Kosmorama 2012 – Dag 6: Sultestreik, Superhomser og Sinnsykdom


Lørdag var den store dokumentardagen, selv om jeg fikk med et par spillefilmer også. Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere det her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.

Dagen starter med en rumensk-polsk animasjonsfilm: Crulic – The Path to the Beyond forteller historien om den unge rumeneren Crulic, som feilaktig arresteres i Polen. Han dør som resultat av en sultestreik, men i praksis som resultat av et konsulat som ikke bryr seg, et formalistisk rettsvesen, og får vi tro, egen oppgitthet over en umulig situasjon. Det er styggpene animasjoner, der passasjer er gjort i en collage-stil med bilder av den virkelige Crulic. For dette er dessverre en sann historie, en sak som førte til flere avganger blant de ansvarlige hos polske påtalemyndigheter og rumensk utenrikstjeneste.

Ikke forvent en remake i regi Pixar med det første

Fransk spillefilm var neste post på programmet. Hors Satan, er en langsom og underfundig historie om en landstryker og/eller messias og den unge jenta han har et nært forhold til, samtidig som han skyver henne fra seg. Det er tett i tett med bibelske referanser, og det er bildene, ikke dialogen som driver handlingen fremover. En annerledes film, som etterlater spørsmål mer enn svar. Etter en litt utng start tar den seg opp underveis, selv om mange scener kun gir mening i etterhånd.

''Var det nå jeg skulle gjøre noe greier med brød og fisk?''

Dokumentartid igjen: The British Guide to Showing Off er en hyllest til kunstneren Andrew Logan og hans Alternative Miss World show som arrangeres med ujevne mellomrom. Showene hyller LGBT-samfunnet, glamouren, galskapen og glitteret. Her er det ville dragqueens, the fabulously gay, og mer jordnære livsnytere. Det er fargesprakende, sjarmerende og ikke så rent lite vanvittig. Den desidert morsomste dokumentaren jeg har sett på Kosmorama.

''Why, HELLO sailor!''

Fra engelsk burlesque til amerikansk tristesse. Bombay Beach er en dokumentar om livet i en gudsforlatt småby ved den kunstige innsjøen Salton Sea i California. Her møter vi familien som har kjempet for å få tilbake foreldreretten til de tre barna, der yngstemann lider tungt av ADHD. Vi møter unggutten som ble sendt av familien i LA for å unngå gjengmiljøet i ren Fresh Prince stil. Vi møter den gamle rønneren som sper på pensjonen med sigarettsmugling. Det er et facinerende dypdykk i Americana det her, der de varme ørkendagene glir over i hete netter med dans og sosialt samvær. De lever kanskje ikke A4-livet, men de har det slett ikke så verst for det.

Litium er et grunnstoff med atomnummer 3 og kjemisk symbol Li.

Etter denne hadde jeg vurdert å se en koreansk spillefilm, men det ble programendring til den evig populære publikumsfavoritten «hjem og spise ordentlig middag etter 7 timer i kinosalen». Dermed ble lørdagen rundet av med japanske Kotoko. Filmens hovedperson, Kotoko, er en ung alenemor med store psykiske problemer. De manifesterer seg i form av hallusinasjoner og selvskading. Årsaken til problemene får vi ikke eksplisitt vite. Introen i filmen, måten hun reagerer når menn tilnærmer seg henne, det bipolare forholdet til barnet, tilsier at det er snakk om en voldtekt. Det er tydelig at vi har med en ekstremt unreliable narrator å gjøre. Hva er hallusinasjoner, hva er selvopplevd? Vi skjønner at noe av handlingen utspiller seg i hodet hennes, et resultat av nyhetssendinger eller bruddstykker av informasjon som hun registrerer. Filme skaper en manisk og desorienterende stemning, blant annet ved et svært vekslende lydbilde, mange ekstremt lange tagninger, og ikke minst mye, og god bruk av håndholdt kamera. Hvilke sjanger er det egentlig? Vanskelig å sette noen merkelapp på den, men det er helt klart en film du må fordøye og reflektere over.

Prima Vera tok feil: De gale har det slett ikke godt!

Søndag er siste dag på årets Kosmorama, med 3 visninger. Jeg har to filmer spikret, så får jeg se om jeg kommer meg tidsnok opp til å se en 9-visning også. (Klokkene stilles i natt også, så det skal holde hardt.) Alt i alt synes jeg årets program har vært bedre enn i fjor, og gjennomføringen har så langt vært tilnærmet perfekt. Ingen forsinkelser eller omkalfatringer, bedre tilbud av forfriskninger nede i foajeen og som kronen på verket har det vært skikkelig kinovær, altså regn og grått, hele uka.