uke eller to siden. Creative innså vel at det overhodet ikke fantes noen plausibel forklaring på hvorfor Cody skulle valgt en tables-match mot en 7 fot høy, 250 kilo tung koloss…

Er vi ferdig nå? Takk!

Første kamp ut var Kane mot Randy Orton. På tide å avslutte denne feiden mens det fortsatt er slektninger igjen på hver side. Det hadde ikke tatt seg ut om Orton plutselig hadde gått etter Undertaker som hevn for at Kane spiste asken etter bestefaren hans eller noe sånn…

White men can't dance (Bilde: WWE)

Det var en Falls count anywhere match, som pussig nok ble avgjort i midten av ringen. Og det var Randy som trakk det lengste strådet, etter en RKO såklart. Før det hadde de vært vennlige nok til å ta oss med på en sightseeing backstage. Det gav oss to minneverdige spoter. Det ene, uplanlagte, var når kameramannen snublet og falt baklengst gjennom en døråpning. Det andre var når Zack Ryder spastisk angrep Kane, som overhodet ikke solgte det. Det var som å se en krakilsk treåring angripe en voksdukke. Bevares, en skapelig åpning som satte tonen.

Det er en grunn til at dinoene døde ut

Fuck, det lover ikke godt når andre kamp ut er en overraskelseskamp. Det positive er at det involverer Dolph Ziggler. Det negative er at han jobber for en bælfeit skribleblokk av ubestemmelig etnisk opprinnelse, men en dverg på slep.

''Scheeeeeeee'' kommer ikke spesielt høyt på lista over minneverdige catchphrases... (Bilde: WWE)

Kan ikke noen snart innse at den beste måten å slå Brodus Clay på er ved å vente backstage til han har danset på seg hjerteflimmer? Misforstå meg rett. Jeg synes funkasauren og funkadactylene hans kan være underholdende i små doser, men han trenger progresjon snart.

Ooops!

Big Show har rappa greia til Rey Mysterio der han hilser på kidsa og deler ut strikkelua si til en eller annen smårolling, på vei inn til ringen. Det kler Rey, siden han ikke er større enn at han kan se ansikt til ansikt med ungene uten å bøye seg. Det ser mer ut som en gorilla som snuser på en surikatt når det er Big Show som gjør det. (Bare vent til Rey har sonet ferdig de to månedene for amfetamin, show, da kommer han grusomt tilbake, om han så må gjøre det i en rullestol.)

Cody Rhodes står ovenfor en monumental oppgave for å vinne tilbake Intercontinental-tittelen sin. Heldigvis er Big Show en kløne, en 250 kilo tung kløne. Så før det var gått 5 minutter hadde han klart å tape kampen nesten helt på egenhånd. Cody sparket til ham når han skulle singe benet over tauene etter en spot på utsiden, han har et steg bakover og tråkker rett gjennom et av bordene ringside. WoooHooo It’s only smoke and mirrors! Siden Big Show som kjent er en hjerteløs drittsekk, kan han ikke la ham feire i fred. Neida, han kaster den nye mesteren først gjennom ett bord, og så fra ringen og gjennom et bord på utsiden, i en ganske syk spot.

Dårlig taper! (Bilde: WWE)

Ikke minst siden Cody må vende seg 180 grader rundt sin egen akse for å lande (relativt) trygt. Stor kudos til fansen som jubler for Cody når han tappert stavrer seg ut uten hjelp etter å ha fått tilbake pusten.

22 minutter og 37 sekunder

Overskriften sier sitt, det var så mye lenger tid Sheamus og Daniel Bryan fikk nå enn på Wrestlemania. Og gudbedre for en kamp de leverte. Historien var enkel nok. Daniel Bryan brukte teknikk, Sheamus kraft, og det var mer eller mindre jevngode, og kontret stadig hverandre. Sheamus dro til og med til med en Texas Cloverleaf, hvorfor ikke, han kunne trenge et submissiongrep i arsenalet. Bryans strategi ble klar, når han bevisst forsatte å sparke løs på Sheamus i tauene og den første av tre kampen ble dømt DQ-seier til den regjerende World Heavyweight-mesteren.

Kanskje ikke akkurat det Adolf Dassler hadde sett for seg at skoene hans skulle brukes til når han stiftet selskapet i 1948 (Bilde: WWE)

Neste seier kom ganske raskt etter, når han låste inn en Yes-lock på en redusert dubliner. Sheamus tappet ikke, men ble dømt bevisstløs. Så var det siste kamp. Som jeg hadde spådd var det den keltiske krigeren som klarte å trekke et Brogue kick opp av den proverbiale hatten, og Bryan gikk i bakken som ett lass bedervet tofu. 1-2-3 og takk for i kveld. Det var en fantastisk kamp,som publikum spiste med hud og hår. De to viste hvorfor de er rødglødende om dagen, og til syvende og sist var det fornuftig å beholde beltet på Sheamus. Som vi skal se på RAW, kommer ikke Bryan til å havne i bakleksa med det første.

2>1

Siden det stod to nobodies i ringen var det å penbart at det var en ny overraskelseskamp på lur. De to het Aaron Relic og Jay Hatton, og de satte sin litt i enkel matematikk: 2 er mer enn 1. Uheldigvis har ikke Ryback hørt om matematikk, jeg vet ikke engang om han har et begrep om hvordan tall virker.

Engangs-wrestlere. Kan kastes når de går i stykker. (Bilde: WWE)

Backstage var det Khali og Santino Marella som hadde æren av å følge med på kampen. (Eventuelt prøvde Marella å forklare for Khali at menneskene på skjermen ikke befant seg inne i TVn, vanskelig å si for sikkert.)

Welcome home

Improvisasjon, alltid en nøkkel til suksess! (Bilde: WWE)

Chicago Street Fight for WWE-tittelen. CM Punk og Chris Jericho hadde kledd seg for anledningen, i jeans og (for Punks vedkommende) en stund også i T-skjorter. Som forventet ble det et fyrverkeri av en kamp, om mulig enda bedre enn kampen de hadde i Miami for en måned siden. Vi fikk se brannslukkingsapparat, kendopinner, ølbokser, et helt vanvittig spot der Punk tar en Diving elbow drop fra topprepet ned på Jericho som ligger på det spanske kommentatorbordet.

Adiós mesa de locutor español (GIF fra With Leather)

Publikum hadde alt etter den første, inn i ringen, dratt i gang en «Randy Savage» chant. De klarte sømløst å dekke over eventuell uregelmessigheter og småmisser, og begge er svært dyktige historiefortellere i ringen. Selvsagt var det nok av plundershots pluss en ganske snasen «chairbreaker» (Codebreaker, med stålstol). Til slutt teaset Jericho en GTS på Punk. Han fulgte tydligvis ikke med på Cenas kamp på wrestlemania, det å prøve å avslutte en kamp med mostanderenens finisher funker ikke. Punk reversere inn i en slingshot inn i en strekkfisk Jericho tidligere i kampen hadde fjernet polstringen på, og følger opp med sin egen GTS. Seier etter over 25 minutter med femstjerners wrestling, og Punk kan juble sammen med fans og familie!

Bait and switch

Backstage kunne Eve fortelle Beth Phoenix at hun ikke er medisinsk klarert, så det blir ikke noe kamp på henne. Glamazonen tar det med fatning og lover å ta tilbake tittelen så fort hun er frisk. Bella-tvillingene, som dessverre har byttet ut de magnifike aluminiumsfoliedraktene sine med S&M-bikinier, jubler og gjør seg klar for å se hva Chicagos uteliv har å by på for to pene piker i sin beste alder med manglende seksuelle sperrer. Eve påpeker at de har annonsert en divatittelkamp og det skal publikum få. Du kan se at Bellaene visualiserer 200 kilo aggresiv negresse og straks angrer på alle dead-baby vitser de noensinne har ledd av, men Eve beroliger dem med at det ikke er Kharma som er overraskelsesmotstanderen. (Og du kan høre et kollektivt sukk fra en million IWC-fans.)

Yup, kommer til å savne dem... (Bilde: WWE)

Det er i stedet Layla El (Divaer har ikke etternavn i WWE om de ikke insisterer på det)! Ett år etter at hun pensjonerte Michelle McCool på Extreme Rules 2011, men ødela kneet i prosessen, er hun tilbake. Det er virkelig gledelig, for WWE renner ikke akkurat over av dyktige divaer som har hjertet i bransjen. Hvor mange andre på rosteren hadde brukt ett år på å trene seg opp igjen for å returnere til bransjen? Ikke mer enn halvparten, og da er vi generøse! Og selvsagt klarer hun brasene, selv med kneskinne,(pyntet med swarowski-krystaller.)

...men ikke så mye! (Bilde: WWE)

Tvillingene forsøker seg på Twin Magic, men Layla parere det elegant ved bare å ta en brutal neck breaker på den ferske tvillingen. Tross alt blir de ikke mye bedre av å skifte plass, så med mindre motstanderen en ekstremt sliten eller blir lurt, så skulle det ikke ha så mye å si. Publikum sutrer litt, de ønsket seg Kharma. Bortskjemte nisser! Ryktene vil ha det til at Kharma var backstage, men WWE er antagelig ennå ikke overbevist om at hun er klar etter den personlige tragedien i vinter. Da er det like greit å avvente, til de vet at hun takler fokuset.

Here comes the Pain

Vi var kommet frem til plommen i egget, rosinen i pølsa, selve main eventen. Extreme Rules matchen mellom Brock Lesnar og John Cena. Publikum var alt i gang med Let’s Go Cena / Cena Suck! Cena stilte i vanlig antrekk, men hadde med seg lenke&hengelås halskjedet sitt. Brock var i sitt sedvanlige, sponsorbefengte MMA-antrekk + wrestlingstøvler.

I praksis er det ingen regler i en slik kamp, alt er lov. Heldigvis bestemte WWE seg for å la PG være PG for en kveld: Det gikk ganske nøyaktig 30 sekunder før Cena begynte å blø etter et knallhardt albuestøt til hodet. Helt sikkert planlagt, siden det er lett å lage kutt på den måten uten å måtte ty til barberblader eller lignende. Charles Robinson fant frem latexhanskene, mens legene to ganger var innom med håndklær og blodstift i et forsøk på å stoppe hemoglobinene i å rømme fra hodet til John.

''Hassle, locality and defect, or something... gah! You can't B me Bork!''(Screencap)

Ikke at de hadde noen stor suksess. Brock går lei av å hamre løs på en liggende Cena, og å knegå ribbena hans med knærne, så han tvinner kjettingen Cena var høflig nok til å ta med til ringen rundt anklene på John og henger ham opp som en levende punchingbag på ringposten. Underveis har de også klart å svimeslå dommeren som var litt for treg med å flytte seg ut av løpebanen. Slik hører med!

Lesnar svetter som en gris, Cena blør som en sil, og når Brock kontrer en AA med en F5 får vi en ny herlig gammeldags ref-bump. Cena er pinned, men dommeren er i drømmeland, og innen en ny dommer (John Cone) kommer løpende har Cena summet seg nok til å sparke ut. Brock er ikke happy med den nye dommeren, så han ekspederes raskt og brutalt. UFC-veteranen henter så en del av ringtrappa og plasserer midt i ringen før han låser Cena i en Kimura lock. Cena kommer seg fri ved å løfte hele spetakkelet med en arm og slippe ham ned i stålaluminiumstrappa. Når Cena vippes på utsiden av tauene og havner på ringskulderen benytter Brock sjansen. Han kaster seg mot Cena i et kombinert spark og slag med full forakt for tyngdekraft, moment og egen dødlighet. Begge to smeller i bakken, og det ser ut som om Brock blåste ut kneet i landingen. Men god psycho som han er bare reiser han seg, gliser mens han rister følelsen tilbake i beinet, klatrer opp i ringen igjen og gjør seg klar for ett nytt forsøk. Uheldigvis for ham har Cena fått tak i kjettingen sin, snurret den godt rundt høyreneven og avventer angrepet. En knallhard strak høyre midt mellom øynen og Brock går ned som en pattegris i adventstida som har gjort sitt første og siste bekjentskap med slaktemaska.

''Amma Bork Laser, Amma asskicker! Amma gonna go sleepy now...'' (Screencap)

Han stavrer seg på bena mens han søvndrukkent oppdager at det ikke lenger bare er Cenas blod som utgjør krigsmalingen hans. Cena avslutter med en AA på ståltrappa for sikkerhets skyld og kaprer pinseieren etter 17 minutter med krig.

Det var en uvanlig wrestlingkamp, der de fikk brukt hele Brocks MMA-register. Det var overraskende at Cena vant, men enda mer overraskende at han dro en promo i ringen etterpå. «Mum, how did I do, do I look okay? My head’s good but my arm’s kinda messed up» Han takka publikum, og hintet om at han var klar for litt ferie. Mens han gikk ut av salen fanget kameramikrofonen opp at han beroliget en av legen med at armen hans var vond men at det ikke var revet av noen muskelfester. (Han vet av erfaring hvordan det føles å få revet løs hele pectoralmuskelen.)

Brock Lesnar var visstnok rasende på Cenas ad lib promo, siden planen var at en blodig og svimete Cena skulle fraktes ut på båre for å selge julingen han har fått. Men Cena kan jo ikke selge skader, selv ikke når han faktisk er skadet. Viser bare at Lesnar ikke har sett på WWEs show mens han var borte…

ALt i alt var det en utrolig bra PPV, og jeg stiller meg tvilende til at de klarer å overgå den i år, om det ikke virkelig fyrer av noen bredsider. Avslutningskampen var live-action Rocky II, og de klarte faktisk å skape sympati for «Super»-Cena. Ikke dårlig bare det!

Neste show er Over The Limit om 3 uker. Vanligvis en ganske forglemmelig PPV, et hvileskjær i lavsesongen, men som vi skal se på RAW, (artikkelen kommer i morra), tegner det til å bli en drømme main-event.