Trygdesnylting, drømmer og forventningspress


Stridens kjerne (Bilde: DN)

Innledningen på påskeuka gav oss et realt bikkjeslagsmål i avisenes kommentatorfelt. Åpningsinnlegget var en kronikk av Vegard Skjervheim i Dagbladet kalt En «trygdesnylters» bekjennelser. Det gikk ikke lang tid før kommentatorfeltet var fylt til randen med indignerte bestborgere og forståsegpåere som mente at dette var dråpen, og nå skulle de minsanten fortelle slike slabbedasker hvor David kjøpte ølet.

Interessant nok var det og en og annen rikspolitiker som hev seg på lasset. Det var forbausende få som hadde lest såpass mellom linjene at de skjønte at kronikøren hadde sitt på det tørre. Kanskje ikke overraskende hadde han ikke ønsket å gå inn på sin egen situasjon i detalj, siden det egentlig ikke var relevant for poenget han ville ha frem: Nemlig at samfunnet skaper tapere, og at det i utgangspunktet ikke er noe implisitt galt i at da samfunnet trår støttende til mens disse kommer seg på bena igjen. Men for at ikke at babyen skulle slåes ut med badevannet så repliserte han mer inngående i en oppfølgingskronikk. Ellers må jeg si det er litt tragikomisk når stortingspolitikere akker seg over folk som ligger samfunnet til byrde som en kostnad, det er vel ingen halvstuderte røvere her i landet som er like dyre i drift som gjengen i Stortingssalen? Personlig mener jeg at alle i slike verv burde lønnes utifra hvilken inntekt de har før de blir valgt inn, naturligvis med normal justering for gjennomsnittlig lønnsvekst per år. Da hadde det kanskje ikke vært like attraktivt for ufaglærte broilere å sikte seg inn på en politisk karriere. Men det er en helt annen diskusjon.

La oss være sobre nok til å faktisk ta tak i det Skjervheim skriver om, fremfor å øse edder og galle over ham og NAV generelt. Ja det er et problem at stadig flere i arbeidsfør alder uøretrygdes, og det er en lite bærekraftig utvikling. Det er også ingen tvil om at mange av de som ender i en karriere på trygd med relativt enkle midler kunne fått utnyttet sin restarbeidskraft. Problemet er at systemet, fra leger til NAV har et svært begrenset utvalgt i verktøykassa si. Dermed kan det fort ende med at vanskelige tilfeller ender på uføretrygd. En ting er at det er få muligheter for en arbeidsgiver å ansette noen på prøve. Dermed risikerer de store utgifter om det viser seg at en langtidsledig ikke fungerer i jobben. Noe annet er at en del av kritikerene har et poeng. Mange unge har et urimelig inntrykk av hva de kan vente seg i arbeidslivet.

En typisk NAV-klient?

Ja det er til en viss grad samfunnet sitt feil, siden i mange tilfeller er det en stor dissonans mellom kart og terrenget. Vi hører stadig at det er en skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft, noe som ikke hjelper på motivasjonen til de som står arbeidsledige.

Det er en stor forskjell på en jobb og karriere. Det er ikke særlig rart at de fleste helst vil ha det siste, og at motivasjonen taper seg fort om man blir sittende fast i en jobb. Er det feil å ha ambisjoner? Nei, vil vel de fleste mene. Problemet oppstår når det er en viss andel som ikke er mentalt rustet på å stange hodet i veggen alt for mange ganger når i utgangspunktet høytflyvende drømmer blir skutt ned gang på gang. At da en del av dem møter veggen og ender med en diagnose, ja det må vi kanskje bare ta høyde for. For det er faktisk vi som har skapt disse forventningene hos dagens tenåringer/20ognoe-åringer.

Om jeg skal ta utgangspunkt i meg selv, så har jeg forlengst innsett at drømmejobbene ikke kommer rekende på en fjøl, på tross av hva studieveiledere på videregående lovet. Jeg hadde de finfine timingen at jeg var ferdig med studiene samtidig med at finanskrisen blomstret opp for fullt, og islandske banker raste over ende som pestsyke giraffer. Dermed var aktiviteten i anleggssektoren minimal, og nyutdannede hadde ikke mulighet til å velge på øverste, og etterhvert ikke engang nederste, hylle.

...klokka tikker!

Etter 2-3 måneder med jobbsøking fant jeg ut at det kan være greit med en inntekt tross alt, så jeg ringte og fikk meg en midlertidig jobb som intervjuer hos et meningsmålingsselskap. På det tidspunktet var økonomien selvsagt ganske trang, så jeg ble tipset om de da nye reglene for bostøtte. Kriteriene oppfylte jeg glatt, så dermed fikk jeg noen tusenlapper i måneden et års tid mens jeg kunne jobbe meg opp lønnstrinnene i selskapet, og kom meg over grensen. Har jeg dårlig samvittighet for det? Absolutt ikke, jeg hadde i årevis betalt mer i måneden enn det jeg fikk utbetalt, så det var ikke akkurat et tapsprosjekt for Mor Norge. Jeg synes ikke det er noe galt i at folk faktisk benytter seg av de støtteordninger de har krav på. Så langt NAV, det var forventninger vi snakket om.

Det er stadig et ganske trangt arbeidsmarked. Personlig har jeg søkt 40-50 stillinger de siste 2 årene, tatt en del freelance-oppdrag, og samtidig jobbet ca 80% i «jobben». (Før du eventuelt spør: Jeg sjekket om det var en utvei å gjøre «jobben» til en «karriere» når lederstilling umiddelbart over min var ledig, men firmaet mente jeg var voldsomt overkvalifisert for stillingen, og turde ikke gamble på at jeg ikke forsvant igjen for fort.) Selv om det har blitt en del intervju, og sågar ett og annet annengangsintervju har det ikke blitt full klaff ennå.

I gamle dager kunne man i det minste brukt anledningen til å bygge opp en akseptabel samling kontemporærer norske frimerker

Dermed blir det å sikre livsoppholdet via «jobben» mens man leter etter «karrieren». Fordelen er selvsagt at jeg dermed slipper å jakte på andre «jobber» i mens. Det må være langt verre for de som ikke har en «jobb» i bunn.

Ikke har jeg vært spesielt kresen når jeg søker: Jeg har søkt jobber i Trondheim, Oslo, Kristiansand, Brussel, Edinbourgh, Bergen, Steinkjer, Østfold og Grenslandsområdet. (En fordel med å være singel og fortsatt leie i påvente av at boligbobla skal sprekke, man er mobil.) Jeg har søkt jobber både innen fagfeltet mitt, beslektede fagfelt såvel som andre områder der jeg har erfaring. (Jeg har vært selger, prosjektleder, avdelingsingeniør og journalist og har i tillegg jobbet med markedsføring, forvaltning, webpublishing, oversettelse, organisasjonsutvikling og styrearbeid. Med gode referanser…) I mellomtiden sørger jeg for å holde fagkunnskapen ved like, mens jeg løpende vurderer om det kan være etter eller videreutdanning som kan være aktuell. Og siden jeg liker å skrive så blir det mange artikler her og andre steder. Rett og slett fordi øvelse gjør mester, og jeg alltid har hatt en drøm om å kunne leve av det jeg skriver. Sånn sett har jeg forståelse for Skjervheim. At han angriper problemstillingen i feil ende, er en annen sak.

Jada, jeg vet at mange jobber aldri lyses ut. Så mens jeg skrev på diplomoppgaven så sendte jeg en åpen søknad til 10 store og aktuelle bedrifter i bransjen. Kun 2 svarte. De skrev de dessverre ikke skulle ansette noen de nærmeste månedene. Ja, pluss et selskap til som opplyste om at de kun var interessert i kandidater som skrev oppgave hos dem. Litt artig siden jeg hadde vært i kontakt med dem 4 måneder tidligere, og fått beskjed om at de ikke hadde planlagt å være oppgavestiller til noen diplomoppgaver det året. (Damned if you do, damned if you don’t…)

Utdanning ja, som om vi kan ta opp kampen med 1 milliard asiatene som spiser og puster høyere utdanning nå plutselig?

Dette er noe jeg kjenner mange som opplever, de spretter fra ett korttidsengasjment til det neste, mens de jakter på noe med litt lengre tidshorisont, mens de hele tiden må tenk kortsiktig. Ja, man blir litt sliten av å forsørge seg på den måten. Misforstå meg rett: Jeg ber ikke for min egen syke mor her. Tross alt har jeg en jobb som betaler rundt 300.000 i året, og gir meg mulighet til sideprosjekt smom øker sannsynligheten for at jeg får napp på drømmejobben. Den gjør at sulten ikke akkurat står for døren, og sikrer at alle kreditorer (Hei Lånekassa, åssen går det?) får det de har krav på. Jeg har til og med få spart opp en liten sikkerhetsmargin. Nei, poenget mitt er at jeg forstår at det er begrenset hvor lenge man kan holde motivasjonen oppe, når man brutalt innser at media og utdanningsinstitusjoner ikke har vært helt sannferdige i sin fremstilling av arbeidslivet. Det faktisk ikke bare er å sende en søknad, så kan du starte karrieren med en gang etter studiene. Det kreves litt nettverk, litt flaks og mye hardt arbeid, å lande drømmejobben. Dermed blir det et spørsmål om hvor psykisk sterk du er. I hvilken grad du makter å opprettholde drømmene dine og jobbe målbevist for å oppnå dem. Eller om du, som kronikkforfatter Skjervheim, driver litt kreativ selvmedisinering og går på en smell.

Jeg irriterer meg også litt over alle de «anonyme» kommentatorene som lever såpass i fortiden at de tror serviceyrker ikke setter noen krav til dem de ansetter. (De samme menneskene som gjerne anklager andre for ikke å respektere slike «drittjobber».) Det kreves håndlag med mennesker, nøyaktighet og presisjon og et presentabelt ytre, om det så bare er kassa på Rimi eller bak disken hos Burger King.

Og noen restaurantkjeder stiller enda strengere krav

I tillegg er det mange av disse arbeidsplassene som, som en dyd av nødvendighet, behandler alle ansatte som umodne halvtomsinger som må gjetes og passes på. Det er ikke rart at folk med normalt utviklede sjelsevner velger bort slike steder hvis de er over 16 år.

Så hvordan kan vi sørge for et mer mobilt arbeidsmarked som kan utnytte de ressursene som finnes, og samtidig sikre at velferdssystemene fungerer etter intensjonen? For det første må det være en bevisstgjøring på hvilket rotterace det faktisk er i arbeidsmarkedet nå som vi er inne i en global resesjon. For det andre må det bli lettere for arbeidsgivere å ansette arbeidstagere «på prøve» uten å løpe store økonomiske risikoer.